Om minnetap og byutvikling: Stedets aura

Stedet, våre omgivelser og geografiske forankring er fragmenterte størrelser i konstant endring. Den danske professoren Dan Ringgaard beskriver stedet som «en pause som opstår i brydningen af krop, landskab og kultur»¹. Hvordan mennesker erfarer omgivelsene sine er altså summen av måten vi beveger oss i dem, stedets utforming og de kulturelle opplevelsene omgivelsene legger til rette for.

I den pågående diskusjonen om byutvikling i Trondheim kan man sortere mange av debattens moment inn under Ringgaards tre utgangspunkt. Brede fortau, bilfritt sentrum og tilrettelegging for gang- og sykkelveier føyer seg inn under poenget om kropp –hvordan vi beveger oss fysisk i byen. Beplantning og arkitektur påvirker hvordan vi opplever landskapet, mens tilrettelegging for nærings- og annen virksomhet på gateplan vil kunne nøre opp om den kulturelle erfaringen av å vandre i byrommet.

Dette essayet, som er det fjerde i rekken av tekstserien Om minnetap og byutvikling, vil gjennom en filosofisk tilnærming ta for seg opplevelsen av en by og dens egenart –kvaliteter som kan springe ut fra Ringgaards tre kriterier. Fra før har vi skrevet om den gamle brannstasjonen i Trondheim sentrum, byggingen av ny idrett- og messehall på Øya og planene om å slå sammen Trondheims to mest sentrale museer, med avstikkere til Jugendgården i Elgesetergate, Høyblokka ved RiT, Bakklandet og Svartlamon. Som med de andre bidragene i denne tekstserien tas det utgangspunkt i det UNESCO definerer som immateriell kulturarv: blant annet språk, ritualer, tradisjoner, kunnskap, utøvende kunst og sosiale skikker. Gentrifisering er med på å utgjøre en trussel mot denne type kulturarv –godt hjulpet av utbyggere og politikere som ikke viser nok estetisk eller helhetlig forståelse av byrom og kulturminner. Senest i forrige uke tok gruppeleder i KrF, Geirmund Lykke, et oppgjør med politikeres føyelighet i den omstridte saken om utbygging på matjord ved Overvik:«Dagens behandling av Overvik vil for alltid stå igjen som opprydding etter en tid der et utbyggingsselskap nærmest hadde fritt leide til politiske prioriteringer», sa han i bystyret².

Ringgaard viser til globaliseringens innvirkning og mener det har ført til en slags reorganisering av tid, rom og sted: Fra å oppleve stedet vertikalt, med forankringspunkt i beboernes personlige og kollektive historie, «eser» stedet på en måte ut til å bli et horisontalt knutepunkt for globale strømninger, som et nervenett. Dermed blir stedet, på godt og vondt, tilknyttet omverdenen på en annen måte: «Hvis det er sådan, så vil hvert enkelt sted ændre sig alt efter hvordan de andre steder ændrer sig. Nye historiske organiseringer af rum vil skabe nye betingelser for stedet og ændre dets identitet».³

I dag opplever vi begge disse kvalitetene samtidig: Når vi stadig vandrer i sporene til Cicignon og hans barokke gatemønster fra 1681, så er det altså midtbyens historie som åpenbares, og reaktualiseres, langs en historisk og stedsforankret vertikal akse. Hvis vi så kjøper et plagg i en av byens Hennes & Mauritz-butikker, utgjør vi ofte et av de siste ledd i et produksjons- og transportnettverk som trosser lange, horisontale avstander. For ikke å snakke om hvis vi bestiller samme vare ved et par klikk via internett.

De to eksemplene på rom som Ringgaard skisserer over, er selvfølgelig ikke absolutter. Globalisering betyr heller ikke nødvendigvis en neglisjering av det lokale, tvert imot kan den i enkelte tilfeller sparke i gang en økt interesse for det særegne lokale og være med på å synliggjøre og bygge opp under lokale kvaliteter. Et spørsmål som likevel er verdt å spørre seg, er hvordan denne globaliseringen endrer vår nye virkelighet.

