Konkurranse eller kollektivt arbeid

Prisutstillingen Lorck Schive kunstpris – den sjuende i rekken – åpner 27. september på Trondheim kunstmuseum. I den anledning tok ArtScene Trondheim en prat med de fire nominerte kunstnerne om deres arbeid opp mot utstillingen, men også om det som kalles kunstnernes egen kunstpris.

De nominerte i år er Silje Linge Haaland (1984), Anawana Haloba (1978), Marthe Ramm Fortun (1978) og Toril Johannessen (1978). På ulikt vis jobber alle med kunnskapsmettet kunst, der de arbeider prosessuelt og poetisk med spørsmål om katastrofer, sorg, tidsflukt og tap. 

Desperate forsøk på bevaring og kollaps

Silje Linge Haaland jobber ofte med video, tekst og installasjon, og er i tillegg forfatter av to bøker. Til Lorck Schive kunstpris har hun produsert et åttekanals videoverk med musikalsk lydspor av Vera Dvale og Christian Dugstad. Videoverket er en kombinasjon av egenfilmet materiale og elementer produsert av kunstig intelligens som genererer film ut fra tekst. Linge Haaland har matet KI-en med alt fra nyhetsartikler og politisk filosofi til samtidspoesi. Målet har vært å forvirre algoritmen:

– KI er programmert til å gi meg det jeg mest sannsynlig vil ha. Hvis jeg skriver “ball”, gir den meg det internett statistisk sett mener er en ball. Men om jeg siterer en dansk poet som skriver om “et svettende lys” eller mater den med politisk-filosofiske tekster, skaper det en hel masse glitcher og kollapser i det visuelle bildet. Det blir for komplekst, og målet mitt har vært å bruke KI til å vise fram det øyeblikket der våre ideer kollapser. 

Linge Haalands arbeider målbærer ofte økosorg, og i videoen vil hun vise hvordan språk og begreper kan utviske forskjeller og synliggjøre usagte normer knyttet til menneske og natur:

– Hvis jeg mater videogeneratoren med setningen “et menneske som holder en sprellende laks”, vil den vise en ung, hvit mann som holder en laks som veksler mellom å være levende fisk og en fiskefilet. Det sier noe om hvordan vi har organisert oss: Både hva som representerer “menneske” og at vi ikke skiller mellom levende fisk og filet når vi hører ordet “laks”. KI-en famler rundt i vår digitale søppelhaug og reproduserer våre mangler og paradokser. 

I rommet ved siden av videoverket vil Linge Haaland stille ut ulike planter innkapslet i epoxy. Også her stilles spørsmål om hva som videreføres til neste generasjon: 

– Verket heter Til ungane: Me heller lim over plantene for at dei skal bli verande hos dåke. Jeg har tatt utgangspunkt i deler av skogsfaunaen som kan være totalt forandret om få tiår. Jeg så for meg en desperat karakter som helte lim over området for å bevare det for videre generasjoner. Så har jeg samlet bjørketrær, rogn og blåbærlyng, og helt epoxy over det hele. 

Silhuetter og symfonier

Også Toril Johannessen lager skulpturer. Hennes kunstnerskap favner om grafikk, tekstil, lyd, video og installasjon, og er ofte drevet av informasjonssøken og -formidling om alt fra militær tilstedeværelse i nordområdene til algers biologi. Vanligvis arbeider hun med lange prosesser som involverer det å samle mye informasjon. Til prisutstillingen har hun jobbet litt annerledes, på bakgrunn av et ønske om å jobbe mer avgrenset og konkret med form:

– Jeg hadde behov for å bryne meg på noe som jeg syns er utfordrende og samtidig lystbetont. Denne gang har jeg valgt å arbeide eksperimentelt med formgiving og i en litt raskere takt enn det som er mulig med undersøkelsesprosesser, der mange mennesker og mye informasjon er involvert. Verkene er ikke skapt med bakgrunn i et tema eller en konkret hendelse. Et spørsmål legen min stilte for lenge siden har likevel lurt litt i bakgrunnen. Han spurte om jeg som kunstner ikke kunne bearbeide følelsene mine i kunsten. Jeg svarte at det var utelukket. Delvis fordi jeg anså det som for internt eller privat, delvis fordi jeg tenkte det var et snevert syn på kunst (som om kunst nødvendigvis handler om kunstneren), delvis fordi jeg syns det var et dårlig forslag helsemessig sett, siden jeg allerede var nede med stress. Anekdoten har vært med meg siden den gang, som en slags kløe, og ble stilt i et annet lys for meg med den måten jeg har jobbet på med de nye skulpturene.

