Stigninger og fall

«Most certainly a curtain», stadfester en stemme fra høyttalerne rundt meg, som om den vil forsikre meg om at de florlette, hvite tekstilene som henger fra taket er nettopp et forheng, og ikke noe annet. I utgangspunktet skulle det ikke være så vanskelig å holde orden på Hanne Lippards utstilling All the same bright ved Kunsthall Trondheim. Den består av tre elementer: Lydverket Cycle, hvor åtte høyttalere er hengt opp langs veggene, den monolittiske skulpturen Stele og disse gardinene da, som rammer inn rommet hvor Cycle spilles av. Til tross for det ryddige inntrykket skal man ikke stå her lenge før det begynner å skake i sammenføyningene. Stemmen fra høyttalerne blir uklar og slurvete: «Most curtainly a certain», påstår den, og nå er det ikke så mye som er sikkert lenger.

Teksten som leses opp er både på norsk og engelsk, med brokete partier hentet fra ulike kommunikasjonskanaler og reklame i tillegg til kunstnerens eget materiale. Mange av ordene høres nokså like ut og skaper derfor spill og liv i den uttalte fremførelsen. «Innestemme» lyder det i en oppadgående intonasjon, før oppdriften kollapser med ordene «ingen sin stemme», som høres ut som de er sagt på utpust. Plutselig smetter det inn en «indre stemme». Enkelte setninger synges lavt, avbrutt av plystrepartier. 

I tillegg til engelsk og norsk, innbiller jeg meg at jeg kan plukke opp et franskklingende ord som har forvillet seg med i Lippards ordsuppe, men det er vanskelig å vite sikkert. Gjennom språklige variasjoner og lydlige sammensetninger viser Lippard hvordan språk kan fremstå fremmedartet, samtidig som det er elementært – kanskje er menneskers språkevne vår største styrke som art. Det siste poenget understrekes av skulpturen Stele. Den er en kunstnerisk vri på rosettastenen, en granittblokk fra oldtidens Egypt hvor en tekst er hugget inn på tre forskjellige skriftspråk: gresk, demotisk og egyptiske hieroglyfer. Tidlig på 1800-tallet begynte man, gjennom å oversette den greske teksten, å tolke hieroglyfene og det de hadde å fortelle om Det gamle Egypt¹.

Språk gjør ikke bare at vi forstår hverandre, det gjør oss i stand til å danne sivilisasjoner. En kjent bibelsk myte går ut på at vi mennesker en gang i tiden var så mektige og driftige at vi bygde et tårn som rakk inn i himmelen. Konsekvensene kjenner vi: Gud satte menneskene på plass ved å knuse tårnet og dele opp folket i ulike språkgrupper som ikke kunne forstå hverandre. Når vi kaller noe for «babbel» i dag, er det med røtter i historien om Babels tårn.

Lippards ordsammensetninger er noe annet enn babling, selv om det innimellom kan virke som om de er tilfeldig satt sammen. Verket går fra det som høres ut som en barneregle på norsk til et engelsk parti om tallet null og en slags meditasjon over ordene «presence» og «absence». Mer enn ordenes betydning er det lydene i seg selv som får det hele til å henge sammen. Det er som om Lippard vil strippe bort lagene av mening og narrativ og heller vise oss hvordan ordene formes i munnhulen, hvordan de legger seg i øregangene våre. Samtidig bærer stemmen hennes preg av automatikk, den minner om dagens språkgeneratorer.

Den eksperimentelle måten å jobbe med lyd på har hun til felles med nestorer som komponisten John Cage, som brukte uortodokse lydkilder og stillhet i sine verk. Et av hans mest kjente arbeider tar form som en konsert hvor det ikke spilles en eneste tone, publikum må i stedet lytte til de andre lydene som oppstår i rommet. Senere skrev Cage et musikkstykke hvor poenget var å fremføre det så sakte som mulig. Rekorden ser ut til å tilfalle en kirke i Halberstadt i Tyskland. Her spilte et spesialbygd orgel første akkord i 2001 og vil etter planen fullføre verket i år 2640. 

Tidsaspektet var også et omdreiningspunkt for Lippards nylige konsert på Munch-museet i Oslo, med den tilsynelatende vilkårlige tittelen How do I know if my cat likes me? Et parti gikk ut på at organistene Ellen Arkbro og Hampus Lindwall holdt den samme akkorden helt til Lippard kommanderte «change now», og lydbildet skiftet. En annen del besto av en nummen parodi på det å stå i telefonkø. Lippard telte ned fra seksten tusen og noe mens musikken startet på nytt gang på gang. Også her koker det ned til «presence» og «absence», i tillegg til noe midt imellom.

Lippard er kanskje ikke like grandios som Cage, men det er like fullt noe andektig både ved konserten i Oslo og på Kunsthall Trondheim. Inne i kunsthallen lurer fortellingen om Babels tårn stadig i bakhodet, og de hvite, bølgende gardinene kan sagtens ligne en slags himmelport. Det hjelper også at jeg har en liten, glatt trebrikke i lomma, som jeg halvbevisst dreier mellom fingrene som om den var en bedekrans. Brikken fikk jeg da jeg gikk gjennom Céline Mathieus utstilling Lån i kunsthallens hovedetasje og nå fortsetter den altså å spille på lag med tematikken her i kjelleren. Hvor mange rotasjoner går det på én lydavspilling? Seksten tusen og noe? 

Underveis i avspillingen av Cycle oppfatter jeg noe som ligner en ubesluttsomhet i verket. Hvis det først og fremst er språklydene Lippard fokuserer på, så kunne lydlandskapet vært saftigere: Ord og uttale mer knasende, seige, tynne eller tykke – overgangene enda mer grumsete, eventuelt flertydige. I stedet er det en konstant og kjølig avmålthet i stemmen som snakker, som om kunstneren ikke helt vil gi slipp på en viss stringens i tilværelsen. Jeg kan vel ikke klandre henne for det. Det skjelver og knaker, men vår tids tårn har tross alt ikke rast ennå.

Hanne Lippard
All the same bright
Kunsthall Trondheim
30. oktober – 25. januar 2026

1. Store norske leksikon, Rosettasteinen ↩︎