Linjer i landskapet

Sommerutstillingen av Matilde Westavik Gaustad på Falstadsenteret ser tilbake på vond fortid, innenfor rammer som er krevende på mer enn ett vis. Dynamikken mellom ny kunst og gamle rester maner frem et ubehag i nåtiden.

I sin tekst Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse (Der moderne Denkmalkultus, Sein Wesen, und seine Entstehung) fra 1903 spekulerer den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl (1858–1905) over kulturminner, hvordan de virker inn i en stadig skiftende samtid og hvordan vi forholder oss til disse restene over menneskelig aktivitet som ligger i landskaper verden over. Her legger han grunnlaget for mye av den moderne kulturminnevernstenkningen. Professor i arkitekturhistorie Mari Hvattum oppsummerer Riegls godt over 120 år gamle tekst på treffende vis slik: «For handler ikke kulturminnevern nettopp om å fastholde det som en gang var, og gjøre fortiden tilgjengelig for nåtid og framtid? Men Riegl har sine ord i behold. For ham vitner kulturminner om noe som er borte. Noe som ikke kan gjenskapes, men kun erfares i brokker. Kulturminnet er en tidsmaskin som setter oss på sporet av tapte tider.»[1]

Selv om utgangspunktet her er gamle antikke ruiner, middelalder-rester og spor av gammel storhet, så gjelder utsagnet i ytterste konsekvens nær sagt alt av fysisk manifestert historie. Enhver bygning eller gjenstand kan avsløre noe om noe annet og større enn seg selv – riter og bragder, små hendelser og hele idelogier kan belyses av slike rester. I sitt essay The Invention of the Historic Monument sammenligner nylig avdøde arkitekturhistoriker François Choay (1925–2025) Riegls tekst med en annen og tilsvarende banebrytende tekst, nemlig Sigmund Freuds Ubehaget i kulturen (Das Unbehagen in der Kultur), skrevet i 1929. Her er det den dikotomiske kampen mellom individ og samfunn som virker som utgangspunkt for undersøkelse, liksom Riegl analyserer forholdet mellom fortid og nåtid.

Nettopp det ubehagelige, det kroppslige, det nåtidige møter arkitektur og fortid i Matilde Westavik Gaustads sommerutstilling etter den andre, den ene framtiden i Kommandantboligen ved Falstadsenteret. Det er noe åstedsaktig over det å følge skiltingen fra Falstadsenteret, innover vegetasjonen, over en bru, før Kommandantboligen møter deg med ny glassfasade (Jensen & Skodvin, 2020). Den idylliske stillheten under trekronene er ikke helt lett å forholde seg nøytral til, gitt stedets historie og alle de menneskene som ble tatt av dage i Falstadskogen like ved. Konteksten etablerer en forstemmende ramme: Denne stillheten er blitt brutt av skudd og hyl.

I og for seg vil alle de kunstnerne som tidligere har stilt ut her også plasseres inn i denne tematikken, men Gaustad strammer det betraktelig til i sitt valg av tematikk og underliggende empiri. Riegls brokker av erfaring av noe som er borte, manifesteres her hovedsakelig i tekstil. De tre videoverkene som er stilt opp på forskjellige steder i bygningen, fungerer i denne sammenheng på en annen måte, som levende påminnelser om at slike strukturer ikke er noe forbeholdt fortid, men noe som også kan dukke opp i en nær fremtid. Umiddelbart kan videoene virke som tilforlatelige dokumentasjoner av fasaden på ubåtbunkeren Dora 1 i Trondheim og et trøndersk kystlandskap. Men det er håndholdt filmet tett på betongveggene og på avstand, fra under en stein i regntungt vær. Mens tekstilene lokker frem en mer tidløs kvalitet, noe som pirker i det som har vært, er videoene mer urolige. Kanskje er det signaler om at noe ulmer i samtiden, noe som observerer og ligger skjult, avventende.

De to tvillingtekstilverkene Den ene fremtiden og Den andre fremtiden baserer seg på henholdsvis bjørketreet som inntil nylig stod i gårdsrommet på forhenværende Falstad fangeleir, og på nevnte Dora i Trondheim. Førstnevnte er blendende lyst, så man må plire med øynene for å se hvordan søylerekkene rundt treet er gjengitt i broderi, mens det andre er blodrødt og plukker opp i seg de kantete hellende strekene i Doras arkitektur ved Trondheimsfjorden. Utstillingstittelen etter den andre, den ene framtiden leker altså i spennet mellom byggeaktiviteter i Falstadskogen på Ekne ved Levanger og Trondheim i krigsårene på 1940-tallet. Mellom fortid og nåtid. Mellom opprinnelig intensjon og senere bruk. Tittelen peker på hvordan samtiden skifter, hvordan foreslåtte fremtider forandres av endret politikk, makt og ideologi. Hvordan noe som er tenkt på ett vis, bebos av andre formål, mens fortiden henger igjen i de fysiske omgivelsene.

