Mytologi og bevaring i moderne rom

Tre ulike utstillinger på K.U.K skal la oss dvele i grenselandet mellom det håndfaste og det forestilte, men lokalene kunne gitt mer rom til å drømme seg bort.

Forrige uke åpnet de tre separatutstillingene Alt skal males til støv av Eigil Nordstrøm, Lys og mørke av Rina Charlott Lindgren og My Little Melancholy av Espen Kvålsvoll på Kjøpmannsgata Ung Kunst. De hadde felles utstillingsåpning, og i invitasjonen ble det understreket hvordan de alle kan sies å “utforske grenselandet mellom det håndgripelige og det imaginære”, og “hvordan kunst kan være både fortelling og speil, både materiell og idé, både presis og åpen”.

Sammenheng i verk, ikke i romløsning

Etter å ha sett utstillingen er det tydelig at disse tre kunstnerne kan tjene på å settes i sammenheng: Kvålsvoll og Lindgren arbeider begge eksplisitt opp mot folketro og eventyr: Kvålsvolls fargesterke akrylverk kretser rundt straumhesten – et vesen nøkken brukte som forkledning for å lokke ofrene sine ut i vannet. Lindgren på sin side visker ut skillene mellom himmel og hav, det realistiske og det mytiske, naturelementer og menneske i sine vare tegninger og skulpturer. Nordstrøm er ikke plassert innenfor folketroen med sine store kollasjer og krakelerende malerier på presenninger, håndklær og tildekkingsmatter. Likevel kan man si at han undersøker en mytologi: Den hvor kapitalismen dikterer hva som er verdifullt: Hva som kastes og hva som tas vare på, hvilke materialer som egner seg for kunst, og hvilke som blir sett på som bakgrunn.

Det som også er tydelig etter å ha vandret gjennom rommene, er at K.U.Ks invitasjon til at vi i disse utstillingene kan “undre, drømme og stille spørsmål ved vår egen plass i landskapet”,  godt kunne latt utstillingslokalene spille med i disse sammenkoblingene. De hvite veggflatene og det skarpe lyset som er til stede i alle rom, gir ikke mye rom for at betrakteren føler seg transportert til det imaginære eller kontemplative: Rammen, et moderne visningsrom, er hele veien det tydeligste, som verkene i noen grad ser ut til å kjempe mot.

Det tomme rom 

Når vi står foran straumhestene i Kvålsvolls My Little Melancholy dras vi nesten utelukkende mot dens My Little Pony- og dataspillaktige estetikk: De kraftige, klare fargene og flate perspektivene tar overhånd for den uttalte koblingen mot mystikk og eventyr. Kunne bunnfargene som kommer til syne som ramme rundt maleriene, og som skinn rundt de ulike hesteportrettene, fått blø videre utover veggene? På et av bildene er det allerede et håndavtrykk som i og fra den innrammende fargen strekkes inn mot en rolig avventende straumhest. Her opplever vi et spill mellom ulike sfærer, som gjerne kunne vært utvidet også utenfor rammene. 

Hos Kvålsvoll er det aller mest en liten hestesko, montert over inngangen til utstillingsrommet, som åpner opp for underfundighet – ellers er det som om de fem straumhestmaleriene og den lille landskapsbemalte trekisten i hjørnevinduet mot Kjøpmannsgata ikke helt virker å fylle rommet. På lignende vis føles Bingohallen med Eigil Nordstrøms Alt skal males til støv, merkverdig nakent. Her har vi riktignok den mest stemningsskapende og lekne inngangen: I hele den skrå rampen opp til rommet er gulvet dekket av malefilt, slik en gjerne beskytter gulvet med i oppussingsarbeid, for å skåne det fra uvedkommende flekker. Filten er først uten merker, men får oppover mot inngangen stadig flere blå og grønne malingsflekker som klistrer seg til føttene våre. Etter hvert akkompagneres disse flekkene av påmalte grå gren- eller rotmotiver, før hele malefilten med flekker og grener bues opp til taket litt innenfor døråpningen. Når man ser inngangen fra rampen virker det ved første øyekast som  at hele rommet er avsperret av denne malefilten. Men når man trer til siden og inn i rommet er denne omsluttende effekten borte. Nesten samtlige verk er hengt opp inntil veggen, og det store rommets midtparti skaper en avstand mellom de ulike verkene som forsterker deres karakter som salgsobjekter, mer enn stemnings- og opplevelsesskapende verk.  

Nennsomme lys og skygger mot fargerike kontraster

Det rommet som mest gir følelsen av å tre inn i en annen sfære er Rina Charlott Lindgrens Lys og Mørke. Her er verk og rom dimensjonert i forhold til hverandre, de små skulpturene i tre, bronse og stein som er spredd rundt på gulvet bryter opp avstanden, og de dusmørke maleriene og tegningene på veggen akkompagneres av ulike rammer i både tre og keramikk som gir variasjon. Tegningene og maleriene arbeider i subtile overganger som spiller godt mot den hvite veggen, og inviterer en til å komme tett på: Lindgrens verk krever oppmerksomhet. Men det er noe trolsk i hvordan det jeg først trodde var hvite felter viser seg å være fylt av perlemorsskimrende farger, eller at mørke oljemalerier utført på glass, som på avstand reflekterer rommet og betrakteren mer enn å vise fram sitt eget innhold, ved nærmere ettersyn avsløres delikate, organiske rødbrune former. Disse sistnevnte verkene, Syner, er blant annet inspirert av eventyrets trollspeil som fordreier det du ser, og denne fordreiningslogikken er gjennomgående hos Lindgren. 

