Hva er det med Tromsø?

Reisebrev 06.11.2009

Jeg flyttet til Tromsø i høst etter fire år i Trondheim. Jeg har bodd her i to måneder nå, og dette er et slags førsteinntrykk og kanskje farget av fordommer og forelskelse i denne byen langt nord. For det er langt nord, det går ikke engang tog opp hit, og det begynte å snø i forrige uke. Likevel velger rundt 60 000 mennesker å bo her. Byen fikk allerede for 100 år siden navnet Nordens Paris fordi tilreisende var så overrasket over å finne kulturliv og årets mote så langt nord. Og det er noe annerledes her, det er mer spennende. Men hva er det egentlig med Tromsø? Hva er oppskriften?

I forhold til kunst- og kulturmiljøet er det spesielt to ting som slår meg. For det første er det kontakt mellom miljøene, og for det andre kommer det folk på det som arrangeres. Det er ikke sånn at kunstmiljøet er for seg, teatermiljøet for seg og filmmiljøet for seg. De snakker sammen og de samarbeider. For eksempel arrangeres deler av elektronikafestivalen Insomnia på Kunstforeningen. Og når Nordnorsk Kunstmuseum nå viser utstillingen Sort romantikk – Gotisk skrekk og dekadanse, samarbeider de med Cinemateket som viser en serie gotiske skrekkfilmer. I tillegg hadde de på åpningsdagen invitert Midskills og Slutburger til å holde Midnite Service på Kurant, et kunstnerdrevet visningsrom for samtidskunst. Som navnet tilsier foregikk det ved midnatt, og rett før klokka 12 veltet det inn med folk. Mange jeg aldri har sett før, en miks av blant annet kunstnere, musikere, studenter og ”fiffen” fra åpningen tidligere på dagen. Mange av dem ble igjen etterpå også og danset og koste seg. Og dette er ikke en selvfølge. Det er ihvertfall ikke noe jeg er vant til fra Trondheim.

Jeg klarer ikke å la være å sammenligne Trondheim og Tromsø, trøndere og nordlendinger. Er det virkelig sånn at det er litt mer tak i nordlendinger og trøndere bare er trege? Det begynner å gå fremover i Trondheim, men det går så sakte. Man kan godt kritisere kommunen for å ikke gjøre nok, og institusjonene for å være for trege, men det er ikke bare der utfordringen ligger. Det går fremover med institusjonene også, ihvertfall TSSK, men når det er utstilling eller andre arrangementer sliter man med å få publikum til å komme. De kommer for å se på Bleken og Gullvåg og kanskje Trøndelagsutstillingen, men ellers er ikke ”folk flest” så ivrige etter å se samtidskunst.

Det er nok av kunststudenter og kunstnere i Trondheim som klager på at det ikke skjer noe. Men istedet for å sitte å vente er det også en mulighet å starte noe selv, og prøve å få ting igang. Så får vi håpe at kommunen og institusjonene følger etter. Det synes jeg det er bra at gjengen bak Artscene Trondheim har gjort. For i tillegg til å diskutere hva som bør forbedres er det viktig å synliggjøre det som faktisk skjer, slik at både de som bor i Trondheim og andre steder kan se det. Man bør være stolt av det man har, og bygge videre på det. Jeg tror man må utvikle Trondheim på en måte som er naturlig for byen og ikke bestandig se til andre byer og prøve å etterligne hva de gjør der. Likevel kan man lære noe av andre, og selv om Tromsø er en mye mindre by enn Trondheim er ikke Trondheim større enn at det kan være produktivt for miljøene å snakke sammen og samarbeide. Og når det gjelder selvtillit har Trondheim mye å lære av Tromsø. For de som bor her er stolte av Tromsø og de legger ikke skjul på det.

Hilsen Kristin Tårnes , trønderkunstner i eksil