En form for Gud

Hvordan ser et formspråk for det hellige ut? Med sin utstilling på Trøndelag senter for samtidskunst sveiper Markus Lantto innom både hverdagstro og religiøse episentre i det som nærmer seg et svar.

Flerfoldige hvelvinger av trefinér henger i et intrikat mønster fra taket på TSSK. Lantto utnytter takhøyden og fyller hele øvre del av rommet med konstruksjonen Himling. De buede formene er smidige og det dannes et skyggespill på vegger og gulv. Dette skaper en atmosfære karakteristisk for hellige rom som kirker, moskeer, synagoger eller templer. Reven tenkjer ikkje på Gud, påstår utstillingstittelen, men dét gjør åpenbart kunstneren. Her utforskes ulike fysiske uttrykk for tro, alt fra opphøyd arkitektur til hjemmesydd broderi. Ofte rommer samme verk både høyt og lavt, som kirkeskjelettet over meg. Her oppstår det en dynamikk mellom de sakrale formene og de nøkterne finérplatene verket er laget av. Ser man nøye etter oppdager man limet som tyter ut mellom sammenføyningene, noe som vitner om en like ukunstlet som kyndig behandling av kunsten, ikke ulikt den man finner hos billedhuggeren Nils Aas.

Lenger inn i utstillingsrommet er taket betraktelig lavere, mens veggene er malt i en skogsgrønn farge. Broderte blondeduker, borddeler og en innrammet miniatyr-dør med nøkkelhull er hengt opp på veggene. Det slitte bordet er titulert Grunnform/Bordbønn og satt opp som en tredelt altertavle. Denne formmessige flerbrukstankegangen understreker utstillingens nerdete, arkitektoniske inngang til gudstematikken. Det kunne blitt vel tørt, var det ikke for den religiøse pasjonen som nødvendigvis putrer under overflaten. Fomlende søker vi etter objekter og gester som gir de rette, høyverdige assosiasjonene. Når det gjelder den lille døra på veggen, som umiddelbart er sjarmerende dukkehus-aktig, er også dette verket alvorlig nok; man får håpe det er himmel fremfor helvete som venter på den andre siden.

Et stikk i retning kirkas maktutøvelse kommer i form av en kollektbøsse plassert på en pidestall. Sammen med verkets omfangsrike tittel, Many people have told me that God spared my life for a reason, antydes det at man kan kjøpe seg fordeler hos Herren, selvsagt med en prest som mellomledd. Med litt list kan man så klart tjene både Mammon og Gud. Selv har jeg en liten flaske med vievann stående på hylla hjemme, kjøpt i suvenirbutikken alle turister sluses gjennom på vei ut fra Peterskirka i Vatikanet.

To broderier, Guds plantegning og Tante Joruns tempel, viser begge plantegninger. Grunnplanen i Tante Joruns tempel er inspirert av den bibelske kong Salomos tempel. Bygget skal ha vært det første jødiske tempelet i Jerusalem, og var ifølge Bibelen stedet hvor De ti bud ble oppbevart¹. Det er en drabelig kløft mellom Salomo, budene og Jerusalem på den ene siden og den hjemlige tante Jorun på den andre. Lantto hinter til sammenhengen mellom disse størrelsene, rettere sagt hvordan religion både muterer og er en konstant gjennom tid og rom. Likevel er det som om dette sporet ikke forfølges skikkelig og referansene blir dermed hengende litt i løse lufta.

I et hjørne står en staselig glassmonter med en firkantet, lakkert treskulptur. Uten tittel er en enkel figur uten ornamentering eller synlige sammenføyninger. Heller ikke her er de historiske referansene langt unna, for verket speiler det ikoniske maleriet Sort firkant mot hvit grunn av polsk-ukrainske Kazimir Malevitsj. Bildet ble malt i 1915 og viser akkurat det tittelen sier: Et todimensjonalt, helsvart kvadrat på en hvit bakgrunn. Malevitsj nøyde seg ikke med å gjengi eksisterende former i naturen. Han ville skape suverene kunstverk om det han mente lå bakenfor den sansbare verden². Hvis ikke de guddommelige parallellene var åpenbare allerede, ble de nærmest hamret inn da maleriet ble vist for offentligheten i St. Petersburg: Sort firkant hang i hjørnet hvor vegger og tak møtes – samme sted som et religiøst ikon ville vært plassert i russisk-ortodoks tradisjon³.

Ikoner er det forsåvidt lite av i utstillingen på TSSK. Til tross for broderte trylleformler og mystiske svimerker på overflaten av et utstilt bord, fremstår kunsten påfallende saklig, noe de geometriske elementene – samt en monter med arkitektoniske arbeidsskisser – understreker. Kanskje kunstneren vil holde en viss distanse til det inderlige i tematikken, et forbehold som fort saboteres av svulstige helgenmotiver. Eventuelt sverger han til en mer kaldblodig, protestantisk estetikk som tross alt er oss nærmest i Nord-Europa. 

Andektig blir da stemningen likevel når man til sist kommer ned i prosjektrommet i kjelleren. Her er det mørkt og tomt, foruten to rader med stoler som er plassert rygg mot rygg i midten av rommet. Jeg setter meg ned og lytter til lydverket Liv, hvor natur danner rammen for skildringer av minner, røtter, død og gjenfødelse. Det abstrakte og eksistensielle forankres i noe håndfast, som jeg-personens snekring av sin døde mors kiste. Lanttos tekst er følsomt opplest av skuespilleren Anton Raukola, verket blir en meditasjon over tro og tvil. Enhver distanse eller ironisk tendens som eventuelt måtte finnes i overetasjen er vasket bort her.

Tittelen Reven tenker ikke på Gud spør indirekte hvorfor vi mennesker gjør det. Lantto tar for seg byggesteinene i de religiøse strukturene vi lager for å skape verdier, få trøst og oppnå innflytelse. Verkene er håndfaste samtidig som de er mettet med mening: Enten det er løfterike kniplingsduker eller steile pilarer, bærer disse tingene på fortellinger om hva det vil si å være menneske og vårt behov for å være i kontakt med noe mer.

Reven tenkjer ikkje på Gud
Markus Lantto
Trøndelag senter for samtidskunst
17. januar – 15. februar 2026

1. Groth, Bente: tempelet i Jerusalem i Store norske leksikon på snl.no. ↩︎
2.  Børtnes, Jostein: Kazimir Malevitsj i Store norske leksikon på snl.no. ↩︎
3. Five ways to look at Malevich’s Black Square, Tate Gallery. ↩︎