Flertydig historie

Hverdagens objekter og aktiviteter står som utgangspunkt i Ana Dunjićs kunstnerskap. Hun håper flere engasjeres av hvordan gjenstanders fortellinger aldri er ferdig uttømt. 

Jeg møter Dunjić på Babel visningsrom for kunst, hvor hun er den siste kunstneren i rekken av de som har stilt ut innunder residensordningen «Atelier Babel». Hennes prosjekt har utspring i ett enkelt objekt: B-såpen, den eneste såpen som norske fabrikker produserte fra 1941-1946, som en del av krigsrasjoneringen. Oppskriften var regulert av Forsyningsdepartementet, og resultatet var en grønnlig, liten blokk. 

– Den kan nesten ikke kalles såpe. Tradisjonell såpe er laget med mye fett, men fett er mat, så da krigen kom bestemte man at alle fabrikker skulle forholde seg til den samme oppskriften – som i hovedsak bestod av jord. Når du brukte den ble den nesten oppløst til sand. Det må være den verste såpen som noen gang har blitt produsert, forklarer hun. 

Utstillingen B-SÅPE står fra 3. til 17. februar, og tilnærmer seg de små såpestykkene via lydinstallasjoner, lukt og bilder. Men hvordan endte du opp med å lage en hel utstilling knyttet til denne såpen?

– Jeg har brukt store deler av livet mitt på loppemarkeder, og tilbringer ekstremt mye tid på Finn.no. Jeg er opptatt av gjenstander og synes det er fascinerende å se hvordan mennesker forholder seg til dem. For meg ser det ut som nordmenn liker å samle på all slags ting og kategorisere dem. For eksempel lærer de seg fabrikasjonshistorien til gjenstandene, uten at de nødvendigvis har noen personlig forbindelse til dem, for det.

I Serbia, hvor jeg opprinnelig kommer fra, har vi ikke denne måten å spore tingenes historie på, der vi fastsetter eksakt produksjonsår- og sted. Vi har ikke denne typen kontinuitet. De blomstrete tallerkenene i livet mitt var ukategoriserte. Vitenskapeligheten er fascinerende, samtidig som det ikke er denne informasjonen som interesserer meg. Når du spør “hvor kommer denne fra?”, er det ikke faktaopplysningene du søker. De eksakte svarene favner kun et par aspekter ved objektet, samtidig som man blir forledet til å tro at det ikke er mer å undersøke. Jeg vil mye heller forestille meg historiene om menneskene som brukte og lagde såpestykkene, enn å liste opp fakta. Det ligger for eksempel et tolkningsrom i det at oppskriften på såpene egentlig skulle være den samme overalt, men så har de likevel forskjellig farge og struktur, så rammene er tydeligvis ikke fulgt. I tillegg er det fascinerende at såpene fortsatt eksisterer. En såpe er jo egentlig et bruksobjekt, selv om disse fungerte heller dårlig. I tillegg kan B-såpens karakteristiske lukt ha trigget PTSD hos mennesker som har gjennomlevd krigen. Hvorfor er de tatt vare på?

Skillelinjen mellom det materielle og det forestilte kommer til syne flere steder i Dunjićs pågående arbeid. På Babel henger det som ser ut som oppskalerte fotografier av B-såpen, som i virkeligheten er overraskende liten. Men det er nettopp ikke enkle forstørrelser, men en sømløst sammensatt kollasj av flere fotografier.

– Til syvende og sist er det ikke ekte. Dette er ikke historie, men en rekonstruksjon. Du skal ikke forlate denne utstillingen med mer faktakunnskap om krigsårene i Norge, men med forestillinger om hva som kunne vært virkelig. Det interessante er jo ikke fakta som man kan memorere eller rekkefølgen på hendelser, men muligheten til å tre inn i det, å la seg engasjere.

At konkrete objekter åpner for ulike fortellinger er også tydelig i lydsporene Dunjić lager til utstillingen. Her avspilles tenkte historier om menneskene som har vært i kontakt med såpene.

– Jeg leser liv inn i såpene. Det er noe veldig intimt med såpe, samtidig som det er påfallende banalt. Jo mer jeg tenker på det, desto mer ser jeg at dette er tilfellet med store deler av livet. Vi er for det meste opptatt av svært ordinære ting.

Såpe er kanskje banalt, men sammen med temaet rengjøring finnes den i sentrum av flere av dine nyere verk. Hvorfor all denne såpen?

– Det startet med den stadige håndvaskingen i korona-perioden. I tillegg er det noe med såpen som materiale – den er veldig vanskelig å arbeide med, for den lages av etsende lut, samtidig som den er et hverdagslig produkt. Jeg hadde et behov for å vite hvordan man lager såpe. Oldemoren min levde gjennom fire kriger, og jeg har selv opplevd krig og urolighet. Jeg tror det har gitt meg et ønske om å være forberedt, å vite hvordan man gjør ting fra bunnen av.

Før hun fordypet seg i såper laget Dunjić videoverk som spente fra lyrisk dans til dokumentarprosjekter. Kunstneren sier at hun ikke har noen spesifikk stil. Utdannelsen spenner fra tekstildesign via film til visuell kunst, og arbeidet er forskjelligartet. Likevel skimter hun en rød tråd i arbeidet sitt.

– Jeg elsker arkiver. Jeg har en grunnleggende tanke om at det ikke finnes noe mer interessant enn det som faktisk eksisterer fra før. Jeg er skolert innenfor dokumentarskaping, i det å lese en historie inn i noe. Men i overgangen mellom arbeidet med film som tradisjonelt medie og visuell kunst lå erkjennelsen av at jeg ikke ønsket å fortelle historier på en tradisjonell måte: For meg er plottet, slik vi finner det i fiksjonsfilm, helt dødt som strukturerende prinsipp. Jeg kan ikke engang se på tradisjonelle filmer. Det var den fragmenterte, ikke-lineære måten å arbeide på som dro meg inn i kunsten. Jeg ville lage ting som føltes nødvendig, ikke presse elementer inn i et satt format. For at det skal være kunst må det ha en mulighet til å feile. Det må kunne bli en katastrofe. Hvis ikke er det ikke kunst.

B-SÅPE
Ana Dunjić
Babel visningsrom for kunst
3.02. – 17. 02.23