Direktørens mandat

Leder 29.11.2012

logoUnder åpningen av en utstilling i Gråmølna forrige helg oppsto det som kan beskrives som en pussig situasjon: I stedet for å holde seg til å formidle selve utstillingen benytter museets direktør åpningstalen – og det han må ha ansett som en passende anledning – til å kunngjøre sin frustrasjon over nettmagasinet ArtScene Trondheim.

I sin tale denne lørdags formiddagen sammenligner direktøren ArtScene Trondheim med ‘historiens engel’, hentet fra Walter Benjamins tese. ArtScene Trondheim er i følge direktøren da å forstå som engelen som står vendt med ryggen mot fremtiden. Han understreker overfor det oppmøtte publikummet at slik han ser det, er ikke ArtScene Trondheim lenger relevant. Han henvender seg så direkte til ArtScene Trondheims utsendte (hvis ærend på stedet er å dekke utstillingen) og glatter over uttalelsen med at «denne kritikken tåler nok ArtScenes´ representant» og «vi är ju inte fiender». Etter å ha kalt det flere minutter lange opptrinnet for «en liten digresjon» går direktøren tilbake til å snakke om utstillingen.

Til informasjon har holdninger tilsvarende det som ble framført på Gråmølna vært normen det siste halve året, når redaksjonen eller våre skribenter i semi-offentlige kunstfora har støtt på museets direktør ansikt til ansikt. Opphavet til dette later til å være innholdet i nettmagasinets publiserte tekstbidrag i forbindelse med utstillingen «Sammen» tidligere i år.

Når direktøren nå benytter sitt mandat som leder av en statlig kunstinstitusjon til å utvide holdningskampanjen er situasjonen endret, og uttalelsene hans kan ikke lenger stå ukommentert. For utstillingsåpningen i museet har fint lite med (museumsdirektørens holdning til) en aktør som ArtScene Trondheim å gjøre. Konteksten var snarere business as usual, en separatutstilling med verker av en kunstner bosatt i en annen del av landet. Som de fleste nok vil mene, er det i grunnen innholdet i utstillingen direktøren egentlig var der for å presentere, og som publikummet var kommet for å se, oppleve og høre om.

Det kan derfor innvendes at direktørens fortelling om ArtScene Trondheim ikke kun er et upassende inngrep i selve utstillingskonteksten. Lignelsen skaper dessuten en pinlig situasjon, først og fremst for kunstneren, som ufrivillig blir dratt inn i en direktørs indignasjon overfor en (tilfeldig) aktør, men også for publikum som var til stede, og for museet som institusjon.


Konsekvensene av denne måten å forvalte sin rolle på er flere. Det er uheldig at direktøren bruker sin posisjon til å sverte en av regionens andre kunstaktører i denne settingen, fordi han later til å ikke ville tåle den faglige kritikk museet har blitt utsatt for tidligere. Det er synd at alle frammøtte under åpningen i Gråmølna dras inn i direktørens verbale utskeielser. Det er videre lite produktivt å kunngjøre sin anklage mot andre aktører der hvor kun direktøren selv har ordet, og hvor anledningen (en åpningstale) ikke inviterer til dialog eller mulighet for tilsvar.

TKMs (nye) rolle som meningsytrende og ‘klartalt’ kunstaktør er en utvetydig fordel for regionen. Det er i dette lys at ArtScene Trondheim velger å svare på direktørens utspill sist lørdag, med ønske om en saksrettet diskusjon, snarere enn private og personlige anliggender. 

Det er også interessant å ta rede på hva direktøren mener det konkret er som ikke er relevant lenger. Er det kunstkritikk? Faglig diskusjon og utdypende kommentarer om kunstfeltet og dens aktører? Eller er det institusjonskritikk han har mistet interessen for?

Det er vanskelig å se for seg at direktøren som kjører holdningskampanje i dag, er den samme som uttrykte følgende da han tiltrådde stillingen ved kunstmuseet: «Som konstkritiker odlade jag institutionskritik, och konkret kritik av makthavare i konsten. Det gjorde mitt liv besvärligt i Sverige, och i Norge måste jag nu vara beredd på att jag står på den andra sidan, öppen för just samma kritik.» – Fra intervjuet Forløsende skifte, AST.

Like antropologisk interessant er det at direktøren uttrykte seg i slike ordelag for å beskrive ArtScene Trondheim for snaut ett år siden: «AST bidrar otroligt mycket till att ett samtal alls förs om konsten i byn. Den har ett kritiskt perspektiv, och det trenger vi. Den står utanför institutionerna och har därför möjligheten att diskutera det vi gör från ett oberoende ståsted.» – Pontus Kyander, notat til ArtScene Trondheim søknad, Trondheim kommunes Kulturfond, september 2011

De nevnte tekstbidragene om Sammen-utstillingen må ha gjort inntrykk, siden direktørens holdning til «oberoende» aktører kan ha endret seg så fundamentalt. Det er samtidig bekymringsverdig at talen i Gråmølna for åpen scene signaliserer at den offentlige kunstinstitusjonen ikke ’tillater’ meningsbrytning og diskusjon på sin vakt.

 

Lenker:
I skuggan av sig själv
Propaganda for det gode
En god utstilling

Felleskap er ikke det samme som nasjon eller territorium