Et skjebnesvangert år for MiST

Allerede før covid 19-pandemien traff museums-Norge, stod Museene i Sør-Trøndelag (MiST) foran et år med store endringer. På flere plan vil MiST endre seg inneværende år, både hva gjelder organisasjonsstruktur og bemanning av sentrale posisjoner. Nina Refseth, som har vært MiST-direktør siden første kvartal i 2018, starter i ny jobb som direktør i Stiftelsen Norsk Folkemuseum allerede den 1. september, og utlysningen om ny arvtager forventes å komme i nærmeste fremtid. Samtidig har det over flere år vært luftet planer om sammenslåing av Trondheim Kunstmuseum (TKM) og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKIM), to kunstinstitusjoner som begge ligger under MiST. Ingenting er avgjort omkring dette foreløpig, men dialogen omkring sammenslåing er aktiv inneværende vår. Flere stemmer fra både kunstmuseet og kunsthåndverkerne har stilt kritiske spørsmål til planene om sammenslåing av de to kunstinstitusjonene. ArtScene Trondheim har over noen måneder holdt kontakt med Nina Refseth for å få et klarere bilde av MiST anno 2020.

–Dette er et nærmest skjebnesvangert år for MiST hva gjelder nye ansettelser, særlig ved NKIM og TKM. Hvordan er det planlagt utlyst? Det snakkes mye om en felles direktør, mens åremål forlenges. Nåværende direktør ved NKIM, Åshild Adsen, har meldt at hun ønsker å slutte, mens alt tyder på at TKM-direktør Johan Börjesson ønsker å fortsette i sin stilling enda en periode. Hva er den videre planen omkring alt dette, ansettelser, datoer for utlysninger, nye stillingstitler, sammenslåtte arbeidsområder og lignende?

–Det er ingen hemmelighet at vi har vurdert muligheten for en felles direktør ved NKIM og TKM. Vi snakker egentlig om to ganske små fagstaber. Vi kunne for eksempel ha frigjort en stilling til å styrke fagene med. Men så er det slik at de gamle stiftelsene som MiST opprinnelig inngikk avtale med, altså Stiftelsen Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Stiftelsen Trondheim Kunstmuseum, må være med å avgjøre dette. Og i disse avtalepapirene, der mye er nokså utdatert, står det blant annet at de to museene skal ha hver sin direktør. Dette betyr kort og godt at om vi ikke oppnår enighet med de to stiftelsene, så vil vi ikke gjøre noen ting hva gjelder en felles direktør for NKIM og TKM.

Den 15. april publiserte ArtScene Trondheim et intervju med begge lederne for de nevnte stiftelsesstyrene, henholdsvis Michael Kahn (jurist og partner i Wedø og Khan advokater) for Stiftelsen Trondheim Kunstmuseum og Vigdis Vågen (eiendomssjef, Statsbygg) for Stiftelsen Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Her fremkom det at MiST og de to stiftelsene foreløpig ikke hadde tatt stilling til samlokalisering eller sammenslåing. Nina Refseth understreker på sin side viktigheten av at disse to scenarioene ikke forveksles.

–Jeg har hatt flere møter både med NKIM og TKM, og stiftelsesstyrene har spurt hva slags rolle de vil ha ved en sammenslåing, noe jeg har forståelse for. Det er mye som må avklares. Om vi ikke oppnår enighet mellom MiST og de to stiftelsene, så vil vi ha to direktører. I mitt hode mener jeg at MiST kunne hatt litt færre direktører og litt flere fagfolk. Så det er ikke for å spare penger, men for å flytte dem over på fagfolk. Det er det vi må gjøre i fremtiden, for vi får stadig mindre penger på fag om vi ikke klarer å bruke ressursene vi har på nye måter. Men her er det viktig å ikke gå i den fella og forveksle organisasjonen museum med bygget museum.

–Du mener at samtalen så langt har slått disse to i hartkorn?

–Det er i hvert fall veldig lett at en gjør nettopp det. Her prøver jeg å være litt presis. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom de to. Det finnes mange eksempler på at en kan ha felles organisasjon og hvert sitt hus, en kan ha felles hus og hver sin organisasjon. De fire variablene der kan alle la seg løse. Derfor er det viktig å tenke prinsipielt her. Vi vet jo heller ingenting om hvilken byggeløsning som vil komme. Det ligger i hvert fall langt frem i tid.