For å forsøke å sette ord på de kvaliteter som utgjør et steds egenart kan vi benytte filosofen Walter Benjamins aura-begrep, satt i en byutviklingskontekst. Fenomenet kan kanskje sies å være beslektet med det som førsteamanuensis Harpa Stefansdottir kaller for en bys atmosfære, men er likevel ikke helt det samme. Benjamin brukte begrepet til å beskrive et kunstverks egenart; dets «her og nå» som han senere omtaler som kunstverkets ekthet. Etter hvert som kunst i større grad og på stadig flere måter er blitt gjenstand for reproduksjon og derfor også mer tilgjengelig i forskjellige situasjoner, mister verkene ifølge Benjamin denne auraen:

Ett moment mangler selv ved den mest fullkomne reproduksjon: kunstverkets Her og Nå – dets unike eksistens på det sted hvor det befinner seg. I denne unike eksistens, og intet annet, sammenfattes kunstverkets historie i den tid det har bestått. Dette gjelder både de forandringer som det i tidens løp har vært utsatt for med hensyn på fysisk struktur og de vekslende eierforhold som det kan ha vært berørt av.⁴

Det er altså et verks, objekts eller et steds oppsamlede historie og relasjon til sine omgivelser som utgjør dets aura, og slik jeg tolker Benjamin så blir denne unike sammenhengen brutt hvis man forsøker å gjengi verket, objektet eller stedet i en ny kontekst. Selv om aura-begrepet er nokså abstrakt og henfaller kanskje lett til noe nostalgisk og tilbakeskuende, så er det likevel viktig å kunne sette ord på denne kvaliteten hvis vi ønsker at den skal kunne prege våre omgivelser i fremtiden. Eierforhold, strukturer, ekthet og reproduksjon er tema vi kan ta med oss inn i en byutviklingskontekst, gjerne eksemplifisert gjennom forholdet mellom enkeltstående nisjebutikker og store, internasjonale kjeder, eller arkitektoniske farsotter. Mange vil mene at dette representerer en løsrevet masseproduksjon av generisk merkevare, ofte på bekostning av smale, stedbundne og mer kvalitetsbevisste eller idealistisk orienterte næringer.

Det er klart at dikotomien overfor ikke alltid lar seg overføre til virkeligheten, og at en slik sammenligning ofte vil bli unøyaktig og polariserende. Det å benytte seg av ordet «ekthet» er problematisk da det kan implisere en slags uforurenset, singulær eksklusivitet. Benjamins aura-begrep fremstår romsligere i så måte, og kan kanskje beskrive den forskjellen som unektelig er til stede mellom kaffegiganter som Starbucks, med mer enn 28 000 filialer over hele verden, og Trondheims enestående Bristol Conditori fra 1921. Sistnevnte er en familiebedrift som har servert sine gjester gjennom fire generasjoner, hvis georginekake-oppskrift visstnok kan spores tilbake til en oldefar som var kokk i Russland under tzartiden. For sin langvarige geskjeft fikk kafeen Standhaftighetsprisen av kunstnerduoen Hertling & Andreassen i 2013.

En annen virksomhet som først kun var å finne i Trondheim, men som siden 2017 også har utsalgssted i Oslo, er klesbutikken Livid Jeans. Den ble startet opp i 2012 av Jens Olav Dankertsen og ble drevet som en liten, idealistisk enmannsbedrift i en av bryggene i Kjøpmannsgata i Trondheim. Med fokus på bærekraft og etisk produksjon, har forretningen publisert en beskrivelse av sin verdikjede på sine hjemmesider. En del av produksjonen foregår riktignok i Portugal, men Livid har samtidig holdt på en egen norskprodusert merkevare, Made In Norway, med et uttalt mål om å opprettholde nasjonal kunnskap om klesproduksjon som tradisjonelt håndverk. Butikken i Trondheim er flyttet til større, toetasjeslokaler i Olav Tryggvasons gate, men fremdeles har de fabrikklokaler i Kjøpmannsgata hvor det produseres rundt 20 bukser i uken⁵. Her foregår det også opplæring av skreddere/tekstilarbeidere. Ifølge nettsidene deres, er Livid per i dag den eneste forretningen som er igjen i Skandinavia og som på daglig basis produserer jeans her. En stor del av Livids egen merkevarebygging er altså å skille seg ut fra mengden av tilsvarende masseproduserende, utflaggede næringer:

Our Made In Norway collection line heeds to uniqueness and authenticity. To high quality and conservancy. And more importantly to transparency and knowledge within garment production. Essentially, it heeds to everything opposite to the competitive force of poor quality made unsustainably.