Johannessen beskriver prosjektet sitt som ordknapt, men sier at det kretser rundt en fabulering over hvordan formuttrykk blir akkurat som de blir. Hun har tatt utgangspunkt i konturlinjer og skygger i bilder av folk hun er glad i, av dyr og steder hun har et forhold til. Disse har hun, “via en altfor komplisert prosess”, ført inn i abstrakte treskulpturer. 

Anawana Halobas verk  35’1”: a symphony handler også om minner og spor av mennesker. Hun har skrevet en libretto for å minnes avdøde mennesker, og verket inneholder opptak av stemmer til personer som teller høyt. Forholdstallet 35 til 1 må man selv dekode. Haloba er opptatt av å ikke snakke verket i hjel før det vises fram, men antyder at det handler om sorg, og at det adresserer politisk uro i verden akkurat nå.

– Håpet er at symfonien vil kunne vekke empati og la lytteren skape et indre bilde. Jeg tror at det har skjedd mye i verden de siste årene som krever en annen måte å lytte på. Jeg bruker stemmer som materiale for å speile samtalen jeg har med verden, med mine likemenn, med det jeg leser og ser på, en samtale som er stille, men vibrerende, sint og sorgfull. Det er min måte å lytte på, å teste ut kunnskap på, så jeg ikke faller inn i en nummen stillhet. 

Haloba arbeider med å avkle makt gjennom kunst. Hun åpner også en separatutstilling ved Nasjonalmuseet i november.

– Jeg arbeider for tiden med en tekst til utstillingen på Nasjonalmuseet, og gjesteforfatteren jeg skriver med spurte om praksisen min er utopisk. Og om det betyr å kritisere samfunnet jeg virker i for å skape en ny versjon av verden, hvor sannheten om det som foregår er uttalt, så arbeider jeg utopisk. Selv om det kan være vondt, er dialog det første steget for å forstå hverandre, avslutter Haloba.

Omgivelsenes fortellinger

Marthe Ramm Fortun vil på sin side gå i dialog med omgivelsene ved Trondheim kunstmuseum for å koble seg på både fortid og samtid. 

Ramm Fortun vil holde én performance i uka gjennom hele utstillingsperioden hvor hun inviterer publikum til å bevege seg fra museets skulptursal og ut i byrommet, med fremføring av ny tekst hver gang. Ramm Fortun er opptatt av hvordan byrommet rundt Trondheim kunstmuseum på en unik måte samler verdenssyn fra vidt ulike tider, fra middelalder til modernisme. Her vil hun undersøke kunstrommets angivelige frihet og hvordan kontrollen over de tidslinjer som hører til offentlige minnesmerker smittes av samtidskroppen og daglige hendelser i utstillingsperioden.

– Performancen er verken dokumentarisme, nyhetsbrev eller reportasje, men kommenterer og bygger videre på hendelser som angivelig ligger i fortiden – frem til og opp mot nåtiden. Disse fragmentene blir satt sammen til en større fortelling. Sammen med publikum berøres kunsthistoriske, mytologiske og religiøse forestillinger fra Nidarosdomens gargoyler til Kristoffer Leirdals minnesmerke for uidentifiserte falne under andre verdenskrig, Monumentet over falne (1948). Denne portretterer en mor og et barn, og avgir et gufs fra de grufulle hendelsene som har foregått, samtidig som det kan mane til behovet for stadig kamp mot anti-fascismen. Fortellingen skal ikke være didaktisk, men heller et forsøk på å nærme seg historien gjennom andre kunstneriske øyeblikk, som ikke er satt i sten, og som kan slås i stykker. 

Ramm Fortun er opptatt av hvordan alle de nominerte kunstnerne henvender seg til publikum som medmennesker. Hun mener det er lett å trekke linjer mellom kunstnerskapene, som behandler tematikk som sorg, medmenneskelighet og tar form som en aktiv konfrontasjon med omgivelsene. Men har de nominerte ellers noen tanker om hvordan det er å stille ut sammen? Og syns de Lorck Schive kunstpris er en pris til etterfølgelse? 

Billedkunstnernes pris

Lorck Schive kunstpris har fire nominerende organ, Norske Billedkunstneres stipendkomite, Trondheim kunstmuseum, Norsk kritikerlag og Norsk Kuratorforening. Styret i Christian Lorck Schive og hustrus legat består av billedkunstnere, som velger ut fire til å delta i prisutstillingen. Med nominasjonen følger et produksjonsstipend á 150 000 kroner, og etter utstillingen utnevnes én vinner som velges av en internasjonal jury. Vinneren mottar 500 000 kroner i prispenger. I kunstsammenheng er dette store summer, og prisen er en av de største i europeisk sammenheng.

