Vilje og vegring på Nyhavna

Trondheimsbiennalen, byens blodferske biennale for midlertidige kunstprosjekter i offentlig rom, er over for denne gang. Sammen med arkitektkollektivet Underskogen har initiativtakerne Per Kristian Nygård og Line Anda Dalmar arrangert utstillinger, performancer, omvisninger, verksteder og ymse annet i Trondheims mest hypede, og sannsynligvis mest omdiskuterte, byutviklingsområde: Nyhavna. For at kunstnerne virkelig skal lykkes, må de likevel vise en større vilje til å gå i dialog med stedet.

Biennaleavslutningen markeres med en panelsamtale med den litt selvopptatte tittelen «Kjære kunstnere, hvilken by vil dere ha?», ledet av kritiker og arkitekt Anders Rubing. Spørsmålet er rettet mot tre av biennalens egne kunstnere, som utgjør panelet. Tilbake i 2023 ble visjonene for Trondheimsbiennalen presentert på et innledende seminar. Da ble det også holdt kunstnerpresentasjoner som antagelig fungerte som inspirasjon for den kommende biennalen og noen litt løsrevne betraktninger om hva slags kunst man ønsket seg. På sett og vis fremstår innholdet i de to samtalene nokså likt, til tross for at det har foregått en kunstbiennale i mellomtiden.

Om man løfter blikket opp fra kunstnernes egne ønskelister og i stedet spør hva de kan bidra med i en by, er det noen svar å finne i lys av aktiviteten som har foregått på Nyhavna den siste måneden. ArtScene Trondheims kritiker, Eso Malflor, trekker for eksempel frem bekkevandringen til biennalekunstner Guri Simone Øveraas som en virkningsfull påminner om et steds kvaliteter. «Skrikehullet» til John Huntington – et lite krater i Nyhavnas asfaltlandskap – blir også nevnt som en fiffig invitasjon til å få utløp for ens (stedsspesifikke) frustrasjoner. Kunsten blir dermed en inngang til å oppleve, forstå og interagere med stedet på nye måter.

Andre kunstverk er derimot resignerte. Dette gjenspeiles i arbeidene til de tre kunstnerne i panelsamtalen: Kunstnertrioen Moderne ruiner bidrar blant annet med en modell av et flomherjet hus. Kåre Aleksander Grundvågs skulptur, En dårlig idé, skal forestille et sammenkrøllet ark og er blitt en litt klumpete hyllest til forkastede prosjekter. Petter Buhagen tilfører riktignok humor med sin isopor-modell av pregløse skyskrapere. Høyhusene blokkerer havneområdet slik at sjøvannet må skytes opp i en fontene for at innbyggerne skal få et glimt av det. Det er vanskelig å få øye på noen reell entusiasme for hva Nyhavna har vært og hva stedet kan bli hos kunstnerne. Under samtalen blir ikke-kommersielle utforskninger, uregulerte frirom og stedets indre spenningsfelt trukket frem som parametre for vellykkede kunstprosjekter i offentlig rom. Det er nok sant, og kunne med fordel kommet bedre frem i biennalen.

Det er større tiltaksvilje å spore hos Underskogen, et nytt initiativ fra det frie arkitekturfeltet i byen. De er invitert inn av arkitekt Trygve Ohren, som i sin tid etablerte visningsrommet Rake sammen med Charlotte Rostad. Underskogen arrangerte blant annet et åpent verksted hvor man presset leireblokker av byggebransjens avfallsstoffer, med håp om at blokkene kan bli et resirkulerbart alternativ til annet byggemateriale. Senere viste arkitektene utstillingen Bolig i samarbeid med Trondhjems arkitektforening, hvor bidragsyterne Marie Skogvold, Quynh Lan Truong, Haakon Haanes, Olav Kristoffersen, Erlend Lyngstad Hovind, Tora Eskild og Anne Marte Gjørvad la frem forslag til mer eksperimentelle og varierte måter å bygge på. Kristoffersen foreslår for eksempel at felles uterom skal legge premissene for byggeprosjektene, mens Skogvold kritiserer synet på boligen som investeringsobjekt når hun skisserer opp leiligheter som kan tilpasses ulike livssituasjoner.

Underskogen ønsker å være et motsvar til en byggebransje som preges av spekulasjon, hvor en bolig ikke først og fremst er et godt hjem, men en vare. Problematikken er selvsagt relevant for Nyhavna, hvor man allerede har advart om utviklingen av en «rikmannsgetto», men føyer seg også inn i en større samtale om byutvikling. I boka På sporet av den tapte fortid (2023) argumenterer samfunnsgeograf Alf Jørgen Schnell for en mer regulert offentlig byplanlegging – slik som i etterkrigstiden – for å stagge de kommersielle kreftene som rår i dag. Et økt fokus på byen som sosialt rom er kanskje nettopp det vi trenger, noe som skulle passe kulturaktørene på Nyhavna godt. 

Med den pengestyrte byutviklingen i mente, kan man forstå at kunstnere henfaller til ironisk distanse i stedet for jublende optimisme. Likevel er Trondheimsbiennalen en gyllen mulighet til å vise hva byen risikerer å gå glipp av om man ikke tilrettelegger for kunst og kultur. Under panelsamtalen ble det tegnet opp et skille mellom såkalt ekte og konstruert kultur, hvor pyntete og instrumentalisert kunst var eksempler på det siste. Publikum og panel var nok alle enige om hva som er best, men for å få gjennomslag for dette må man iallfall gjøre mer enn å terpe på hva man ikke vil ha. Videre ble det foreslått økt samarbeid med kunstnere som holder til på Nyhavna fra før, for både å lette arbeidstrykket på arrangørene samt å forankre og forsterke biennalen. Her er det også verdt å skyte inn at samtalen i seg selv kunne hatt godt av å bli supplert med eksterne aktører som sparringspartnere.

I skrivende stund er det Nyhavna utviklings «Handlingsplan for kunst og kultur på Nyhavna» (2025) som beskriver kommunens og Trondheim havns nyeste ambisjoner for kunst og kultur på stedet. Her står det blant annet at «kulturnæringsaktører på Nyhavna skal ha gode arbeids- og visningsforhold i bydelen, også etter at transformasjonen er gjennomført» og «en bevisst og helhetlig satsing på kunst i de offentlige rommene skal prege Nyhavnas ansikt utad og gi bydelen en egen identitet». Slike formuleringer kan fremstå luftige uten oppfølging, men som det ble spilt inn – ergelig nok av en arkitekt! – på slutten av Trondheimsbiennalens panelsamtale, så har kunstnere mulighet til å vise hvordan målsettingene i kommuneplaner skal oppfylles. Da vil de samtidig få definisjonsmakt.

Vi bør ha flere arkitektur- og kunstfaglige stemmer inn i debatten om utviklingen av Nyhavna, sånn at den ikke ender opp med å stå mellom Arkitekturopprøret med sitt klassiske frieri og det ensartede vinnerforslaget til arkitektkontoret Cobe. Trondheimsbiennalen er et kjærkomment bidrag her, men da må kunstnerne våge å drømme.

Trondheimsbiennialen 2026
02.–30. mai 2026
Nyhavna

Merknader:
Per Kristian Nygård, en av Trondheimbiennalens grunnleggere, er styreleder i ArtScene Trondheim.
Johanna Gullberg, en av de involverte i Underskogen, er skribent hos ArtScene Trondheim.