Et lignende fokus på etikk og bærekraftighet finner vi hos flere suksessfulle småprodusenter av mat i Trøndelag. Som en motsats til industrielt landbruk og dyrefiendtlig storproduksjon overlever disse blant annet gjennom det å møte kunden direkte under Trøndersk matfestival, og gjennom en fruktbar blanding av lav, kvalitetsrik produksjon og ny teknologi:«Det er yngre folk og gründere som blander gamle tradisjoner og kunnskap med ny teknologi», forteller osteprodusent og budeie Turid Nordbø til Dagens Næringsliv.

Det unike ved et sted som Bristol Conditori, tradisjonell matproduksjon og det bærekraftige og autentiske i de håndsydde buksene til Livid Jeans, kan inngå i Benjamins definisjon av begrepet aura. Gjennom driften disse næringene viderefører får de historiske linjene komme til syne for befolkningen, enten de består av generasjonsoverskridende familiehemmeligheter i form av kakeoppskrifter eller videreføring av tradisjonelt håndverk. Det er nok dette Benjamin sikter til når han skriver om ritualets betydning for auraen: «Det er av avgjørende betydning at kunstverkets auratiske eksistensform aldri skilles fra dets ritualfunksjon. Med andre ord: Det ekte kunstverkets unike verdi har sitt grunnlag i ritualet der det hadde sin opprinnelige og første bruksverdi»⁶.

Jeg tolker Benjamin dithen at for virkelig å forstå og sette pris på en gjenstand, et kunstverk eller et sted, så må vi mennesker ha noenlunde innsikt i eller opplevelse av denne tingens historie. Hvor mange timer, hvilken tradisjonsoverføring eller kunnskap og hvilke innarbeide teknikker ligger for eksempel bak tilblivelsen av et klesplagg? Når opphavsmannen bak Livid Jeans uttrykker et ønske om å ta vare på håndverkskunnskapen bak klesproduksjon, viser han samtidig til en realitet: Her har globalisering og utflagging av tekstilindustrien ført til at lokal produksjon av klær og skotøy allerede er som en kuriositet å regne. Sammenlignet med hvordan situasjonen var i forholdsvis nær fortid er kontrasten stor. På midten av 1900-tallet kan man få inntrykk av at småfabrikker florerte i Trondheim, blant andre ble Nordenfjeldske regntøy og kappefabrikk A/S etablert i 1946, veskeprodusenten Nordens Etui- og Porteføljefabrikk i 1928 og i 1938 hadde byen en egen slipsfabrikk: Galla slipsfabrikk A/S, med eget veveri hvor de vevde stoff til slips og skjerf. For ikke å snakke om alle skomakerne og skoprodusentene i byen, blant andre de tilsynelatende spesialiserte Prytz Weltskofabrikk og Gjervans trebunnskofabrikk som begge ble etablert på1940-tallet⁷. Fremdeles skal det visstnok ha vært 70 skomakerverksted i byen på 1970-tallet⁸.

Nisjebutikkenes kår var tema for et møte om byutvikling som Litteraturhuset i Trondheim arrangerte i slutten av april. Her ble det av kunsthistoriker Daniel Johansen vist til München som skal ha fått merke konsekvensene av økte leiepriser, hvorpå små butikker holdt på å forsvinne. For å sette en stopper for denne utviklingen bestemte myndighetene der at enkelte soner skulle være såkalt kjedefrie og forbeholdt mindre aktører. Det skal visst ha vært suksessfullt, og på møtet ble dette foreslått som et fruktbart tiltak også for Trondheim by. Under samtalen ble det videre påpekt at Norge er et av landene i Europa med flest antall kvadratmeter kjøpesentre per innbygger. Johansen mente attpåtil at vi er det landet i verden som raskest omstiller handlevanene våre fra fysisk butikkhandling til nettbasert sådan.

