«Kinship» ved Kunsthall Trondheim gir publikum innsikt i et gjensidig avhengighetsforhold, og kan få en til å undre på hvem man selv kunne tenke seg å smelte sammen med.

I «Cosmetic Demons – A Choreographic Salon» har Sindri Runudde erstattet speilet i salongen med en dansende demon. 

Tommy Høviks «Vinterlys» på Babel visningsrom for kunst tar for seg tap av trygghet i verden. Det oppleves både selvsentrert og fullt av vemod.

Verdensteatrets «Flat Sun» är en typ av magisk realism, och den egensinniga logik som hör till.

«Park» av Mishi Foltyn och Per Stian Monsås speglar både positiva och negativa aspekter av parken. Dess sociala värden återges, samtidigt som det blir tydligt vad som skaver med formatet.

Hos Einar Grinde oppstår det en interessant spenning mellom de slagkraftige parolene og det lette uttrykket i fanene.

‘From Behind’ preges av en ambivalens mellom det som er skjult og det som er kult.

När frågor väcks, om vilka dessa karaktärer är eller var vi befinner oss, kommer utställningstiteln, «Dem om det», in och sätter punkt.

Noen av verkene i utstillingen «Arvegods» ved Nils Aas kunstverksted står i en materiell eller tematisk relasjon til Nils Aas.

I «Svingende skygger» sidestiller Lisa Lie det å vekke ukjente krefter gjennom en mediumseanse med det å skape et kunstverk som lever sitt eget liv.

Forfallet gjør verkene forgjengelige – slik alt egentlig er sårbart og i konstant endring. Det er både trist og fint. 

Fuktigheten fra plantene blir til is på metallet. Når støpselet trekkes ut, og isen smelter, så vannes plantene.

Utstillingen «Flood Sunset», med kaotiske streker og vilter fargebruk, gir en fornemmelse av å befinne seg i en drømmeverden.

«Lick Pick Kick» är en utställning av flera komponenter och när dem överlappas är den som mest intressant.

«Mild av natur…» og «Vi møtes her» på K.U.K. gir en forståelse av kunstnernes kompetanse, og hvad de er fascineret af. Udstillingerne ender dog med at være forudsigelige i sine formater.

Premisset for «Inter», at kunstnerne er internasjonale og samtidig bosatt i Norge, er for åpent. Likevel er utstillingen severdig.

Det vi hører i «Trillesteinsynfomien» kan beskrives som å stige opp til vannflaten etter et dykk: Følelsen av trykket rundt ørene som gradvis forsvinner.

Det kaotiske ved utstillingen står igjen som helhetsinntrykk, og selv om det er i Asger Jorns ånd, så kan det like godt ses som en mangel på vilje til formidling.

«Berøringstur» på Babel visningssted for kunst viser alternative måter å oppleve kunst på.

Butch Don’t Cry på Heimdal kunstforening formår at formidle et fællesskap, men som andre utopier har den en distance i sig.