Kunsten og det hellige

To ganger i løpet av de siste to månedene har jeg oppsøkt Bakke kirke (1715) i Trondheim for å se kunst. Performance, maleri, tekstilverk og skulpturer har nylig blitt vist innenfor kirkedørene. Selv om kombinasjonen religion og kunst er gammel og sammenvevd, er det nesten pirrende når flyktig samtidskunst gir seg i kast med blytunge institusjoner som kristendommen. Det er nettopp forholdet mellom kunst, religion og ritualer som er utgangspunktet for Kunst og åndelighet, tekstserien som skal publiseres på ArtScene Trondheim i årene fremover og hvor dette er første bidrag. Kunst er en takknemlig linse å nærme seg det åndelige gjennom, slik vi for eksempel har sett i løpet av de siste årenes oppheng i hekser og magi, særlig innenfor litteratur- og billedkunstverdenen. Etter hvert som urfolkskunst har blitt stuevarm, har også interessen for de spirituelle dimensjonene ved denne kunstformen tatt seg opp. I denne første teksten vil jeg imidlertid fokusere på møtet mellom kristendom og samtidskunst.

Selv om kunsten til enhver tid har pleiet tette bånd med filosofi og åndelighet, er det nok ikke tilfeldig at denne kombinasjonen virker ekstra tiltrekkende i vår samtid. Mange av oss lever gjennomrasjonaliserte liv formet av rasende teknologiutvikling og tiltakende distansering fra naturen. Flere peker på at fremskrittet etterlater seg et tomrom, samtidig som et stadig mer pluralistisk samfunn byr på nye religiøse impulser. Kanskje fører også politisk uro og destabilisering til at det melder seg et behov for å tro på noe større. Temaet ble diskutert i Studio 2 på NRK (2019), i anledning Metafysica ved Haugar kunstmuseum, en utstilling hvor religion og åndelighet var omdreiningspunktet. Med verk av kunstnere som Gelawesh Waledkhan, Marie Buskov, Javier Barrios og selvfølgelig William Blake (1757–1827), inneholdt utstillingen kunstneriske bearbeidelser av symbolladede gjenstander som krusifikser, kirkebygg og en skriftestol. Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke uttalte i radioprogrammet at utstillingstemaet var treffende nettopp fordi vi lever i en tid som ellers er «ribbet for ritualer», hvor man kan kjenne på et savn etter en åndelig dimensjon ved virkeligheten. 

Få burde bli overrasket over at folk lar seg fascinere av hekseri og sjamanisme, men at kristendommen skulle få fornyet gunst i kunstverdenen er kanskje ikke like åpenbart. Likevel er det rikelig med eksempler å ta av: I tillegg til nevnte Metafysica, åpnet det i mai i år en utstilling med den Dante-inspirerte tittelen Divine Comedy ved Aarhus kunstmuseum (ARoS). Med monumentale malerier og symbolbruk tar kunstner Alexander Tovborg for seg kristendommen og kirken som institusjon. I utstillingen Kirken (2023) fikk samme kunstner innsiden av Kunsthal Charlottenborg til å ligne et kirkebygg. Her dekket han blant annet kunsthallens vinduer i fargerik mosaikk, slik at de hermet religiøse glassmalerier. I 2015 ble temaet belyst i en annen utstilling ved Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen i Düsseldorf, med den djerve tittelen The Problem of God. Utstillinga viste hvordan kristen ikonografi fortsetter å gjøre seg gjeldende i samtidskunsten, blant annet gjennom skulpturene til Berlinde de Bruyckere og Katharina Fritsch. Sistnevntes Madonnenfigur, en syregul Madonna-statue, lyser opp et hjørne av førsteetasjen på PoMo i Trondheim siden museet åpnet tidligere i år. 

