Det er friande at det i eit kulturteoretisk seminar er mogleg å diskutere kroppen utanfor ein todeling, og at erfaringane, minna våre og forståinga av oss sjølve er fundamentert like mykje fysiologisk som kulturelt.

Filmene i KiT Kortfilm 2012 har det fotografiske og det innfallsrike som sine sterke sider.

Klubb Kanin framstår som et sosialt og musikalsk eksperiment hvor det meste tillates å skje, og hvor spennet i både utrykk og kvalitet er stort. Michael Duch deltok på bursdagsfeiringen av Klubb Kanin på Blæst i forrige uke.

I samtale mellom forfatter Tone Hansen og billedkunstner Håkon Bleken om boken Kulltegninger – Håkon Bleken var materialet tjenelig til å kaste et lys over en generell utvikling innenfor kunstfeltet, som at aktmodellen nå er borte, og at kunstnere av i dag ser i hver sin retning.

I forbindelse med Babels nye konsept One Day Residency har kunstneren Øivind Koppang Eriksen, som er nyutdannet fra Kunstakademiet i Oslo, benyttet seg av gallerirommet som en midlertidig arbeidsplass. One Day Residency kan betraktes som en hurtigversjon av gjestekunstner-utstillingene som vanligvis karakteriserer utstillingsprogrammet i Babel.

Jeg liker verkstedvisninger. Det er noe eget å være publikummer på halvferdige forestillinger. Det kan minne litt om da man var liten og fikk omvisning bak teaterscenen. Man får ta del i prosessen på en direkte måte, og situasjonen stiller både de skapende og utøvende kunstnerne i en sårbar og ærlig posisjon. Det er et modig valg å invitere tilskuere til prøvevisning. Toast er en slik forestilling som presenteres med alle dets begrensninger og muligheter.

Det lukter en blanding av tjære og røyk idet vi entrer Dreams Showbar. Lokalet er mørkt med bilder på veggene av unge halvnakne kvinner med lystig blikk. I midten av rommet er det en scene med to polestenger og rundt er det plassert stoler og bord. Koreograf Henriette Pedersen har valgt Trondheims triste og smakløse strippeklubb som arena for sin forestilling. Det er et godt valg, for både Dreams Showbar og performancen har noe kvalmende over seg og derfor matcher de hverandre på et merkelig vis.

Jeg har alltid likt gatekunst, spesielt når den er god. Jeg mener, det at sympatiske sjeler med spraybokser tar det på seg selv å pynte opp byen med sub-kulturell duftmarkering, er en fin ting i seg selv, men det blir ikke nødvendigvis kunst av det. Da er det noe annet med gatekunst som integrerer bybildet i seg selv – som gjennom et motiv klarer å tematisere, ikke bare sitt eget uttrykk, men veggen det står på, fortauet foran, buskene ved siden av, trafikken, bygningene, og fremfor alt, jeg som står og ser på. Det jeg liker er gatekunst hvis budskap helt basalt kan oppsumeres med; du er i en by – jeg er i en by – vi er i denne byen her, vi. For gatekunstens form er nettopp diskursiv. Den forsøker å ta tak i deg – den tilfeldigvis forbipasserende, vekke deg fra bydvalen og få deg til å huske at betongen rundt deg er menneskelig.

Jeg flyttet til Tromsø i høst etter fire år i Trondheim. Jeg har bodd her i to måneder nå, og dette er et slags førsteinntrykk og kanskje farget av fordommer og forelskelse i denne byen langt nord. For det er langt nord, det går ikke engang tog opp hit, og det begynte å snø i forrige uke. Likevel velger rundt 60 000 mennesker å bo her. Byen fikk allerede for 100 år siden navnet Nordens Paris fordi tilreisende var så overrasket over å finne kulturliv og årets mote så langt nord. Og det er noe annerledes her, det er mer spennende. Men hva er det egentlig med Tromsø? Hva er oppskriften?