I dag trenger man bare å holde bankkortet sitt foran en betalingsautomat, så skjer pengetransaksjonen på et blunk. Da dette ble nevnt for min bestefar, ristet han på hodet og sa at han ikke ønsket å ha det fullt så enkelt. Han kom fra en tid hvor store deler av befolkningen satt på bred kunnskap og evne til selv å lage mange av de gjenstandene vi omgir oss med til daglig. Sammen med gode venner bygde han det som ble mine besteforeldres hus. Han fortalte inngående om utførelsen av arbeidet og hans venners dyktighet. Jeg tror det må ha opplevdes svært meningsfullt.

Når vi skaper noe, legger vi samtidig en del av oss selv i gjenstanden. I anledning kunstnerne Bjørg Nyjordet og Magnar Gilbergs utforskning av fenomenet «park» i Levanger, har ArtScene Trondheim-skribent, Märit Aronsson intervjuet kunstnerne om fysisk arbeid i kunsten. Nyjordet svarer:

Kroppen er mer med i det som blir gjort nå enn tidligere. Jeg tror det er en slags motreaksjon mot alt datastyrt arbeid. Det er jo også et merkbart større fokus på materialiteten, håndverket og det taktile. Det er heller ikke like stort fokus på det ferdige resultatet, men hva du gjør underveis; tiden det tar og verktøyene du bruker, hendene som jobber. Den fysiske arbeidsprosessen. Jeg tror det er på tide.

En lignende overbevisning må ha stått bak det anerkjente selvbyggerprosjektet på Svartlamon i Trondheim av Nøysom arkitekter. Her har leietakerne selv bygd fem miljøvennlige og unikt tilpassede familiehus innenfor et totalbudsjett på tre millioner. Prosjektet har blitt mye omtalt, også internasjonalt, og er et helt særegent element i byen.

Åpen, lav bebyggelse, dominert av Nidarosdomens mektige silhuett, omgitt av vann på tre sider, Cicignons gatenett med de store perspektiver, de smale veitene i kontrast, elvehavna med brygger på begge sider, Kristiansten kronende over bakklandsbebyggelsen: Dette er «Trondheimsandletet».

Sitatet ovenfor er hentet fra rapporten Trondheims bybilde, som ble forfattet av arkitekt Lars Fasting på vegne av Antikvarisk utvalg (en del av Fortidsminneforeningen) i 1975. Teksten er gjengitt i en kronikk av byantikvar Mette Bye og Dag Kittang (arkitekt og professor) og Marianne Skaar (stipendiat) ved NTNU. De forteller at sitatet er ment som en konkret beskrivelse av Trondheim bys identitet – det som gjør den ulik andre byer. Som en del av et forskningsprosjekt om det historiske bylandskapet, har forfatterne foretatt intervjuer med innbyggere, politikere, planleggere og eiendomsutviklere om byidentitet og deres egen opplevelse av tilhørighet. Det å ta vare på midtbyens historie skal ha vært et viktig moment for alle de intervjuede.

Trondheims arkitektoniske identitet rommer også mer enn brygger og byrom fra 16- og 1700-tallet. Vi har til dels store bygårder i jugendstil fra tidlig 1900-tall og på Nyhavna står monumentale kulturminner fra andre verdenskrig, deriblant Fyringsbunkeren og ubåtbunkeren Dora. Av nyere dato finner vi blant annet kvartalet Borkeplassen, som ble bygd i Kongens gate etter at to bygg fra 1840-årene brant i 2007. De nye bygningene får skryt av arkitekturhistoriker Ulf Grønvold: «Et kraftfullt rammeverk av laminerte tresøyler og bjelker preger hele bebyggelsen og gir den gode proporsjoner – og fornyer Trondheim som treby», skriver han i et innlegg som ellers kritiserer en «skrikende urban arkitektur» på nasjonalt nivå. Grønvold mener at vi skaper bymiljøer uten uttrykksdybde, og drar frem Barcode-bygningene i Bjørvika som et skrekkeksempel. En utbredt signalbygg-fetisj og kopieringstrang tar effektivt kvelertak på stedsidentitet.