Dette tenker jeg på mens jeg sitter knelende foran alteret i Bakke kirke og tygger på et tørt oblat. Jeg kom som nevnt for å se kunst, men har endt opp med å motta nattverd sammen med menigheten. Dobbeltheten ved dette sakramentet er den samme som vi finner i en del moderne kunst: Siden alterbrødet og -vinen representerer – eller, om man er katolsk,  forvandles – til Jesu kjøtt og blod under nattverden, er gjenstandene på samme tid hverdagsobjekter og hellige artefakter. Den innflytelsesrike kunstkritikeren Arthur C. Danto sammenligner kunsten og nattverden i sin artikkel The Artworld fra 1964, hvor han tar på seg den halsbrekkende oppgaven å forklare hva kunst egentlig er. «Å forveksle et kunstverk med et virkelig objekt er ingen stor bragd når kunstverket er det virkelige objektet man forveksler det med», konstaterer han i teksten. Som eksempler bruker Danto to verk utformet som senger: Claes Oldenburgs vindskjeve variant i installasjonen Bedroom Ensemble og Robert Rauschenbergs Bed, hvor det ser ut som om kunstneren har kylt et par malingskanner på det vegghengte verket slik at malingen renner utover lakenet, puten og teppet. Begge verkene er ifølge kunstkritikeren på sett og vis senger (Danto påstår at man kan sove i dem) samtidig som de er kunst og dermed, på trolldomsaktig vis, opphøyet. Kunstobjektet kan sånn sett romme flere virkeligheter på én gang: Det fysiske, gjerne hverdagslige og noe bortenfor, ofte mer abstrakt eller idébasert. 

Like alminnelig som Dantos senger er et bord dekket med brødmat. Det er noe en kan finne i de fleste hjem. Når bordet står plassert mellom benkeradene i et kirkebygg, slik tilfellet er i Bakke kirke denne kvelden, blir det derimot et kontaktpunkt mot en større historisk og mytologisk bevissthet. Bordet er plassert her av de trondhjemsbaserte kunstnerne Mateusz Pitala og Monika Raźny, som en del av deres performance Spring Bread. I tillegg til å danne grunnlaget for performancen, er det livgivende brødet tema for hele gudstjenesten, som tar utgangspunkt i bibelfortellingen om Jesus som mettet fem tusen mennesker med to fisker og fem brød. Pitala og Raźny har hengt opp urtekvaster under lysekronene og inviterer meningheten til å forsyne seg av flettet bakverk, suppe og urtesmør. I brødene er det bakt inn viltvoksende, næringsrike vekster, en skikk som ifølge kunstnerne stammer fra eldre tider da man hadde brukt opp matlageret sitt på våren og måtte supplere med det man fant i naturen. Parallellene til bibelfortellingen, som handler om å gjøre mye ut av lite, vibrerer mellom linjene.

Mitt neste kirkebesøk er i anledning utstillingen Tilgivelsesritualer av en håndfull nyutdannede kunstnere fra Kunstakademiet i Trondheim. Mens flere mindre malerier og fotografier er hengt opp på veggene, er de største maleriene plassert ut i rommet hvor de strekker seg fra kirkebenkene og opp til galleriet. Fra taket henger dråpeformede tekstilverk vevd av Klara Lager Sandberg. Amalie Brochmann står for de største maleriene, abstrakt utformet i farger som legger seg tett på det malte interiøret i kirka. Det er heftige penselstrøk, både i bildene og på kirkas overflater, noe som gjør at oppmerksomheten suges inn mot maleriene, som om de var portaler mellom denne og andre verdener. Flere av de andre maleriene i utstillingen viser mennesker i hverdagslige situasjoner: I Maria Frammarsvik Andersens Hva tenker du på for å sovne I sitter en eldre mann med lukkede øyne bakoverlent i en stol, mens et ungt par ligger i senga med blikket vendt bort fra hverandre i Det er du som skal si noe nå. Mens tilgivelse i kristen kontekst er en metafysisk øvelse som involverer Jesu død og oppstandelse, får vi her små glimt av hverdagssynder og -tilgivelser. Det bidrar til å gjøre det religiøse budskapet mer håndgripelig, og spiller igjen på dobbeltheten mellom det sakrale og det alminnelige.

En fjerde kunstner, Miroslawa D. Næss, deltar med skulptur, fotografier og malerier. Et av maleriene er titulert Maria og viser et ansikt i rosa og lilla fargenyanser. Det har et røft, ekspressivt uttrykk, samtidig som tittel og portrett-formen gir assosiasjoner til kristne ikoner.

Jeg spør Næss om hvorfor de som nyutdannede kunstnere velger å vise kunst i ladede kirkerommet: 

– Kirkerommet inviterer oss kunstnere til å tenke annerledes, forteller Miroslawa D. Næss, og fortsetter: 

– Verkene får nye betydninger i kirkerommet, og dette åpner for flere tolkninger. Kirken er et symbolladet sted, noe som gjør at de besøkende forholder seg til kunsten her på en annen måte. De beveger seg automatisk med en annen koreografi enn i et galleri. Dessuten er det mange som har et forhold til kirken. Jeg liker at det er en plass med mange personlige historier, i tillegg til de som dannes på et samfunnsnivå. Materialene og gjenstandene som allerede finnes i kirkerommet bærer også på historier.

