Teksttung utstilling om urfolksspørsmål
Kritikk, Gustav Svihus Borgersen 18.11.2026
Det tar sin tid å lese all teksten som møter en i utstillingen Ulmie, Trondheim kunstmuseums sørsamiske gruppeutstilling. Og lese må man, for å supplere sanseinntrykkene med informasjon. Overordnet er det ikke helt lett å se en stringens. Det handler om landskapet og naturressurser, hår og kropp, vann og fisk, definisjonsmakt og lokalhistorie, sanselighet og nærhet, rasisme og helbredelse. Ulmie spenner ganske vidt uttrykksmessig. Fra videoverker i svært forskjellig stil og tone, skulpturer av greiner og vann til mixed-media installasjoner med skinn, tekstil og videoprojeksjon, store kart og performance i dialog med eldre malerier.
Tematisk berører denne utstillingen noe av det jeg finner mest interessant ved kunst, ved at den utfordrer etablerte rammer, bestemte måter å se og forstå verden på, kritikk av definisjonsmakt og bevisstgjøring av andres perspektiver. Slik lærer man faktisk noe nytt, man får utfordret og beriket sin egen forståelsesramme. For at institusjonskritisk kunst skal være virkningsfull kreves en fintfølende avveining, noe som kommer til uttrykk i Meerke Laimi Thommason Vekterlis verker i skulptursalen. Hennes romlige installasjoner i bjørk, glass, ull, metall m.m. er inderlige og gjennomførte. Bruken av lys og skygger forsterker sensitiviteten i kunstners utførelse. Det henger små poser fra greiene, som den besøkende inviteres til å ta og lukte på. Her er det ekskluderende et positivt grep; hva er inni her? Du må bruke andre sanseorgan, all den tid øynene ikke kan avsløre alt. Her overlates opplevelsen til den besøkende på effektivt vis. Aksepterer du invitasjonen og stiller deg ydmyk til din egen uvitenhet, kan du fornemme noe her som kjennes sanselig berikende. Det er dessuten noe befriende at det ikke er maktpåliggende å lese alt om det parasympatiske nervesystemet for å ta inn over seg prosjektet.

Sissel M. Berghs omfattende utforskning av stedsnavn så jeg først på Kunsthall Trondheim for snart ti år siden i utstillingen Noe beveger seg sakte i en annen retning (2017), og det omfangsrike kartverket Ajmoejimh ajtoejimh, som tilsynelatende sprang ut av dette, ble vist på Trøndelag senter for samtidskunst i 2020. I overlyssalen i Trondheim kunstmuseum er dette nærmest gitt en hedersplass, som en vegg som dekker lokalet på tvers når en entrer rommet.
Her må jeg imidlertid gripe til tekst og forklaringer. Det er noe med kunstnerisk forskning som ofte ender opp som en presentasjon, like mye av selve arbeidet som av funnene, som en slags materialisert referanseliste. Her er det utvilsomt lagt ned betydelige mengder tid med kilder og annen empiri. Jeg liker når det blir så konkret som at det påpekes likheter i samiske navn og ord og «det norske». Hvordan vi er preget av noe som er undertrykt, uten at vi selv er klar over det. Å løfte frem en tilstedeværelse som egentlig alltid har ligget der, er rett i kjernen for hva som er så givende med kritisk, utfordrende og undersøkende kunst.

Men det er selvfølgelig mange måter å vise dette på. Slik filmen Bissie baektie utfolder seg, er vi i grenseland mellom krass kritikk og slapstick. Spørsmålet «Kan fortellingen om kong Sverre ha blitt knyttet til dette stedet i ettertid?» er både relevant og interessant. Her presenteres en rekke maktfigurer – alle menn selvfølgelig – fra Trondheims historie. Opplesningen av sitater gjøres i en nesten lattervekkende animert talestil, og avbildningene av de kjente historiske figurene er laget som flate sneversynte pappfigurer med idiotisk små pekende hender. Det hele minner om noe dumt, selvsentrert og gubbete à la Statler og Waldorf i The Muppet Show.
Fra Berghs utstilling på Trøndelag senter for samtidskunst kunne vi lese: «Da Norges første profesjonelle historiker, Gerhard Schøning, skrev Norges Riigets Historie i 1751, hevdet han at samene hadde samme opphav som de sibirske samojedene, at de innvandret til Norge etter den norrøne befolkningen, og det virket derfor utenkelig for videre forskning at samisk kultur kunne påvirke «nordisk» kultur. Bergh påpeker at denne separasjonen av samisk og nordisk kultur har påvirket historieskrivningen frem til 2005 da bokverket Trøndelags historie ble utgitt.» Dette er et perspektiv som igjen er svært relevant og interessant, men jeg vet ikke hvorvidt latterliggjøringen, som fremstillingene må sies å være, tilfører den kritiske debatten noe. Et gigantisk hode i papirutklipp av Schøning som spyr ut papirremser, henger ned fra taket med ignorant sløvt blikk. Ideen handler jo om dominans og definisjonsmakt, men jeg vet ikke hva mer den tilfører diskusjonen eller det rent visuelle her.

