Kunst, kjøtt og kjønn

Mumiebrun, teaterkompaniet Susie Wangs kritikerroste forestilling fra 2018, skulle egentlig vært vist ved Rosendal Teater i 2020. Koronapandemien satte en stopper for det, men nå, fem år etter urpremieren, er forestillingen atter på teatrets program. Mumiebrun utgjør del to i en horror-trilogi som for øvrig består av The Hum (2017) og Burnt Toast (2020), men er samtidig en selvstendig fortelling.

Scenerommet på Rosendal Teater er gjort om til et ærverdig, historisk museum med gulv og inventar i marmorimitasjon. Abstrakte objekter i gull og sølv er plassert på sokler bortetter gulvet. Mellom soklene står en hvit benk og litt bakenfor den er det et rundt hull i gulvet – akkurat stort nok til at et menneske kan falle nedi. I bakgrunnen sitter en museumsvakt (Mona Solhaug) med slips, skjorte og sennepsbrune bukser. Det er en lett andektig stemning i rommet som understrekes av vaktens forsøk på å spise knekkebrød så diskret som mulig. De knasende lydene forsterkes av en knallhard akustikk som nettopp assosieres med fornemme museumsbygg. En og annen museumsgjest er innom og kikker på gjenstandene. En kvinne (Fanney Antonsdottir) setter seg på benken, og når hun går har hun etterlatt en mensflekk på den blanke overflaten. Flekken former et Rorschach-mønster, og fra da av skal forestillingen gnage seg inn – ikke først og fremst i psyken, men i hele kroppen.

Det blir raskt makabert når en gravid kvinne (Julie Solberg) faller om – eller dras hun av mørke krefter? – slik at magen forsvinner ned i det runde hullet i gulvet. Når hun kommer seg opp, er det bare et stort, gapende sår der magen tidligere var. Fra såret tyter det ut en navlestreng. Den andre enden av strengen befinner seg nede i hullet, hvorfra man kan høre barnegråt. Barnet er sultent, noe som får det til å piple morsmelk fra kvinnens bryst. Senere kommer den noe tafatte barnefaren (Kim Atle Hansen), som på sin side får penis røsket av når han slipper seg ned i hullet for å hente babyen opp fra avgrunnen. 

Mumiebrun er satt sammen av flere kontrasterende elementer. Det groteske og slapstick-humoren får utfolde seg blant høykulturelle kulisser. Fortiden og fremtiden kolliderer når det ufødte barnet slukes av de gamle museumsmassene. Selve forestillingstittelen viser også til et lignende motsetningsforhold, for mumiebrun er navnet på et høyst reelt fargepigment som ble fremskaffet fra mumifiserte menneskekropper, blant annet fra det gamle Egypt. Den rike brunfargen var populær blant malere på 1500- til 1800-tallet. Tanken på at mange raffinerte malerier er laget av menneskelevninger, er herlig bisarr. 

Fargebevisstheten speiles i forestillingens innhold. En brunfarge er aldri bare brun, men omtales eksempelvis som brent eller rå umbra. Denne estetiske følsomheten finner en motsats i all splattergørra, selvsagt, men også i måten museumsverten beskriver de utstilte gjenstandene. De blir stort sett omtalt i generelle ordelag, som «meget gamle» eller «fra fortiden». Objektenes fremste kvalitet er altså at de er fortidige, og i dette ligger det et humoristisk pek til ymse, nedstøvede kulturinstitusjoner. Videre vil alle som har teipet kabler i forbindelse med utstillinger kjenne seg igjen i museumsvertens komiske forsøk på å temme den løpske navlestrengen ved å teipe den fast til gulvet.

Kvinnekroppens fysikk og funksjoner er et bærende element i denne fortellingen. Det skjer både rent konkret, gjennom elementer som melkespreng, mensblod og (avrevne) kroppsdeler, men også på et metafysisk plan. Museet og de utstilte gjenstandene begynner å leve sitt eget liv på samme måte som graviditeten utvikler seg og barnet i magen vokser til et selvstendig vesen. Til slutt er det som om babyen og museet smelter sammen der nede i dypet. 

Det har i det hele tatt vært mye feministisk frigjøring på Rosendal Teater i år, hvor stivbeinte forventninger til kvinnerollen møtes med blod, nakenhet og råskap. 8. mars ble markert med svartmetall-bandet Witch Club Satan (Lost and Found Productions), hvor de tre musikerne fordrev ethvert flink-pike-syndrom ved hjelp av okkult estetikk, doble basstrommer og olme brøl. Litt senere ble våre formødre, og da spesielt de som ble henrettet under hekseprosessene på 1600-tallet, hyllet i forestillingen Granddaughters (Bøler samvirkelag, Halla Ólafsdóttir og Eliisa Erävalo). Her danset sju kvinner ekstatisk mens teaterblod rant fra munnene deres. 

Mumiebrun er ikke like eksplisitt i sin behandling av kjønn som prosjektene nevnt ovenfor, men også her er det en kompromissløs iscenesettelse av det kroppslige. Det er befriende å se kunstnerne lefle så uanstrengt med både menstruasjon og graviditet, i tillegg til at det knyttes opp mot en større tematisk helhet. Selv om 2023 er noe annet enn både 1600- og 1950-tallet, så hersker det nok fremdeles forventninger om at kvinner skal være mer tilbakeholdne og tekkelige enn menn. Dette kan være noe av årsaken til at kulturfeltet de senere årene har omfavnet heksa som feministisk ikon. Mumiebrun mesker seg likedan med det som kan skje når mystiske urkrefter får fritt spillerom. Det er bare å la seg rive med.

Mumiebrun
Susie Wang
Rosendal Teater
04. – 05.11.2023