Under utstillingsåpningen sammenlignet Næss kunstnerisk praksis med de mystiske og håpefulle sidene ved religion.  

– Det er en velkjent analogi, dette med at man er i kontakt med noe større enn en selv, og at det flyter gjennom en og ut på papiret. Man snakker med seg selv, men også med fortiden eller noe magisk – fantasiens verden. Samtidig kan vi også se helt konkret på det, i den forstand at det krever tro å insistere på å skape, tro på at det har en verdi i seg selv, forteller hun.

Kirkemusiker Line Tandberg mener at samtidskunsten bidrar til å gjøre kirken dagsaktuell og relevant. Tandberg har hatt hovedansvar for arrangementsrekken Kulturmesse i Bakke kirke det siste året. Nevnte Spring Bread var en del av dette. 

– I Bakke kirke har vi et ønske om å engasjere studenter, unge og eldre mennesker. I den sammenheng tror jeg kunsten treffer godt, den åpner opp og utfordrer. Med Kulturmesse opplever mange en ny måte å være i kirkerommet på. Dette er viktig for kirka, for den skal utvikle seg og speile samfunnet, ikke sitte fast i fortiden. Jeg tror det er viktig at religion blir tolket på nye måter og at kunsten kan utfordre etablerte tolkninger, avslutter Tandberg. 

En kunstner som har vært sterkt drevet av åndelige impulser er Hilma af Klint (1862–1944). Etter at Moderna Museet viste Hilma af Klint Abstrakt pionär i 2013, har interessen for hennes kunstnerskap nærmest eksplodert. Hun var påvirket av den nyreligiøse bølgen i Vesten på slutten av 1800-tallet, blant annet kristen teosofi. Når af Klint malte, gjerne i transe, forsto hun seg selv som et redskap for en høyere bevissthet. Hun så på sine abstrakte, symboltunge og organiske malerier som budskap fra åndeverdenen. Siden af Klint var overbevist om at motivene hadde en guddommelig opprinnelse, ville hun ikke at de skulle vises for omverdenen før 20 år etter hennes død – først da, antar man, tenkte hun at samfunnet ville være klar for dem. 

Det pågår for tiden en konflikt i Stiftelsen Hilma af Klints Verk. Med begrunnelse i kunstnerens religiøse overbevisninger, forsøker styreleder Erik af Klint å legge restriksjoner på hvem som får se verkene. Han er lei av kommersialiseringen av kunsten, og vil at maleriene skal plasseres i et tempel hvor de kun er tilgjengelig for åndelig søkende personer. Selv om man kan forstå hans motstand mot utvanning av kunstnerskapet, er det åpenbart et drastisk tiltak han foreslår. Det sier likevel noe om kunstverkets posisjon i dagens kapitalistiske kunstmarked når enkelte føler at de må beskytte kunstens egenart ved å lukke den inn i hellige rom.

Spørsmålet om hva kunst er, som Arthur C. Danto også var opptatt av, blir på nytt aktuelt. I en tekst som passelig nok er titulert The End of Art (påbegynt i 1984), skriver kritikeren at kunsten ikke lenger har noen utvikling eller fremgang. Den nådde sitt «sluttpunkt» med readymaden og konseptkunstens selvrefererende kunstverk. Kanskje har kunstverdenen – post Danto – skuet lenge nok i sitt eget selvbilde? Og kanskje har det oppstått et behov for å løfte blikket, og se seg selv og menneskeheten i en større sammenheng. Hvis det er slik at kunstnere, publikum og institusjoner savner mer mening i kunsten, så er det ikke rart at stadig flere søker seg mot det åndelige nå. Nærvær, erkjennelse og transcendens er egenskaper som kunst og religion deler, men kunstverk kan også fungere som blasfemi og maktkritikk. Tekstserien Kunst og åndelighet vil i tiden fremover undersøke hvordan kunst og religion spiller sammen, og hvilket potensial som oppstår når kunsten er fri og religiøst forankret på samme tid. 

Artikkelfoto: Alexander Tuvborg, Kirken, Kunsthal Charlottenborg, 2023. F. David Stjernblom