Konkret som betong

Det er snart et år siden røyken la seg etter åpningsfesten til RAKEs Constant. Decay., der de mange involverte fra den lokale kunstscenen inntok Elgeseter gt 30 b og samlet seg rundt et opprop om bygningsvern.

All den tid kommunen har massive rivningsplaner i samme strøk, finnes det mer enn nok av bygninger å ta av. RAKE manifesterer nettopp dette, og viser i hele september måned arbeider av Jordi Colomer i det rivningsklare parkeringbygget i Elgesetergate 21. Colomer har særlig de siste ti årene spesialisert seg på å ta utgangspunkt i spesifikke historier, skikker, myter eller historier fra stedet han gjester og kommentere disse ved å lage filmer på stedet med de utvalgte stedstypiskhetene i fokus. Denne metoden har følgelig potensiale i seg til å fungere som stimulerende for stedets selvforståelse.

I parkeringsanleggets sneglehusoppkjørsel vises videoverket The Svartlamon Parade. Denne tar utgangspunkt i godt og vel førti år gamle filmopptak fra en spesifikk tradisjon fra UKA-festivalens historie. Denne nært hundre år gamle studentdrevne kulturfestivalen arrangeres annenhvert år og kjennetegnes av sin frivillighetsbaserte profil. Opptakene som Colomer har tatt utgangspunkt i viser den såkalte UKA-paraden, en tradisjon der diverse studentmiljøer inntok gatene med hjemmelagede biler av alskens materialer, påmalt en rekke slagord, ofte med skarp politisk og ironisk brodd. Der UKA i dag kan karakteriseres som en eneste stor fest der studentenes egen underholdning står i fokus, bærer opptakene bud om at arrangementet i hine hårde dager – i 1968-generasjonens oppblomstring – hadde karakter av å være et langt mer åpent, politisk ladet og samfunnsbevisst arrangement.

Arkivopptakene er kryssklippet med opptak av Colomers team av frivillige. Disse har laget sine egne pappbiler – de samme som ble stilt ut under åpningsfesten. Bilene er påmalt slagord som “Puss opp Møllenberg!” og “Redd oss fra fortetting!” og er blitt filmet idet de skyves gjennom trafikken fra Svartlamon i øst til Elgesetergate i sør. Det oppstår en slags motstand i gjennomføringen av denne parade-revivalen der deltagerne hakker seg frem mellom grønne AtB-busser og utålmodig privatbilisme. Den opportunistiske forstyrrelsen av trafikkstrømmen inn og ut av sentrum kontrasterer bildene av 70 talls-klippene med smilende tilskuere i en by som har stoppet trafikken for å slippe frem og gi plass til studentenes eskapader.

Colomer har altså allerede med valget av arkivmateriale og utgangspunkt pekt på en forskjell mellom før og nå. I tillegg oppretter han med dette en aktuell forbindelse mellom bydelen Svartlamon – som nettopp er (selv-)karakterisert av sin frivillighetskultur, kamp for bevaring og sosial boligbygging – og strøket rundt Elgeseter gate. Han mobiliserer i slik forstand engasjementet fra en bydel som både er kjent for sin aksjonistiske vilje og som kjemper mot utbyggingen av én innfartsåre i øst, beveger den mot og plasserer den i et område der aksjonistisk vilje er nødvendig for å markere motstand mot manglende helhetsvurdering i en annen planlagt bred innfartsåre fra sør.

En annen av Colomers videoer, The Sjøbadet Alphabet, later også til å peke i retning tema som kollektivisme og streben etter frihetsfølelse i fortettede urbane miljø. Dette er i praksis en videoloop som viser folk som hopper ut fra Sjøbadets tre meter høye stupetårn ved Piren, mens andre heier og hoier fra en flytebrygge ute i Trondheimsfjorden. I starten er de påkledd og veiver med det maritime A-flagget mens de mot slutten er nakne, like hoiende og entusiastiske, veivende med det maritime Z-flagget. De nakne kroppene, den frilynte stemningen og nært barnlige gleden fra personene som kaster seg ut fra tårnet er klippet tett og fremstår som en slags konkret motsetning til en mer anonymiserende og stram urban etikette.

Smellene fra kroppene som treffer vannflaten, responderes fint av omgivelsene og gjaller som et hult og oppmikket pingpongplask gjennom garasjeanlegget. Den uavbrutte strømmen av hoing kompletterer og utfyller det mennesketomme stedet uten at den havner i konflikt med arkitekturens renskårne brutalisme eller de dypgrønne vindusveggenes tunge linjer. Inntrykket det gir balanserer perfekt mellom tilstedeværelse og fravær samtidig som samtlige kvadratmetere oppleves som nødvendige kulisser hvori videoverkene fungerer som presist utplasserte tyngdepunkter.

Frihetsuttrykket fra Sjøbadetvideoen og re-enactmenten av UKAs historie understreker en følelse av ”fortid møter nåtid” og peker samtidig mot nye løsninger. Dette kommer oppsummert både til uttrykk i montering (digital video møter rå betong) og tematikk (dagens gentrifisering møter forhenværende stedstilpassing). Avslutningsvis kommenterer Colomer, nesten litt tounge-in-cheek, ungt og raust samhold: I nok en sømløs videoloop vises noen av aktørene der de fyller opp et glass med melk, tar en slurk og lar glasset passere til nestemann som fyller det opp med melk, tar en slurk etc. etc. De sier ingenting. De deler melk. Colomers blikk utenfra tar uten pompøsiteter eller gravalvor tempen på noe som fort kunne ha fremstått klisjéfylt: Kunsten og de unge som fremtidens håp.

RAKE har gjennom tre år utvist overskudds- og mobiliseringsevne, fungert som forenende prosjekt mellom byens to kunstfaglige studentmiljøer (billedkunst og arkitektur) og vist gjennomføringsevne til tross for økonomiske hinder. Denne vitale evnen særpreger RAKE og valget av Jordi Colomer synes å være gjensidig forsterkende (et grep som overhode ikke må sidestilles med å være et opplagt valg).

Trondheim er ofte blitt promotert i informasjonsbrosjyrer som ”landets beste studentby”, selv om dette nok gjelder mer på det studentinterne, sosiale planet enn på den tydelig samfunnsengasjerte og politiske fronten. RAKE, som prosjekt, er nettopp tuftet på troen på studentengasjement og kunstnerisk aksjonisme som politisk middel, og det er nettopp dette Colomer har tatt tak i. Colomers sosiologiske arkeologi og tidkrevende forarbeid besvares videre av RAKEs frivillighetsånd og med sitt nettverk på tvers av byens student- og kunstmiljøer. Som samfunnskommentar på gamle tomter – før de flytter til og skal tilpasse seg og reagere i satsingsområdet Brattøra – er Jordi Colomers ”Hvite netter/White nights” uansett konkret som betong.

Jordi Colomer, Hvite netter/White Nights,
5. sept – 5. okt 2014
P-huset, Elgeseter gt 21
Arr. Rake Visningsrom
Videointervju med Colomer