Når jeg spør kunstnerne om hva de mener gir Lorck Schives kunstpris pondus, er alle skjønt enige om at selve konkurranseaspektet i utstillingen er av det minst viktige. De understreker heller viktigheten av de synergier som utstillingen bringer fram, og at årets utvalgte er en spennende gruppe. De er også enige om at det er en ære å bli nominert av en så bred nominasjonskomité og at prisen virker godt forankret i lokalmiljøet i Trøndelag. Trondheim kunstmuseum, som er vertskap for prisutstillingen, får skryt for å tilrettelegge slik at alle kunstnerne får like muligheter, i tillegg til å gi dem rom til å arbeide fritt. 

Flere av kunstnerne viser til hvordan produksjonsstipendet som følger kunstprisen gir gode muligheter for å utvikle kunstnerskapet på. Silje Linge Haaland mener at de nominerte får fordypet seg i sider ved sitt kunstnerskap de lenge har ønsket å utvikle. 

– På en måte gir prisen oss rom til å konkurrere mot oss selv, hva vi potensielt kan få til. Det gjør at utstillingen blir en solid presentasjon av ulike kunstnerskap.

Toril Johannessen fremhever noe av det samme, når hun påpeker at utstillingen ved sitt kriterium om at de nominerte skal ha et “betydelig kunstnerisk virke”, kanskje ikke trekker frem nyoppdagelser i kunstfeltet, men at den kan fungere som et løft av kunstnerskap som anses viktige.

Dette kan likevel være et tveegget sverd, noe Marthe Ramm Fortun setter ord på. Hun understreker at hun er dypt takknemlig for å få være en del av Lorck Schives kunstpris og at det er spennende for henne, som jobber med performance, å ha et fullendt visningsformat i museumskontekst. Denne konteksten åpner opp for gode publikumsmøter, og gir kunstnerne rom for å fremføre verk de ellers aldri ville hatt muligheten til. Hun finner dette spesielt viktig fordi det er blitt mer uvanlig med separatutstillinger. Hun stiller seg mer ambivalent til konkurranseaspektet:

– Jeg tror det er kunstinstitusjonen som trenger konkurransen, vi som kunstnere kan ikke forholde oss til den. Konkurranser er allestedsnærværende i feltet, men det er ikke slik at det å kåre en vinner er altruistisk: Det maksimerer kulturell kapital for stiftelsen. Uansett om intensjonen er bra, blir det en institusjonell artikulering som bidrar til ekskluderende kategorier, mener Ramm Fortun. 

Toril Johannessen mener prisen forvalter denne makten godt ved å ha en bred nominasjonsprosess, men henviser også til at prisen tidligere har fått kritikk for å ikke reflektere mangfoldet i kunstfeltet. Dette mener hun har bedret seg. Anawana Haloba sier hun ser på nominasjonen som en mulighet til å lære av kollegaer, og anser årets prisutstilling som et kvinnefellesskap hvor kunstnerne kommer sammen for å dele, ikke konkurrere. Mer enn noe annet gleder hun seg til å høre de ulike kunstnersamtalene.

Fordel pengene

Lorck Schives kunstpris anerkjennes av de nominerte som en raus pris. Ikke minst trekkes produksjonsstipendene frem som viktige, da de gir rom til å arbeide konsentrert over tid som kunstner. Men prissummen har vært den samme siden den første utstillingen i 2013, og spørsmålet er om det er nok i en kunstnerøkonomi som ikke ser ut til å bli mindre presset med det første. 

Både Marthe Ramm Fortun og Silje Linge Haaland lurer på om det ikke kunne vært mulig å fordele hele prissummen på flere av kunstnerne. Ramm Fortun påpeker at den første prisutstillingen endte med at to av de nominerte delte seieren, og at dette viser rom for å utfordre både juryen og formatet. Linge Haaland kommenterer videre:

– Vi er fire godt etablerte kunstnere som konkurrerer for mindre enn en årlig gjennomsnittslønn for to års arbeid. Når man mottar kunstpriser er det alltid noen som spør hva man skal bruke pengene til, men pengene vil være brukt opp for lenge siden. Kanskje kunne vi sagt: Fordel prissummen på alle som stiller ut i stedet, så får kunstnerne enda mer rom til utstillingsarbeidet.

Artikkelfoto: Marthe Ramm Fortun, ROTUNDA (2025) September Sessions, Bonniers Konsthall, 26/8-2025. Foto: Judit Nilsson, opphavsrett: Marthe Ramm Fortun and Femtensesse, Oslo

Lorck Schive kunstpris 2025 åpner 27. september
Anawana Haloba, Marthe Ramm Fortun, Silje Linge Haaland, Toril Johannessen
Trondheim kunstmuseum