–Hva er status angående bygg per nå? Dette har jo vært diskutert over flere år, med aviskronikker, diskusjon på sosiale medier og nyhetsoppslag om umiddelbar stenging av NKIM på grunn av asbest og vannskader. Det bør vel skje ting nokså snart nå?

–Det skal komme en utgreiing om tomtelokalisering, der også alternativet med begge de eksisterende bygningene er med. På grunn av pandemien ble det vanskelig med fysiske møter, så dette er litt forsinket. Trondheim kommune hadde en veldig lang tidshorisont, så vi sa at vi kan ta ansvar for dette, men da må vi ha med oss en ekstern prosjektleder, og det er det som har tatt tid, rett og slett.

–Så det er altså ingen avklaring på trappene i denne saken?

–Det haster nok litt å finne en løsning, kanskje særlig fordi dette alltid vil være en konkurranse med andre norske byer. Stavanger har for eksempel lagt seg veldig langt fram i løypa for et nytt kulturbygg. Alle instanser er for, men dette er en lang prosess. Vi håper å få litt fortgang i det nå. Like mye for å få en avklaring, for samme hvordan en snur og vender på det, så synes jeg at Trondheim Kunstmuseum som bygning faktisk er svært velegnet til å vise en viss type kunst – og det mener jeg den fortsatt bør brukes til. Men Kunstindustrimuseet er en mørk bygning, og det er ingenting teknisk ved den som er tilfredsstillende. Nede i kjelleren finnes det ingen lystilgang, det oppleves som lavt under taket, det fins verk vi ikke får inn fordi takhøyden er for liten.

–Hva er egentlig argumentene for og imot forskjellige løsninger internt i MiST, kanskje særlig med tanke på den kritiske situasjonen NKIM står i?

–Da NKIM kom inn i MiST, hadde de egentlig ikke lyst til dette, men de hadde veldig dårlig råd og den statlige finanseringen ble overført til MiST. NKIM har fremdeles veldig, veldig dårlig råd. Det går an å si at ting var fint i 1893, men én ting er sikkert, og det er at 1893 ikke kommer tilbake. Om en skal ha et fremtidsrettet bygg der NKIM nå ligger, så vil det også koste veldig mange penger.

–Uansett er det nokså klart at noe må avgjøres snart. Med byggestart i 2030 står man jo overfor ti år med uavklart aktivitet i mellomtiden?

–Ja, nybygg ligger uansett langt frem i tid. Vi skal, som sagt, også utrede eksisterende beliggenhet. Her må det vurderes om det vil være mulig å utvide begge, eller bare ett av dem, kanskje, slik at det ene av museene vil bli liggende der det er, innenfor de rammene som finnes.

–Som avtroppende MiST-leder, er du overbevist om at en sammenslåing og én felles direktør er det beste utfallet i det videre?

–Jeg ser selvfølgelig at det alltid er ulemper ved sammenslåinger. Men jeg ser at den organisatoriske sammenslåingen har en fordel med tanke på fagmiljøets størrelse. Man får større bredde i fagmiljøet, litt større muskler å jobbe med og folk vil utfylle hverandre. Vi må finne gode løsninger i det videre arbeidet, hvor vi ikke går i fella med overadministrasjon, men tvert imot får tydelige fagidentiteter. Når det gjelder samlokalisering er fordelen at vi kan få løst de utfordringene som begge museer har per i dag. Rent pragmatisk tenker jeg vel at det kan være krevende å få til utbygging av de eksisterende byggene. Da må en se hvert tilfelle for seg, og NKIM har, når sant skal sies, akutte behov som nok gjør at det sier seg selv hvilket bygg som må få hjelp først. Om en skal tenke fremtidsrettet og ser på volumet til de to byggene, så finnes det mye samtidskunst som vi rett og slett ikke har plass til fremover. Det gjelder ikke bare gulvareal, men hva kan du få inn i høyden. Og hvordan dette skal la seg løse er jo det vi nå må utrede.