Det ligger en annen konsentrert ro i Berghs videoverk Elmie/knowhowknow, som får lov til å utfolde seg omkring vindkraftanleggenes påvirkning på det samiske kulturlandskapet på virkningsfullt vis. Likevel klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at dikotomiene som her kommer til uttrykk er en smule demonstrativ og unyansert. Det blir forbrukerkultur og industri versus naturen og det samiske som krasse motsetninger uten gråsoner.

Noen av verkene i denne utstillingen virker kun i kraft av kollektiv deltagelse. Siden jeg var alene på utstillingen denne dagen, blir Guri Simone Øveraas’ performance-verk Göökte noere nyjsenæjjah såafosne /To unge kvinner i en have mer for en kulisse å regne. Jeg overvar denne performancen da kunstmuseet viste den i 2021, og det er noe stille kraftfullt over handlingen å sitte sammen i sirkel og gre hverandres hår. I stor kontrast til Berghs harselering over historiske figurer som Gerhard Schøning, går dette i en undrende dialog med Gabriel Kiellands maleri To unge kvinner i en have fra 1903.
Ulmies styrke ligger i denne sanselige insisteringen og i viljen til å stille kritiske spørsmål. Her lærer jeg. Her lytter jeg. Det hele koker ned til forholdet mellom teori og praksis, hva som er tenkt, og hva som er gjort, nærmere bestemt hvordan det er gjort. Noen ganger forstyrrer utføringen mer enn den fremhever. Dette gjelder kanskje især søstrene Stacey og Amanda Fayant.

I det østlige hjørnerommet på kunstmuseet har duoen Fayant proppet veggene fulle av plansjer med tekstmasse, fotografier og mixed media-installasjoner. «Gjennom den tradisjonelle tatoveringskunsten tar vi tilbake noe av den kulturarven som har blitt stjålet fra oss, av kolonimakten, av staten», uttaler Stacey Fayant. På veggen står det blant annet: «Hun forteller at de ikke har fjernet traumene eller rasismen hun har opplevd. Likevel sier hun at tatoveringene helbreder henne hver dag – når hun ser seg selv i speilet, og når andre mennesker ser henne» og «Det handler om å gjenopprette relasjoner og kunnskap som har gått tapt – og om å ha styrke til å konfrontere rasisme». Hvordan en praksis eller en tradisjon utraderes eller ikke møtes med forståelse av et maktapparat er en brennbar tematikk. Men spørsmålet gjenstår selv etter jeg har lest tekster og brukt tid på disse verkene. Hvordan har dette skjedd? Hva skal til for å løfte frem, synliggjøre og reparere? Jeg vil gjerne lære – om tatoveringskunst og undertrykkelse, hvordan rasisme er institusjonalisert, og hvordan en kunstnerisk praksis kan virke nettopp helbredende – men her lukker det seg litt for meg. Til sammenligning var utstillingen over Pia Arke på Kunsthall Trondheim i 2019 en oppvisning i virkningsfullt billedspråk. Den viste hvordan kunstnere kan jobbe med å ta historien tilbake, eie den, hvordan man kan konfrontere traumer.

Rent estetisk sitter jeg også igjen med en litt uavklart opplevelse. Visuelt lander installasjonene på vegger og gulv litt i en slags DIY-estetikk fra 1990-tallet mer enn urfolkspraksis.
Ulmie byr på mer enn nok av ideer. At kunstmuseet vier hele andreetasje til sørsamisk samtidskunst gjennom vinteren er medvirkning på sitt beste, i den forstand at utstillinger som dette nettopp har som underliggende drivkraft å gjøre oss oppmerksomme på at det ikke finnes én historie, ikke én kunsthistorie, men flere. Disse blir hele tiden omformet, omdefinert, forandret i lys av forskning og funn, eller makt og egen vinning. Spørsmålene som her tas opp er mange og relevante, men som kunstnerisk forskning hender det dog at presentasjonen noen ganger står i veien for prestasjonen.
Ulmie
Meerke Laimi Thommason Vekterli, Sissel M. Bergh, Amanda og Stacey Fayant, Guri Simone Øveraas
16. oktober 2026–7. februar 2027
Kurator Anne-Gro Erikstad, Trondheim kunstmuseum



