Kunnskap, kvinnekropp og land

Den ene veggen i Kunsthall Trondheim prydes av Carolina Caycedos veggmaleri In Yarrow we Trust (2021-22) om dagen. Verket er stort og fargerikt, dominert av gult, orange, rødt og grønt, og fremstiller en rekke blomster og planter som sammen danner formen til en vagina. Verket er en del av utstillingen Kunna Guanna Concha, initiert av kunstneren Elin Már Øyen Vister. Hen har invitert med seg to kolleger, Caycedo og Sissel M. Bergh, for å ta for seg tematikk relatert til matrilineær kulturarv. I Caycedos veggmaleri er tematikken kvinnekropp og ‘det kvinnelige’ tydelig fra første øyekast, noe som også kan sies om hennes skulptur i brent leire, Mammiform (2021-22). Her har kunstneren laget en vase dekket av kvinnebryster, og oppi vasen står en rekke planter. Det er åpenbart at kvinnekroppen knyttes til naturen, i økofeministisk ånd. 

Å koble kvinnekroppen til naturen er altså ikke noe nytt. Allerede i 1973 utforsket Ana Mendieta forholdet mellom kropp, natur og ritual i sin feministisk-ladede Silueta Series (1973-1985). Her brukes kunstnerens egen kropp, enten som silhuett eller avtrykk i sand, gress eller leire. Kroppen omfavnes av grønne planter, liggende i en fordypning som både kan minne om en grav og en livmor. Caycedo fremstiller også kvinnens anatomi som omfavnet av planter, men refererer samtidig til en internasjonalt aktuell debatt. Yarrow betyr ryllik, og plantene fra veggmaleriet viser seg å være abortfremmende. Tittelen er et spill på det amerikanske slagordet In God we Trust, og dagsaktuelle diskusjoner relatert til abort og manglende kvinnerettigheter er tydelige. Samtidig blir vi minnet på at problematikken ikke er ny og at strategier for å unngå barnefødsel alltid har funnet sted.

Plantekunnskap er også sentralt i Øyen Visters lydverk og installasjon Plantesanger – Sjædtoej laavloeh (2022). Plassert i kunsthallens underetasje består installasjonen av en rekke trestammer, tørkede planter og stoff farget på naturlig vis. Her kan man lytte til feltopptak hovedsakelig fra naturområder i Trøndelag, men også fra Innlandet og Nordland. Opptakene består av tekst og musikk komponert i samarbeid med Hei∂a Karine Jóhannesdóttir Mobeck. Også her formidles kunnskap om planter – og sted – som har blitt overlevert gjennom generasjoner, ofte fra kvinne til kvinne. 

Det er nettopp plantekunnskapens historiske forankring og forklaringsmodeller fra urfolkskultur som utstillingen først og fremst ønsker å fremme. Sissel Bergh går konkret til verks i sine skulpturer og trekker lavvoen og båten inn i gallerirommet, med henholdsvis Hovren-gåetie (2022) og Den tida alt snakka (2022). Førstnevnte er laget av tørket og farget elghud, og huser et stort, rødlysende og polyesterstøpt hjerte. Skulpturen består av en båt,  snudd opp ned, hvilende på røtter og greiner. Motivene og objektene refererer til kulturarven til lokale urfolk. 

Sentralt i Berghs arbeid finner vi en refleksjon rundt postkoloniale tendenser i bearbeidelser av språk. Den tida alt snakka (2022) består av en film i tillegg til båtskulpturen. Her blir ulike aspekter ved undertrykkelsen av samisk kultur fortalt og forklart av flere fortellerstemmer. Vi blir fortalt at det tidvis var ulovlig å snakke om samisk religion – en religion hvor kvinnen hadde en sterk plass. Vi får høre myten om Guri Kunna, en kvinne som skal ha bodd langt ute i havgapet, og som symboliserte livskraft, overlevelse og fiske. Denne myten er imidlertid ikke fortrengt, den lever i beste velgående i dag. På Hitra og Frøya finnes for eksempel Guri Kunna videregående skole. Bergh knytter myten, og dens lokale forankring, til samisk tradisjon og språk. Hennes tilnærming kan fremstå spekulativ, hvor grensene mellom kunnskap og fiksjon blir uklare. Kunstneren stiller spørsmål ved hvordan vitenskap konstrueres og hvem som dikterer vår forståelse av verden. Dette subtile poenget kan likevel fremstå noe vagt, og dermed kan verkene miste både mening og slagkraft. 