Både med tegning, maleri og skulpturer i tre, bronse og stein, balanserer Lindgren nennsomt mellom hva en ser ved første øyekast, og hva en etter hvert kan komme til å tro at en ser. Den paddegrønnfargede bronseskulpturen Ut av skogen ser først ut som en hånd som har kastet to steiner på gulvet, så som et knelende menneske som strekker seg ut mot disse steinene for å hente dem inn igjen, deretter en knudrete utvekst av et tre som har blitt forhindret fra å vokse rett opp, eller som allerede er på vei til å forråtne. Tegningene er i slekt med eventyrskildreren Theodor Kittelsens malerier, hvor det en først tror er en myrtue plutselig viser seg å være små troll. Hos Lindgren kan du forestille deg både nøkken og skjulte ånder, og det er vanskelig å etablere definerte skillelinjer i hvordan grafitt og bly bølger og spiller: Ser vi himmel eller hav, flamme, regn eller myr, skikkelser med lykter eller nøkken? 

Dette dobbeltspillet er produktivt og suggererende, og blir også tydelig i kontrast til Kvålsvolls malerier. Hos ham er det først og fremst konkrete pek til eventyrland ved nøkkerosen i vannspeilet ved den overjordiske, hvite straumhesten, samt landskap med granskog og rislende bekker. Kittelsen og nasjonalromantikken står som tydelige forelegg, men Kvålsvolls malerier mangler nettopp tvetydigheten som åpner opp for en følelse av besjeling: som nevnt føles de klart avgrensede skikkelsene mer i tråd med det digitales logikk enn undringens. Mest suggererende er da kanskje det eneste portrettet av straumhesten som ikke er i helfigur, en avbildning av hestehodet i lilla-grønne toner foran granskog og en Frans Wideberg-liknende sol i kraftig gult og rødt fra toppen og i bakkant av bildet: Denne hesten fordrer en nøyere betraktning der den skjuler detaljer i fargetonene. Slik skjules også hesten i trekisten med de påmalte landskapene i hjørnet. I verkslisten ser jeg at verket inneholder hestehår, noe jeg ikke klarte å få øye på før bildedokumentasjonen i etterkant viser at jeg ikke skulle lett i maleriene, men i kistelokkets glipe. 

Forgjengelighet og bevaring

Hos Nordstrøm kommer vi tilbake til spørsmålet om hva som er synlig, hva som tas videre som en del av kunstarbeidet og hva som forkastes, hva som er verk eller bakgrunn. Treet og grenene i inngangsverket Materialisering, går igjen i nesten samtlige verk av Nordstrøm i Bingohallen, malt på henholdsvis presenning, tildekkingsmatter, håndkler og jute. Akrylmalingen flasser av i flak og avdekker materialene som ligger bak, og plutselig er en bit fra ett verk til stede i et annet. Til stadighet ser en hvordan presenningen, som også synes å ha ligget under verkene som nå er montert på jute, har gitt firkantede, systematiske avtrykk i akrylmalingens organiske avbildninger. Kombinert med maling som sprekker opp og delvis overmalte kollasjer gir utstillingen Alt skal males til støv nettopp rom for å betrakte og stille spørsmålstegn ved materialbruk og forfall, det forgjengelige. 

Nordstrøm arbeider ikke opp mot eventyrene, men treets og dets forgreininger spiller sammen med verk som Arv, hvor vi kan skimte en naken Eva som strekker seg mot syndens eple. Dette kollasjverket er flankert av to andre – ett uten tittel som viser en liten gutt i sommerhalvåret, og en kollasj titulert Logistikk: til sammen settes arvesynden vår opp mot en hang til systematisering og forbedring i et stadig aksellerende fremtidsløp. Slik snakker verkene til Nordstrøm godt sammen slik de er montert. Også Smulder (løsrivelse) og Smulder (usikkerhet) står side om side. De åpner for å la tankene vandre der det sistnevnte verket er nesten overmalt av hvitt, som om usikkerheten overskygger alt, mens løsrivelsen sprekker mer opp og avslører det svarte som ligger under, de tomme feltene der noe har blitt forlatt. 

På disken i resepsjonen står et glass som inneholder oppsopte rester av det som har falt ned fra verkene til Nordstrøm i løpet av utstillingens første dager, en forsonende påminnelse om forgjengelighet som også bildene tematiserer. Kanskje kunne denne lille beholderen fått stå midt i Bingohallen? Slik kunne den gitt rom for enda mer taktilitet og berøring i publikums undring over hvilke materiale som privilegeres, hvilke historier som blir stående. Det hadde samlet, ikke bare Bingohallen, men også de tre separatutstillingene ytterligere, ved å gi rom for opplevelsen av taktilitet i møte med det forestilte.

Rina Charlott Lindgren, Lys og mørke
Espen Kvålsvoll, My Little Melancholy
Eigil Nordstrøm, Alt skal males til støv

17. oktober 2025–4. januar 2026
Kjøpmannsgata Ung Kunst