Alliansen Breisia ønsker å tilrettelegge for utadrettet aktivitet på Nyhavna, som samtidig understøtter håndverkstradisjonen: «Et eksempel kan være et felles treverksted med avansert utstyr, som kan benyttes av alt fra skulptører, småbedrifter, unge arkitektkontorer, til museer eller gallerier som trenger å få produsert noe til visning, eller privatpersonen som ønsker å bygge sitt eget kjøkken» forteller kunstner Sissel Mutale Bergh, en av initiativtakerne bak Breisia, i et intervju av Martin Palmer. De ønsker å ivareta kultur- og småskalaproduksjon i dette området, og ser for seg flere gallerier, småbutikker, bakeri og håndverksforretninger som f.eks. smed og glassblåsere. I en offentliggjort erklæring kobler de det nevnte treverkstedet opp mot nettopp Trondheims identitet som treby med sterke tradisjoner for å benytte akkurat dette materialet. Samtidig presiseres det:«Tradisjonskunnskap forsvinner om den ikke videreføres. Hendenes kunnskap er nødvendig også i en digital hverdag».

Våre selvbergede besteforeldre, Bristol Conditori, Livid Jeans og Breisias visjoner føyer seg inn under Walter Benjamins aura-begrep gjennom ritualet: Kunnskapen og tradisjonene som ligger til grunn for å skape noe unikt, med en helt egen historie og forankring i tid og rom. Henders arbeid. Nøysomhet. Noe som skiller seg ut blant mengden, som gir en by dens karakter og beboerne identitets- og tilhørighetsfølelse.

I det enorme handlingsrommet for utskifting og nytenking, blir alder og slitasje noko negativt. Slik viskar vi systematisk ut historiene våre, både dei nære og dei fjerne. Om ikkje overflatene omkring oss eksponerer oss for det nedbrytbare, det brukte, det som er merka av liv, kvar skal vi då møte samanhengane vi inngår i?⁹

Med tiltagende horisontal ekspansjon (inkludert vår digitale hverdag) tøyes tidsaspektet og opplevelsen av stedet. Vi har mye å takke globaliseringen og den teknologiske utviklingen for; I sentrum muliggjør ny teknologi bilfrie gater og åpner opp for at små aktører og næringer lettere kan markedsføre seg og skape en type produksjon som kan berike en bys identitet. Dette er imidlertid en utvikling som vi ikke er i stand til å snu. Om man her ikke er sin historiekunnskap bevisst, og tar også dette aspektet med i utviklingen av en by, kan det risikere å gå på bekostning av personlige og kollektive verdier vi burde ta med oss inn i fremtiden. Da blir vi ikke bare rotløse, men også sårbare.

Artikkelbilde: Bristol konditor, 1936. F. Fra wikistrinda (strinda historielag)

1Dan Ringgaard, Stedssans, 2010

2Adresseavisen,Refset bystyret for Overvik-saken, 23.06.18

3Dan Ringgaard, Stedssans, 2010

4Walter Benjamin, Kunstverket i reproduksjonsalderen. Essays om kultur, litteratur, politikk,1936-39

5Adresseavisen,Trondheimsbedriften mer enn tredoblet inntektene uten bruk av reklamepenger, 06.07.15

6Walter Benjamin, Kunstverket i reproduksjonsalderen. Essays om kultur, litteratur, politikk,1936-39

7Informasjon om de ulike forretningene er hentet fra WikiStrinda

8Adresseavisen:Liten rest ble ved sin lest, 2003

9Klassekampen,Den gløymde byggjekunsten av Margrethe Aas, 23.06.18