–Om en nå ser for seg utfallet av de beslutninger som kommer av vårens samtaler, så har vi flere reelle ansettelses/bemannings-situasjoner å forholde oss til. Det har blant annet vært mye misnøye og mange spekulasjoner fra kunsthåndverksmiljøet omkring muligheten med en Kunstmuseums-direktør som glir inn i rollen som direktør for en av landets fremste institusjoner for kunsthåndverk. I og med at begge de nåværende direktørene ved NKIM og TKM sitter på forlengede åremål, bør vel vedtak omkring direktørkabalen skje snarlig? 

–Dette har jo noe med størrelsen å gjøre. Ringve Museum og Rockheim museum (red.anm. musikk-museer som begge ligger inn under MiST) får felles direktør nå, og det er jo to store museer, der vi bruker de frigjorte midlene til å styrke fag. Denne sammenslåingen innebærer to separate bygg, med én felles direktør for én felles stiftelse, slik det har vært fra starten av. Hvis det blir slik med NKIM og TKM at de vil fortsette med to stillinger, så vil Åshild Adsens stilling lyses ut på vanlig vis, mens Johan Börjesson høyst sannsynlig vil ha krav på sin og enda en periode, slik som kontrakten er formulert. Om det blir snakk om en felles direktør, så er det snakk om en reell utlysning, det er jo i så fall en helt ny stilling som ikke eksisterer. 

–Da vil denne bli bredt utlyst?

–Ja, ingen sitter i en slik stilling og kan gli inn i en slik ny fellesdirektørstilling, nei.

–En aktiv og dynamisk kunstscene fordrer jo mange forskjellige aktører – som direktører og kuratorer. Kunst-Trondheim har, fra og med høsten i fjor og frem til høsten i år, flere svært spennende direktøransettelser; Steffanie Hessler på Kunsthall Trondheim og de nevnte skiftene i MiST, både etter deg og ved TKM og NKIM. Likevel er det interessant å registrere at Ellen Tveit Klingenberg sitter som styreleder både i MiST og for Kunsthallen. Én og samme person sitter da potensielt i førersetet for alle de tyngste kunstfaglige direktørstillingene i en kritisk tid. Hadde det ikke vært bedre med større variasjon i styresammensetningene? Har du noen tanker omkring dette?

–Det viktigste er at man har gode styrer som forstår rollen sin. Det kunstneriske innholdet må være direktørens enemerke, innenfor de rammene som ligger i økonomi, lokaler og annet. Det viktigste er derfor at det er rom for helt ulike direktører som kan utfordre hverandre gjensidig, og at styrene ser verdien av dette. Dersom institusjonene begynner å tenke for likt, vil det være skadelig for kunstscenen totalt sett. Jeg tror også at kunstinteressen blant publikum vil dale, det kreves et mangfold av institusjoner, gallerier og enkeltaktører for at det skal bli spennende. Det fins mange gode aktører i Trondheim man kan styrke samarbeidet med, og gjerne dele arena med, men det trengs en faglig motstand for å opprettholde spenningen.

–Trondheim sliter litt med selvbildet sitt. På den ene siden vil den bli behandlet som en storby, men samtidig kan den nærmest insistere på å oppføre seg som en småby. Det gjelder ikke egentlig styrer som sådan, men det finns mange Tordenskjolds soldater. Det virker som det er liten utveksling mellom ulike kretser, for så vidt mellom ulike kunstkretser, men også innen næringslivet. Alle kjenner alle, men helst i sin sfære. Av og til får jeg inntrykk av at det viktigste er at en er trønder (og jeg er altså født og oppvokst i Trondheim), men det trengs impulser fra flere steder. Symptomatisk nok blir tanken om at alt skal ligge innenfor elveslynga for å ligge sentralt kombinert med en forståelse av at da må man også helst kunne kjøre og sette fra seg bilen rett utenfor. Dess mer Trondheim vokser, dess mer uholdbar blir den tankegangen.

–Men det du sier her om at «det kunstneriske innholdet må være direktørens enemerke, innenfor de rammene som ligger i økonomi, lokaler og annet. Det viktigste er derfor at det er rom for helt ulike direktører» – strider ikke en utlysning av en fellesdirektør eller felles driftssjef litt imot et slikt utsagn? Nå har Trondheim Kunstmuseum nylig annonsert at Marianne Zamecznik er ny kurator, som arvtager etter Randi Thommessen. Kuratorene vil muligens få en viktigere posisjon ved et slikt scenario?

