Å jordes fast

Veslemøy Lilleengens Brytningstid er en velkommen påminnelse om hvordan røttene våre kan gi feste i en uoverskuelig hverdag.

Det å vende blikket mot sammenhengen mellom omgivelser, materialer og tradisjonshåndverk kan fort høres traust ut. Likevel viser Lilleengen et befriende overskudd når hun retter fokuset mot oppveksttraktene, familie- og kulturarv i utstillingen Brytningstid på Trøndelag senter for samtidskunst. Her er det en smittende lekenhet i hvordan jord, trevirke, broderier og små memorabilia fra familiehistorien inntar en større beretning om slekters gang.

Jeg blir for eksempel straks i godt humør av gulvløperen Heimvei, som er laget av bjørkeris. Kvistene knaser under føttene på publikum og fremkaller entusiasme og lette steg innover i utstillingslokalet. Løperen leder fram mot et kjøkkenbord, hvor det stadig settes frem nye stoler. Den livlige samtalen rundt bordet minner om oppvekst og kunnskapsdeling på tvers av generasjoner. Dette gjenspeiles i utstillingsprogrammet, hvor det vil være mulig å delta på vidjespenningskurs, samt overvære en fortelleraften med skrøner og trøndersk kakebord. 

Omgivelsenes materialer

Mens jeg er i utstillingen ser jeg flere ta på broderiene som utgjør verket Reisekappe, og kjenne på vidjespenningene i Sølje. Her løftes fram materialer en kanskje tar for gitt, og det insisteres på at tradisjonelt håndverk har en plass i fremtiden. Den nevnte installasjonen Sølje er en krans av vidjespenninger som ligner en bunadssølje i forstørret utgave. Vidjespenningen, som jeg først og fremst tenker på som en rekvisitt fra folkeeventyret Prinsessen som ingen kunne målbinde, får en fremtredende rolle hos Lilleengen. De over hundre rotskuddene som er vridd og satt sammen synliggjør en kunnskap som har vært kjent gjennom mange generasjoner, hvor treets funksjon nærmer seg tauets. Lilleengen løfter teknikken videre inn i kunstsfæren.

Også Våpenskjold for liten skog Amadou, et verk som ser ut som en blanding av en liten brun hatt og et skjold, minner om det som for de fleste er tapt kunnskap. Soppen knusskjuke kan nemlig bli til det lærliknende materialet Amadou, som ble brukt til å lage hatter, vesker og plaster – og som nylig var i fokus i en doktorgrad på Kunsthøgskolen i Oslo om sopp som materiale. Slik påminner Lilleengen meg om hvor oppfinnsomme vi har vært i å transformere omgivelsens ressurser til materialer, og at selv de mest syntetiske stoffer på et eller annet vis stammer fra det vi har rundt oss.

Slekt og jord

I mangel på et bedre ord er Lilleengens utstilling full av omsorg for betydningen av familie og slekt, men også for verdien av tilknytning til tidligere generasjoner og landskap. Utstillingen er et lappeteppe av ulike måter å nærme seg sine omgivelser og familie på: Den nevnte bjørkerisløperen Heimvei ledsages av en ode til søstrene, som ifølge Lilleengen “løfter havet og flytter fjell en helt vanlig mandag og sier: Dette er da ingenting”. Moren finnes i kjærligheten hun proklamerer til hagens falne lindetre, et tre som i utstillingen er nærværende i installasjonen Til minne om Lind (1904–2025) med 121 små, stort sett avbarkede krokkvister montert i rutenett på veggen. Faren til Lilleengen er til stede i Gummi Cumulus / O Mio babbino Caro – tolv små tinnavstøpninger av tyggegummitårn som ligner små skyformasjoner. Tårnene av tyggis skal ha vært spredt rundt i hjemmet, da faren forsøkte å slutte å røyke. Ved å transformere dem til tinn, det kanskje mest barnlige støpematerialet som finnes, foreviges glimt av leken hverdag. De tunge tinnskyene står i spenn mellom å søke mot himmelen og falle til jorden.

Også slekten i videre forstand er representert ved fanen Arv, laget med arvet nattøy fra skogfinsk slekt. Reisekappe, sammensatt av ulike åkler og broderte tøystykker, er full av minner om andres hender, andres håndverk. Selv om jeg leser verket som en prestekjortel heller enn en reisekappe, gir både reise og liturgi assosiasjoner til hva som tas med videre når man forflytter seg, geografisk eller over i nye faser av livet. Verket gir meg et akutt behov for å høre bedre etter neste gang mamma forteller slektshistorie og gjennom det knytter sammen folk, steder og ting. 

Minnearbeidet handler også om omgivelser og håndverk. Med vidjespenningssøljen, men også i Himmel over Ørland, tydeliggjøres dette. Sistnevnte er en ny del av prosjektet Norsk Bauta, det feministiske monumentalarbeidet Lilleengen har utviklet siden 2021. Denne delen er et lappeteppe av silke, bomull og lin som er farget potteblått med tekstilfargen indigo og urin fra kunstnere som er kvinner. På TSSK er verket hengt opp i vinduet mot fasaden og lager en avgrensning mot Fjordgata. Det er like lett å fortape seg i tekstilverket som i himmelens skiftende lys og farge. En annen ressurs Lilleengen har tatt i bruk over lengre tid er jord: I Varde/ Hallvard finner vi en avstøpning i sement av et hull gravd for hånd, en bestanddiggjøring av den ustabile jordoverflaten, mens Tanker som løste seg opp mot kveldshimmelen før februar mens jeg stod stille er en tekstilskulptur av lerret som er “malt med jordpigment fra industriområder”.

Det er dermed ikke kun bondens jord og nasjonalromantiske vyer som gis vekt som produserende omgivelser hos Lilleengen, også industrijord og armeringsjern får plass. Hun beskriver ikke en lengten tilbake til et naturalsamfunn, men påpeker hvordan det å være stedlig og historisk plassert påvirker oss. Bevisstheten om at vi er akkurat her, følges av bevisstheten om at dette ‘her-et’ både i tid og utstrekning er tilknyttet utallige andre tider og steder. 

Lilleengen er uttalt tilknyttet Hannah Ryggen ved sitt potteblått, og på mange vis er arbeidet hennes en forsterkning av hvordan Ryggens omgivelser er til stede verkene, via naturfarging, og som motiv i enkelte av teppene. Når det gjelder Lilleengens kunstnerskap tenker jeg også på den danske kunstneren og forfatteren Amalie Smith, som i sine undersøkelser av tilværelsen ser etter forbindelsene mellom fysisk materie og det metafysiske. Senest i Terracotta hvor spørsmålene kretser rundt forbindelsene mellom leire og liv, mellom menneskenes trang til å forme seg selv fra jordmateriale, og jorden som opphavet til livet. Hos Smith er forbindelsene mellom det lille og det store, enkeltmennesket og historien, biologien og filosofien hele tiden viktigere enn enkeltelementene. Det klinger med når Lilleengens verkslistens poetiske tekst avsluttes med at “Om hundre år er jeg glemt, heldigvis. Men mønstrene vandrer videre, fra hånd til hånd, uten grenser”, er det ingen sorg å spore, bare en glede over kraften som ligger i alt som føres videre. 

Veslemøy Lilleengen
Brytningstid 28. februar–5. april 2026
Trøndelag senter for samtidskunst