Dette er ikke nøytrale omgivelser og kan heller ikke behandles som det. Verkene kommenterer da også omgivelsene direkte. Som den avlange vevnaden Røyk, som i rødt og svart draperer et murt pipeløp i det ene av boligens oppholdsrom. Den kunstneriske bearbeidelsen av en funksjon fungerer dermed som en trykkventil inn mot noe forhenværende. Det sier nøkternt, men ladet: «Her har det én gang sivet røyk opp og ut».

Og det er her ubehaget siver inn. Denne stadige påpekningen av at «her har noe funnet sted en gang». Kommandantboligen, som siden 2020 har fungert som renovert læringsarena og visningsrom, har i etterkrigstiden blant annet fungert som rektorbolig for spesialskolen på Ekne, men grunnstrukturen ble opprinnelig tegnet og bygget av fanger på ordre fra den tyske ledelsen av SS Strafgefangenenlager Falstad i 1943–1944. Bjelkelagene, spor av gammel kledning og merker i muren påminner om hvordan strukturen som er ment å beskytte og huse, er et resultat av tvangsarbeid. Et nedverdigende arbeid, satt i system på et forferdelig sted, preget av tortur, fangenskap og drap. Mennesker tvunget til å bruke sin positive kunnskap for å legge forholdene bedre til rette for de menneskene som holder dem fanget under forstemmende forhold.

Tekstilsøylene som møter den besøkende i det nye tilbygget i glass, bærer også i seg mye av den selvmotsigende dynamikken som preger et besøk i disse omgivelsene. Det myke, duse diptyket i vev påminner om noe voldsomt, en hard monumentalisme. Selve åpningen er slik slående effektiv. Den viser en vilje til å jobbe med ladet materie. Nettopp den brokkvise fremmaningen av noe som ligger nedfelt i restene som omgir oss. I det hele tatt er dette en undersøkende tilnærming til lokal og global historie som er overraskende og forfriskende blottet for selv-fokus. Interessen for disse omgivelsene hos kunstner fører likevel ikke til at hun har falt for fristelsen ved å formidle egne følelser tilknyttet dem. Og her ligger det en viktig vesensforskjell, nettopp fordi mye slik steds- og situasjonspreget kunst ikke kan hjelpe for å bli en kanal for private opplevelser. Matilde Westavik Gaustad holder seg beundringsverdig kaldblodig når det kommer til å gjøre dette til et fellesanliggende, noe såpass nøytralt og hverdagslig at verkene fungerer som nettopp brokker som vekker til live noe i hver og én. Hun holder seg dessuten fra å spille ut et billig kort mot en smaksdom over nazistenes arkitektoniske spor i landskapet. Hun konstaterer, fremfor å kritisere, noe som i sin tur kan være vel så effektivt og affektivt sett fra et betrakterperspektiv. Hun lar det få lov til å virke i stillhet.

Selvsagt er disse omgivelsene like krevende som de er tankevekkende. Å omgjøre et konglomerat av gammel gulvbekledning, moderne løsninger, en kjøkkenfunksjon, museale interaktive læringsarealer og halvt rekonstruerte boliginteriører til en arena for samtidskunst byr på åpenbare kontekstuelle utfordringer. Sterke lamper, som tidvis blender deg fra rom til rom, rester av kulturhistoriske museumsaktiviteter for barn og unge, lokaler preget av forskjellige stadier av oppussing og modernisering er ikke de mest imøtekommende rammene for presis tekstilkunst og kontemplerende videoverker.

Men dette er også premisset. Knirkende gulv og lag av tid skal kjennes her. Dette er ikke historie rundt kunst, men kunst rundt historie. Kunsten entrer en scene og oppretter akkurat nok forbindelser til å virke. Linjene som trekkes opp mellom Dora og Falstad, skiller ut noe i landskapet. Sår som ikke er skjult, men brukt. Den vanskelige balansegangen som ligger i å senke noe så omfattende samfunnsrelatert ned til noe individuelt og kroppslig, er godt og kontrollert gjennomført. Nettopp fordi vi aldri kan gjenskape fortiden «slik den var» – den kan som sagt ikke gjenskapes, bare erfares i brokker – tillater utstillingen akkurat nok luft rundt verker og omgivelser til at alt får trekke sitt tidvis ubehagelige pust mellom veggene. Den tygger ikke budskapet før mottak, men åpner akkurat nok opp til at fortiden begynner å virke i deg.

Matilde Westavik Gaustad
etter den andre, den ene framtiden
Falstadsenteret 21. juni–16. august 2026

Artikkelfoto: Kommandantboligen Falstadsenteret, F. Borgersen

---

[1] Riegl, A. (2017). Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse. Pax (Oversatt av Dahl, S.).