–Jeg synes ikke akkurat at Karin Hindsbo (red.anm fra 2017 direktør ved Nasjonalmuseet og mellom 2014-17 direktør ved KODE i Bergen) er noen lame duck. Det kommer jo helt an på hvem man finner. Hvis en finner en visjonær leder som ser verdien i begge felt, så støtter du deg uansett på sterke kuratorer. Kuratorene vil selvfølgelig ha en sterk faglig innflytelse – jamfør det jeg har snakket om angående «faglig styrkning». Men dette igjen er helt avhengig av at lederen har den kunstneriske innsikten som skal til for å gjøre gode valg. Min jobb, med henhold til direktørene, er at disse holder seg innenfor strategi og økonomiske rammer, og ikke styre de kunstneriske valgene de tar innenfor sine respektive institusjoner.

Per 8. mai har det ikke kommet noen avgjørelse mellom MiST og de to stiftelsesstyrene. Onsdag 6. mai møttes midlertidig MiST-styreleder Ellen Tveit Klingenberg, MiST-direktør Nina Refseth og de to stiftelsesstyrelederne, vel og merke uten noen av de øvrige styremedlemmene i stiftelsene til stede. Nina Refseth sier ettertrykkelig at både ansatte ved NKIM og fagmiljøer vil bli involvert i det videre. Michael Kahn for TKM vil på henvendelse ikke kommentere noe omkring innholdet i dette møtet, utover at det «var et godt møte». MiST-styreleder Tveit Klingenberg skriver i en SMS:

«Møtet 6. mai var for å fortsette en tidligere dialog mellom MiST og stiftelsene, og opprette kontakt mellom meg som styreleder i MiST (som du vet slutter Nina) og styrelederne i stiftelsene. Vi hadde en god dialog om ulike prosesser, og ble enige om å fortsette med det og jobbe videre med å utrede spørsmål om fremtidig organisering og lokalisering.»

Hun informerer videre om at «det var ikke tema om å ta noen avgjørelse eller på noen annen måte velge retning» og at det kun var «dialog omkring hvordan vi skal få en for alle parter god prosess i det videre arbeidet».

Det som alle parter imidlertid later til å være enige om, er at det er mye som skal skje på kort tid fremover – hva gjelder ansettelser og organisering i MiST. Nina Refseth bekrefter at utlysning etter hennes arvtager nok snart vil komme.

–Noen absolutte tidsfrister foreligger ikke pr. nå, men dette kan selvfølgelig ikke trekke ut i det uendelige. Det finnes selvfølgelig noen deadlines her. Før jeg slutter i august, må vi få avklart en del ting nå i løpet av forsommeren. Utlysningen til min stilling skulle komme i løpet av april, men mye har forskjøvet seg på grunn av covid 19-situasjonen. Men arbeidet med rekrutteringsbyrå er allerede i gang.

–Hva blir utfordringene for din arvtager? Er det noen «stafettpinner» vedkommende kommer til å måtte konsentrere seg særlig om? Både hva gjelder organisasjonsstruktur, inntjening og lignende.

–Hovedutfordringen er å holde blikket festet på faglig utvikling, samtidig som man jobber med å skaffe seg økonomisk rom til nettopp det. Det er ingen tegn på vesentlig sterkere offentlig finansiering de nærmeste årene.

–Summen er at vi må få mer fag ut av de pengene vi har. Dersom man kan frigjøre administrative stillinger eller løse oppgaver som ikke er knyttet til kjernevirksomheten mer effektivt i samarbeid, gir det rom for å styrke den faglige utviklingen. Det krever en viss størrelse på det totale fagmiljøet, en konservator alene gjør intet museum. Etter mitt syn må det være hovedfokus, ikke å spare penger, men å finne måter å frigjøre penger til faglig innsats og aktivitet.

–Parallelt må man prøve å finne måter å øke egeninntektene på, uten at det utelukkende skal bli dyrere for de besøkende å gå på museum. Kan vi øke annet salg, kan vi øke utleie, hva med salg av tjenester? Det er mange muligheter, så her må det legges til rette.