Hul nasjonalismekritikk

Med National Theatre vil britiske Jamie Fitzpatrick vise hvordan nasjonalstater bruker pastoral postkortidyll og forskjønnede fortellinger som identitetsbyggende grep. Til tross for mengder med biografisk og historisk tekstmateriale makter ikke utstillingen ved Kunsthall Trondheim å formidle noe substansielt om nasjonalisme.

I kunsthallens hovedetasje har Fitzpatrick hengt opp store, malte lerreter som viser ulike rurale landskap fra et tenkt Storbritannia. Motivene består blant annet av lave steinmurer, grønne åser og ruvende klipper. I et av maleriene skimtes en stonehenge-lignende steinformasjon i det fjerne. Disse gjenkjennbare tropene alluderer til noe opprinnelig, men er ikke basert på faktiske steder, ifølge kunstneren. Derav utstillingens tittel og malerienes kulisse-lignende uttrykk. Maleriene er i tillegg basert på bilder laget ved hjelp av kunstig intelligens, og slik bankes poenget om motivenes falskhet inn. På baksiden av lerretene kan publikum lese instruksjonene programvaren er fôret med. Fitzpatrick leker sånn sett med åpenhet og det som holdes skjult: Ved å gjengi instruksjonene blottlegger han en del av prosessen med å fremstille verkene, men vi får ikke se de KI-genererte bildene, kun kunstnerens gjengivelse av dem.  

De utførlige, håndskrevne tekstbolkene på baksiden av verkene er basert på politikken til nasjonalistiske politikere, blant annet en tale av Enoch Powell som ble fremført i 1961. Ifølge katalogteksten har denne talen vært toneangivende for hvordan man siden har snakket om etnisitet og nasjonalisme i Storbritannia. Dessverre kommer den politiske retorikken i skyggen av kunstnerens egen uttrykksmåte. Jeg har vanskelig for å tro at setninger som “ the environment is highly ordered and controlled expressing rigid boundaries, hierarchy, permanence and exclusion embedded directly into the land” ligner formuleringer som noen gang har trillet ut av en politikermunn. Det er ingenting tvetydig eller tilslørt ved disse KI-instruksjonene, så Fitzpatrick har sannsynligvis fått akkurat det resultatet han har bedt om. Det vil si, basert på den ladede instruksen er det i grunn pussig at maleriene ikke har et mer aggressivt uttrykk. I stedet blir det komisk når et landskaps nokså ordinære horisont er “promptet” slik: “The sky meets the land in a hard, almost juridical line reinforcing the sense of compartmentalised space”. 

Utstillingens tematikk er i utgangspunktet interessant. Om man anser naturen som et speilbilde av Edens hage, en slags verdslig rest av et tapt utopia, kan den bli et potent politisk verktøy. I essayet The Nationalist Garden and the Holy Book tar kunsthistoriker Barbara Novak for seg det hun kaller drømmen om et amerikansk paradis; en fantasi næret av kristendom, nasjonalisme og et romantisk natursyn på 1800-tallet. Nord-Amerikas naturrikdom ble sett på som en gave fra Gud til et utvalgt folk, en åpenbar parallell til den gammeltestamentlige ideen om jødenes lovede land. I dag vet vi godt hvilke voldelige, nasjonalistiske krefter slike overbevisninger kan sette i spill. 

Fitzpatrick går imidlertid ikke i dybden på denne tematikken. Han peker riktignok på britisk imperialisme og krigføring gjennom noen forvridde, rosa gummi-skulpturer som er spredt rundt i rommet. Verkene er basert på mytiske og historiske skikkelser som har formet Storbritannias militære historie og selvbilde. De seks skulpturene har titler som Saint George defeating the Dragon, King Arthur defeating the Saxons og Brittania defeating the Sea Monster. I utstillingskatalogen kan man lese flere sider med bakgrunnsinformasjon (med ordliste!) om disse personene og hendelsene, men selve verkene fremstår grunne. Poenget med figurene, som er abstrahert til det ugjenkjennelige, virker å være at historieskrivning er upålitelig. Det er naturligvis sant og spennende, men de deformerte skulpturene blir først og fremst illustrerende for dette poenget. 

Utstillingens lydverk, One Hundred English Folksongs, består blant annet av folkevisen The Two Magicians, sunget av det som høres ut som en eldre mann mens et barn akkompagnerer i bakgrunnen. Refrenget handler om en fjong dame som heller vil dø som jomfru enn å være sammen med en skitten smed. I katalogteksten kan jeg lese om musikeren og folkloristen Cecil Sharp, som samlet inn engelske folkesanger på 1800-tallet – ikke så ulikt våre egne folkeminnesamlere Asbjørnsen og Moe. Jeg leser om Sharps virke og at han regnes som noe kontroversiell på grunn av selektiv innsamling og modifisering av sangene. Lydverket er det arbeidet som lykkes best i å skape dybde i utstillingen, siden ideen om noe ubesudlet finner gjenklang i nasjonalismen.

Resten av utstillingen lener seg tungt på tekstmaterialet som følger med, men selv ikke når jeg leser katalogen fra side til side fremstår verkene særlig meningsbærende. En konseptuell utstilling som dette blir fort knapp når tematikken ikke behandles grundigere og kunstverkene ikke har tilstrekkelige tekniske eller formmessige kvaliteter. Kunstnerens anvendelse av KI blir også stående som et parentes i den større utstillingssammenhengen, det blir aldri helt tydelig for meg hva KI-bruken bidrar med. National Theatre vil mye og strekker seg mot vektige problemstillinger, men utførelsen er dessverre for tynn til at den overbeviser.

National Theatre
Jamie Fitzpatrick
Kunsthall Trondheim
4. juni – 27. september 2026

Artikkelfoto: Jamie Fitzpatrick, National Theatre, Kunsthall Trondheim. F: Evelina Elere. Courtesy: Kunsthall Trondheim, Jamie Fitzpatrick.