Kroppslig biografi

Verkene av Louise Bourgeois (1911–2010) har alltid slått meg som sentrert rundt isolasjon. Hele produksjonen er som et slags lukket rom vi glimtvis får innblikk i. Dører i stål som står på gløtt, der vi som utenforstående kan myse inn på duker og dukker som henger ned fra taket. Tusenvis av tegninger laget under søvnløshet og overfylte dagbøker. Inneklemte rom og flekker av eksponert kropp. En hudløs selvutlevering.

Edderkopp-skulpturen er blitt noe av «varemerket» for dette kunstnerskapet, produsert for første gang da Bourgeois var godt over 70 år gammel. Selv om dette ikke er omdreiningspunktet for utstillingen Echo of the Morning på PoMo, så spiller edderkoppen en betydelig rolle også her.

Fra isolasjon til relasjon

Utstillingen som er fordelt på to etasjer, over og under en museal samlingsutstilling i 2. etasje, har et slags forkammer i lobbyetasjen. Sentralt her står en av de karakteristiske celle-installasjonene i stål, titulert Peaux de lapins, chiffons ferrailes à vendre (2006), som kan oversettes til noe i retning «Kaninskinn, gamle filler og skrapmetall til salgs». Etter sigende er dette noe kunstneren selv husker at ble ropt ut i Paris’ gater da hun var barn, her materialisert som en uhyggelig ansamling av materiell fra et liv. Etterlatenskaper, om du vil, ispedd små dukker som henger med hodet ned mellom tekstilene.

Rundt et hjørne oppe i 3. etasje nesten bykser den nevnte edderkoppen mot deg. Og jeg gjør nettopp tabben å først se én edderkopp. Den er plassert slik at det ser ut som én edderkoppkropp når man entrer rommet. Men fra en annen vinkel ser man at det faktisk er to kropper, tett sammenfiltret i et virvar av knoklete bein. Og her finner jeg noe av en skjelettnøkkel inn til denne utstillingen. Uansett hvor isolert, ensomt og skrint mye av Bourgeois’ oeuvre kan virke, så handler det kanskje i størst grad om relasjoner, til verden, til andre mennesker og relasjonen mellom eget sinn og egen kropp.

Mor og barn

Den mest åpenbare relasjonen i utstillingen er forholdet mellom mor og barn generelt og Bourgeois’ forhold til sin egen mor som døde i 1932, da kunstneren var 20 år gammel. Det ligger et slags spenningsforhold i denne utstillingen som nettopp relaterer til tid og alder. Den store mengden gouacher i rødt dominerer verksutvalget og er produsert mellom 2007 og 2009, da kunstneren var godt opp i 90-årene og ikke lenge før hun døde i 2010. Å identifisere seg som ikke bare barnet og den nyfødte, men også nærmest som den ufødte, når et langt liv er på hell, er tydeligvis noe av utstillingens livsnerve.  

For her ligger små barnekropper i tekstil oppå myke morsmager. Bugnende bryst mot åpne munner, blomster og gravide mager males ut i blodrødt. Fallosformede kvinnefigurer og monumentale border bestående av pupper er virkeliggjort i tung marmor, mens nådeløst selvransakende utbrudd kommer til syne både i verksserier av digitale trykk og som sitater klistret opp av kurator Philip Larratt-Smith fra The Easton Foundation (stiftelsen som forvalter Bourgeois’ kunst).

Utsagnene legger ingenting mellom: «You are born alone. You die alone. The value of the in between is trust and love», står det på veggen ved siden av en ensom gouache med tittelen The good mother. Utbrudd av selvhat kommer frem i en serie trykk der klokker fungerer som gjennomgående motiv: «Ugly today. Ugly tomorrow. Ugly for ever.» Jeg leser disse utbruddene og får en følelse av at dette er tilbakeblikk på eget liv – fremfor utsagn i nåtid fra en som nærmer seg 100 år. Noen ganger aksepterende, andre ganger angrende. En slags forsoning med hvordan man har følt det, helt tilbake til de første minnene man har i livet.

Biografi og overføringsverdi

Det er selvfølgelig fristende å løpe dypt ned i den personlige biografien her. Eksakt hvilket forhold hadde hun til sin egen mor? Hvordan var det å miste henne så tidlig? Hva har hun opplevd som får henne til gang på gang å lage installasjoner av klaustrofobiske rom og celler? Hva får henne til å ville vise hverdagen som et slit og mor-barn-forholdet som noe desperat? Det er åpenbart noe som egger nysgjerrigheten i noen og enhver. Titte-trangen, som Bourgeois nettopp pirrer ved gang på gang å sette døra på gløtt foran oss, uten at vi får mulighet til å tre inn i rommene, spilles det jo aktivt på her. Og en stor antologi av hennes tekster og intervjuer mellom 1923 og 2007 bærer den ladete tittelen Destruction of the father, Reconstruction of the father. Det direkte biografiske presser seg frem i tilfellet Bourgeois.

Men det er vel først og fremst det allmenngyldige som her er vesentlig. Utsagnene, erfaringene og avbildningene har overføringsverdi. Selv om gouachene og printene er mindre distinkte i uttrykk og mindre estetisk særegne til sammenligning med mye av installasjons- og skulpturproduksjonen hennes, er det noe ved denne utstillingen som føyer seg fint inn i PoMos øvrige program, nemlig alderdomsverkene. I høst presenterte PoMo også et annet spektakulært kunstnerskap i sluttfasen. Utstillingen Pablo Picassso – The Code of Painting viste nettopp verker fra Picassos siste elleve leveår. Det eldste verket jeg finner i Bourgeois-utstillingens verksoversikt er den dråpeformede, sorte skulpturen Lair fra 1986, produsert da kunstneren var i sitt 75. år.

«Hanging and floating are states of ambivalence» har kunstneren sagt om dette verket, som henger ned fra taket, men det er i og for seg treffende for hele utstillingen. Det er noe vektløst over tiden Bourgeois opererer med. Barndommen har aldri føltes nærere, samtidig som forgjengeligheten ruver over en, som et tungt lokk av bevissthet. Da jeg først hørte om denne utstillingen, var det muntlig, og jeg var sikker på at den het «Echo of the Mourning», ikke Morning, gitt mitt kjennskap og forhold til Louise Bourgeois. Det angstfylte, sorgtunge og klaustrofobiske er nærliggende assosiasjoner. Men den gjennomgående insisteringen på at det mellom fødsel og død egentlig mest handler om relasjoner, gir utstillingstittelens morgen-emfase mer mening. At denne gjentagende og nesten besatte repetisjonen av mor-barn-forholdet i bunn og grunn handler om en slags forløsende selvaksept.

Louise Bourgeois
Echo of the Morning
5. februar–31. mai 2026
PoMo