På skjermen foran meg starter showet, med neon-lysende tekst i 90-tallsstil over stillbilder av nærmiljøet på Heimdal. Koppen og Jorkjen vinker oss teatralt inn. Tankene mine går til småbarns-TV og overspente pedagoger, en tydelig indikasjon på at vi nå entrer et fantasiunivers.

The Oslo Biennial shows a refreshingly low level of branding and sensationalism. Quite the contrary, it is so unostentatious that locating its headquarters can in itself be something of a challenge. I very nearly ended up at the neighbouring offices of the Oslo Medieval Festival, which was going on at the same time.