Repetisjonsøvelse som metode

I Samtale ved Trondhjems kunstforening undersøker Bente Stokke og Anna Brag kunstnerrollen under covid-19. Her er det flere interessante verk som kunne fremstått sterkere uten den daterte pandemitematikken.

Kunstnerne Bente Stokke og Anna Brag har kjent hverandre i 30 år, og da verden stengte ned under covid-19 etablerte de to en ukentlig samtale over Zoom. Disse digitale møtene, som det ble gjort opptak av, er utgangspunktet for utstillingen Samtale ved Trondhjems kunstforening. I en årrekke har de to kunstnerne støttet hverandre i den kunstneriske prosessen, diskutert hva man skal gjøre når man står fast, eller hvordan man kan tenke rundt form og farge. Samtalen dem imellom er dokumentert i en seks timer lang video plassert i utstillingens første rom, etterfulgt av to rom hvor hver kunstner stiller ut verkene de laget som resultat av møtene.  

Videoverket er sentralt plassert når man kommer inn i lokalet. Her kan man sette seg ned med hodetelefoner for å se de to kunstnerne konversere om egen prosess. De to kunstnere vises gjennom hvert sitt webkamera. Siden verket varer såpass lenge, ser jeg ikke alt, men blir vitne til at kunstnerne diskuterer en utfordring Stokke har med et av sine verk. Diskusjonen går i dybden på en teknisk detalj og en spesifikk problematikk.

Det å fokusere på kunstneres prosess er ikke noe nytt; prosesskunst er en egen sjanger. Jackson Pollock, John Hilliard, Eva Hesse og Bruce Neuman har alle verk som baserer seg på et arbeid som utfolder og utvikler seg over tid. Effekten av å la for eksempel maling dryppe, sprute og spres utover et stort lerret som ligger på gulvet er virkningsfull. Sammenlignet med disse kunstnerne, blir Brag og Stokkes videoverk litt mer uhåndgripelig. Hvordan skal egentlig publikum ta innover seg dette verket, og hva skal man sitte igjen med? Uten kontekst, finesse og eleganse, kan prosesskunst fort oppleves navlebeskuende. 

Linsen vi skal se utstillingen gjennom er nettopp covid-19. Men trenger vi å bli påminnet denne perioden allerede? Pandemien endret både kunsten og kunstnerne. I perioden som fulgte de første nedstengningene, fikk kulturlivet i Norge ekstra midler. Koronakunsten “poppet opp”, både nasjonalt og internasjonalt. Håndvask, munnbind og en ny hverdag i nedstengning var gjennomgående elementer i disse verkene. Kunstnere ble oppfordret til å skape. Samtidig kunne Washington Post fortelle om uinspirerte og isolerte kunstnere i lockdown. Ble det litt for mye kunst fra soverommet?  

I en rapport om koronasituasjonen og kulturfeltet skriver Kulturrådet at incentivene førte til utprøvning av nye kunstneriske former og formater. De påpeker hvordan kunstnerne jobbet hjemmefra, flyttet eventuelle samarbeid over i digitale fora og at kunsten fikk et lokalt fokus. Funnene i rapporten gjenspeiles i Samtaler. 

På kunstforeningen er det som om vi inviteres inn i Brag sitt eget atelier. Med en skarp strek er møbler, objekter og rom tegnet inn, enten rett på veggen eller innrammet og hengt opp. Verket har åpenbart en lokal forankring, men akkurat dette med stedet synes jeg ikke er så interessant. Har vi ikke sett utallige hjem fotografert, tegnet, malt og filmet i årene nedstengningene fant sted? Ett av mine problemer med tematikken er nok at det kjennes som at utstillingen kommer for sent. Kulturrådets rapport er fra 2021, og allerede da kunne man se en tendens. I 2024 er dette gammelt nytt.

Det er litt synd, for det er mye som er interessant i utstillingen. Jeg bemerker meg hvordan Brag jobber med repetisjon: det å tegne, observere og stadig bearbeide materialet. Brag tar for seg atelieret sitt fra forskjellige vinkler, hvor motivene er lagt over hverandre eller brutt opp. Som kubistene tidlig på 1900-tallet, skaper kunstneren en følelse av tid og bevegelse i rommet. Spesielt virkningsfull er tegningen Anatopia (2024), som er tegnet direkte på en av kunstforeningens vegger. Perspektivet virker enda mer forvridd og bearbeidet når det todimensjonale rommet Brag har tegnet er plassert rett på arkitekturen i det tredimensjonale rommet vi befinner oss i. Siden komponentene i bildet er tegnet på forskjellig tidspunkt, gir Brags verk et snedig inntrykk av rom opplevd over tid. For meg gir verket innsikt i hvordan en kunstner kan henge seg opp i ting, og repetere en metode for å komme nærmere noe. 

Nettopp dette noe er tydeligere i Stokkes verker, plassert i utstillingens siste rom. Stokke har hengt seg opp i handlevognen. Hun har tegnet den igjen og igjen… og igjen, gjerne uten å se på arket. I 21 handlevogner (2024) blir formen av metallet som ruter seg, og hjulene som bærer konstruksjonen, forvridd for hver versjon. Forvandlingen fortsetter i flere andre verk hvor handlevogn-formen er tegnet i et større format. Her er de svarte blyantlinjene klippet ut og hektet på veggen med fjærlette knappenåler. I disse verkene kollapser vognens struktur for alvor, og det myke papiret trekkes nedover av tyngdekraften. Stokkes verk virker særdeles godt. Hva er det for noe hun ønsker å ta tak i? Her blir repetisjonen et uttrykk for, og en slags hjelp i, det uhåndterlige. I kunstretningene outsider art og art brut er repetisjon et viktig trekk. Disse stilene ble formet av kunstnere uten formell utdannelse, for eksempel psykiatriske pasienter. Man kan se for seg at repetisjon kan fungere som et redskap: ved å gjenta blir dette noe mer håndfast, og potensielt trygt? Psykiatri som sådan er ikke et tema i Samtale, men utstillingen tar tak i følelser som usikkerhet og det ukjente, og hvordan mennesker søker trygghet. Samtidig er det ingen trygghet å spore når Stokke lar svartfargen treffe papiret. Når den faste strukturen i handlevognene går i oppløsning, blir resultatet uhyggelig og skremmende.

Koronapandemien førte med seg både kjedsomhet og uhygge, og Samtale springer ut fra denne konteksten. Jeg tror likevel ikke vi trenger korona-rammen for at de to siste rommene, hvor Brag og Stokkes kunst vises hver for seg, skal virke. Videoverket burde uansett ikke vært plassert så sentralt i første rom. For meg ville utstillingen ha vært mer virkningsfull uten videoverket og korona-merkelappen. Jeg synes hverken videoen står seg godt som et eget verk eller at pandemitematikken er aktuell nå. Tittelen Samtale er god, og forklarer hvordan de to kunstnernes verker kan forstås i sammenheng. Det er altså ikke nødvendigvis Stokke og Brags enkeltverk som kjennes passé, men utstillingens innramming. 

Samtale
Bente Stokke og Anna Brag
Trondhjems kunstforening
03.10. – 17.11.24