Dette kan, eksempelvis, komme til uttrykk når man går i sømmene på Berghs film. Også her er det teksten – formidlet muntlig av fortellende mennesker – som er både mest givende og kanskje det mest dominerende. Hvordan den norske kulturen har misforstått, utnyttet og utryddet samisk kultur, er slående. Den etymologiske undersøkelsen og den velkomponerte fortellingen om koloniseringen av lokale områder er sterk og tydelig, men til sammenligning er de visuelle aspektene ved filmen mindre sterke. Dette kommer spesielt til uttrykk i kamerabevegelsene som er i overkant søkende og letende. Det gjøres opptak på steder som jeg oppfatter som relatert til myten om Guri Kunna, men jeg opplever ikke at at personen bak kameraet har en tydelig idé om hvordan vi skal se disse stedene. Handler det om stedets særpreg? Eller hvordan visuelle former i landskapet korresponderer med båtens form? Betyr lyden noe for hvordan vi skal se fjell og hav, språk og menneske? 

Det at verkene hovedsakelig lener seg på språket, og lar det visuelle være underordnet, er enda mer tydelig i Berghs serie av tegninger DON’T MENTION HER NAME (2022). Her blir navnet på spesifikke typer fisk og sjødyr undersøkt ved siden av en tegning av dyret. En sel er ikke bare en sel, ordet kan ha røtter som krysser begrepet hustru, kjæreste, forlovede samt den kvinnelige formen av verbet erte og terge. Tegningen er godt utført, men det er uklart hva motivet tilfører diskusjonen. Hvorfor har vi behov for å se hvordan en sel ser ut? Andre verk har imidlertid et sterkere visuelt formspråk. Helt innerst i lokalet henger en serie av sju tegninger med tittel Maadth som mal (2021). Her er motiver og tegn fra ei runebomme  gjengitt i sterke farger, mens teksten i bildet virker underordnet. Her kommer den visuelle kulturarven godt frem. 

I likhet med Bergh er Øyen Vister interessert i språk og geografi, særlig i ordet “kunna”, som viser til kunnskap eller det å makte noe. Vister assosierer kunna med andre ord som kuinna, kunne, kvinne, queen, kvenn, kunte, kont og cunt. Dette ordet, som også er sentralt i utstillingens tittel, blir utforsket både språklig og fysisk gjennom et flerkanals lydverk og en rekke knutebåter i furu. Også her blir båten – den etymologiske utforskningen av ordet båt – et symbol for kvinnekroppen: ‘Ordets rot kan peke på en kulturell forståelse av vulvaens sprekk som livets begynnelse og menneskets opprinnelse’, slik det er formulert i utstillingsteksten. Dette blir vi altså forklart. Når man sammenligner formene fra Caycedos vaginamaleri og formen til båtene, så kan man se en sammenheng, men utover det er ikke koblingen så tydelig. 

Ifølge utstillingsteksten skal Kunna Guanna Concha ta for seg skeive perspektiver samt bruke kulturarv for å vise alternative former for seksualitet. Mens kvinnekroppen utvilsomt er til stede i mange forskjellige former, er den skeive tematikken ikke like eksplisitt. En besøkende som er belest på skeiv teori knytter det muligens til alternative måter å forstå verden på generelt og kobler kanskje også tendenser fra økofeminisme til skeive strømninger. Selv om det feministiske perspektivet på språk, sted og kultur er givende i seg selv, hadde det vært enda mer interessant om utstillingen hadde brukt denne kunnskapen til å utfordre hvordan vi forstår det skeive i dag.

Kunna Guanna Concha
Sissel M. Bergh, Carolina Caycedo, Elin Már Øyen Vister
Kunsthall Trondheim 
8.12.2022 – 12.03.2023

Artikkelbilde: Plantesanger – Sjædtoej laavloeh (2022), Elin Már Øyen Vister i samarbeid med Hei∂a Karine Jóhannesdóttir Mobeck, Camilla Wexels Riser m.fl., Kunsthall Trondheim. F: Daniel Vincent Hansen.