Det som er her i dag(…)

(…)er ikke nødvendigvis her i morgen. Denne tittelen viser til et grunnleggende spørsmål som Unlikely the same as yesterday stiller seg. Utstillingen som foregår under Trondheim Open siste uken i oktober, finner sted i den midlertidige trebygningen Grenseløs, bygget av arkitektstudenter ved NTNU på det omdiskuterte området Grensen. Her skapes et rom for diskusjon rundt det forgjengelige; hvordan det som en gang var forholder seg til det som skal komme. Hvor står kunsterne egentlig i den diskusjonen?

Inne i den lille trebygningen henger Pål Lersveens verk, Farvel til knutene. En tung jerndør lener seg skrått mot gulvet. Den er festet til taket fra hvert av hjørnene på langsiden. Imellom gitteret på døren er det flettet en rekke slips. Det fargerike, glatte stoffet snor seg mellom harde metalltråder, spent opp og hold på plass av den kraftige metallrammen. Metallet har begynt å ruste, og bærer preg av tidens tann, vær og vind. Silkestoffet er derimot skjørt og delikat. Det tunge og grove står i sterk kontrast til det lette og myke.

Som betrakter gjør man seg visse assosiasjoner, kanskje relatert til arbeid og maktforhold, hvor makta kanskje fortsatt sitter hos de slipskledte? Det delikate som møter den harde realiteten? Men hverken tittel eller annen utstillingstekst svarer nødvendigvis umiddelbart på disse spørsmålene. Tankene går heller til det materielle og taktile, og de kontrastene som oppstår når materialer møtes.  

Akkurat hvor utstillingen finner sted, er av betydning. Allerede i utstillingstekstens første avsnitt nevnes forholdene som ledet til at Grenseløs ble bygget. Som tidligere omtalt av Hanna Malene Lindberg, ble bygget satt opp i respons til planene om Campus NTNU, hvor den gamle trebebyggelsen på Grensen skulle rives for å gi plass til nybygg. Her skulle universitetets institutter for kunst, musikk, arkitektur, design, film og media samles. Etter nye føringer og kutt fra regjeringen utgår disse planene, og områdets fremtid forblir usikkert. Grenseløs ble oppført som en midlertidig struktur på stedet, som samlingspunkt mellom de forskjellige disiplinene som ikke lenger vil samles av universitets-utbyggerne. Under Trondheim Open fungerer Grenseløs som utstillingslokale og plattform for diskusjon og refleksjon, og debatten om bevaring, politikk og utbygging kan umulig overses.  

Det praktiske og det pragmatiske ved byggeprosjekter danner grunnlaget for Butcher & Correias verk Performance Vista (Scenes I-V), 2022. Ved en av gallerirommets vegger finner vi en rekke objekter gruppert: refleks-vest, beskyttelsesutstyr, og verktøy. På veggen henger et A5-ark, som publikum kan plukke med seg. Teksten beskriver fire scener, samt prolog og epilog, relatert til en fiktiv flytteprosess av en midlertidig kunstscene.

Hvilke redskaper trenger man? Hvem må involveres? Hvor dyrt vil det bli? Teksten bærer preg av språkbruken man kan forvente av dokumenter som sikrer helse, miljø og sikkerhet for de involverte parter i et byggeprosjekt. Men teksten glir også stadig over i refleksjoner av annen karakter. Prosessen blir satt i en historisk kontekst, hvor arven fra Albertis komposisjonsprinsipper trekkes, for å stille spørsmål ved den kunsthistoriske kanon, og hvordan kunsten kan måles. Eller kan beskrivelsen av verktøy forstås mer metaforisk: hvilken støtte finnes egentlig for kunstnere? Hvilken tyngde kan verket forventes ha? Firmaet som leier ut kranen, som skal flytte lokalet, bør opplyses om den metaforiske tyngden av verket. Eller kan kunstverkets nedslagskraft heller måles ut fra en standard satt av den mer pragmatiske bygge-bransjen? Hvem som til slutt bestemmer hva som skal bygges og hvor, hva som skal flyttes og hva som får bli, og ikke minst hvor kostbart det blir, gjenstår å se. Verket består også av en nettside og instagramkonto, noe som krever endel av de besøkende. Det er nok ytterst få som faktisk tar opp telefonen for å utforske videre. Nettsiden er godt laget, men kan spørre seg om de aspektene ved verket som formidles gjennom nettsiden, kanskje heller kunne funnet sted i gallerirommet. Eller ønskes det heller at verket skal leve videre på nett, etter utstillingen ender?

Utstillingens tredje og siste verk er ikke å finne i selve gallerirommet, for Untitled, 2022, av Agnieszka Foltyn og Per Stian Monsås bør nok helst oppleves utendørs. Med jevne mellomrom høres en svak, fresende lyd fra byggets underside. Så begynner tåken å velle ut. Luften blir tett, og et hvitt slør legger seg rundt bygget. Tåken siver sakte oppover. Sikten blir dårligere, linjene og fargene uklare, og i et øyeblikk virker det som at Grenseløs er på vei til å forsvinne. Men snart letter tåken, og arkitekturen blir igjen håndfast og tydelig.

I første omgang minner kanskje den hvite tåken om røyk, mens det oransje lyset fra byggets interiør gir assosiasjoner til flammer og brann. Stødige og stabile materialer kan faktisk forsvinne, og omdannes til svevende gass ved høy nok temperatur. De skjøre, forfallende trebygningene på Grensen står som en påminnelse på at hardt treverk kan bli mykt og smuldre opp uten rett vedlikehold. Eller vil bygningene på Grensen møte sin skjebne i flammehavet, som så mange andre kondemnerte bygg?

Men Grenseløs brenner ikke. Tåken består av vanndamp og man kan trygt gå nært, la seg omsvøpes av dampen. Den brer seg ut over området og dekker snart også de andre byggene på Grensen. Fra posisjonen nært galleriet, og stående i tåkehavet forsvinner detaljene i omgivelsene. Sett fra galleriet, er det selve omgivelsene som blir uklare, svevende og uvirkelige. Når omgivelsene er tåkelagt, får vi ikke med oss alle detaljene rundt oss. I tåken kan ting skjules. Vet vi egentlig hvilke beslutninger som tas: hvem, hva, hvor og når? Så letter tåken. Vi befinner oss fortsatt i Trondheim og byggene på Grensen har ikke forsvunnet.

Kunstnernes bruk av tåke er ikke ny. Referansene er tydelig til Olafur Eliassons verk Fog Assembly (2016) eller Fog Donut (2004). Fujiko Nakaya, som sto bak verket Pathfinder #18700 Oslo – Blindern (2018), eksperimenterte med tåke allerede på 1970-tallet. Men Untitled føles aldri uoriginalt. I stedet fungerer verket uvanlig godt, og da spesielt i samspill med omgivelsene.

Grenseløs er blitt et godt utstillingslokale. Det er også et bra initiativ som samlingspunkt for diskusjoner rundt historie og politikk: hvem bygger hva, hvor og når. Bygget i seg selv er en intervensjon, både på stedet og i diskusjonen rundt byplanlegging og bevaring. Hvis trebebyggelsen blir revet for å gjøre plass for nybygg som skal huse arkitektur- og kunststudenter, må man spørre seg hvilke maktforhold som spiller en rolle i prosessen. Og hvilket budskap sendes ut til fremtidens byplanleggere og formgivere? Arkitekten og teoretikeren Jane Rendell definerer verk som befinner seg i mellomrommet kunst og arkitektur som Critical Spatial Practice dersom de samtidig utforsker det kritiske potensialet i rommet eller stedet. I boka Art and Architecture: A Place Between (2006) forklarer hun at denne type verk åpner opp for hva det vil si å være imellom: nå og da, her og der, individet og det kollektive. Disse posisjonene kan forstås materielt, følelsesmessig, politisk og konseptuelt, og vekke til liv diskusjoner rundt akkurat ‘historie, politikk, kunst og handling’ – akkurat som utstillingsteksten på Grenseløs tilsier. Arkitekten, kunstneren, kritikeren eller betrakterens posisjon er høyst relevant, og bør tilnærmes med kritisk blikk. Samtidig er Rendells begrep Critical Spatial Practices nyttig for å forstå verk, sted og bygg, og skaper en ramme for de mange samtaler mellom kunstnere og besøkende som finner sted langs galleriets vegger denne uka i oktober. Tåken fra Untitled gjør at de understreker og tydeliggjør de forskjellige posisjonene en inntar i rom og diskusjoner. Forskjellige nyanser og aspekter relatert til historie, politikk, kunst og handling, belyses av kunstnerne.

Man kan spørre seg om lokalet i seg selv er et åpent dialogrom eller en kritikk av systemet. For meg, er sistnevnte gjeldende, selv om verkene fungerer selvstendig, og man kan dra veksler til andre byggesaker. Hvordan jeg ser de tre verkene som stilles ut blir utvilsomt farget av debatten rundt utbygging. Dette fokuset forsterkes også kanskje ved at det nettopp historien rundt Grenseløs som dominerer den knappe utstillingsteksten. Det er med denne konteksten at jeg returnerer til Lersveens verk Farvel til knutene. Ved første møte opplevdes verket som umiddelbart og tiltrekkende i sin materialitet: det myke mot det harde. Denne gangen henger skulpturen badet i tåke, som har sivet opp gjennom gulvplankene. Nå er selv det harde metallet utydelig, svevende og skjørt. Verkets plassering og posisjonering imellom tak og gulv, vegger, trehusbebyggelse og universitetscampus blir relevant.  

Anmeldelsen baserer seg på besøk i utstillingen kl 14 og 17 den 22. oktober 2022.

Unlikely the same as yesterday
Agnieszka Foltyn & Per Stian Monsås, Katherine Butcher & Carlos A. Correia, Pål Lersveen.
22.–30. oktober 2022

Grenseløs