Bygge nytt eller bevare?

Den 1. oktober inviterte Norske Kunsthåndverkere Midt-Norge (NK Midt-Norge) til seminaret Bygge nytt eller bevare? Hensikten var å få museumsdebatten omkring sammenslåing av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKIM) og Trondheim Kunstmuseum (TKM) inn på et nytt spor. Begge institusjoner ligger i dag sentralt plassert i hvert sitt bygg like ved Nidarosdomen og hører innunder den større paraplyorganisasjonen Museene i Sør-Trøndelag (MiST) som har tatt til orde for sammenslåing av bygg og organisasjon, gjerne på Nyhavna. 

Seminaret ble åpnet med en klart uttalt bekymring fra de inviterte kunsthåndverkerne. Etter en kort innledning av Siri Skjerve, regionleder NK Midt-Norge, var de påfølgende presentasjonene fra Edith Lundebrekke og Jorun Kraft Mo utvetydige i sin melding: Ved en eventuell sammenslåing av de to kunstinstitusjonene står kunsthåndverket i fare for å miste sin egenart. Det henvises til hvordan design-begrepet i økende grad overtar, noe som videre belegges med en sterk liste empiri fra kunsthåndverkekspert Knut Astrup Bull fra Nasjonalmuseet.

Lundebrekke på sin side vektla det politiske potensialet som ligger i kunsthåndverkets forståelse for materialer og bruksområder, satt i sammenheng med samfunn og mennesker. «De mest kritiske spørsmålene i samtiden kan belyses gjennom kunsthåndverket; hvordan vi trer inn i fremtiden.», sa Lundebrekke. Hun påpekte hvordan kunsthåndverkets kår alltid har vært dårlig. At kunsthåndverk er løftet inn i den nye læreplanen i norsk skole er positivt, men at det verken finnes verksteder eller utdanning i kunsthåndverk i regionen – til rekruttering av yngre generasjoner –  rammer faget. Hun spør om sammenslåing allerede er en utdatert tanke og påminner om at det som kreves nå er å løfte frem, formidle og fornye kunsthåndverket. «Her har institusjonene et særlig ansvar med sin definisjonsmakt», påpekte hun, med en klar adresse til de fremmøtte fra MiST.

Der designbegrepet representerer en identitetsutviskende trussel, er begrepsparet «kultur og næring» noe Jorun Kraft Mo gjorde et interessant poeng ut av. Hun viste til hvordan en satsing på kunsthåndverk nettopp også er en satsing på en lang rekke forskjellige næringer. «Når vi kunsthåndverkere produserer verk, så kjøper vi materialer, bruker sjåfører til transport, benytter oss av en rekke teknisk kompetanse. Vi gir ikke bare tilbake verk til samfunnet, men bidrar direkte inn til næring i lokalsamfunnet samtidig». At kunsthåndverkerne har jobbet under vanskelige kår har fremtvunget en økologisk ressursbruk, noe som inspirerer til gjenbruk. Det gjelder også i spørsmålet om rehabilitering av lokaler, til fordel for nye «signalbygg» for sammenslåtte institusjoner.

Kraft Mo avsluttet sin gjenbruksoppfordring med «Revurder tanken om sammenslåing!», noe som møtte sin kontrast i MiST-styreleder Ellen Tveit Klingenberg, som stilte med en kort og kontant presentasjon kalt «Regionalt kraftsenter med internasjonal attraksjon». De to institusjonenes samlinger og forhistorie blir riktignok presentert som fantastiske, men det kommer tydelig frem at hele MiST, og særlig de to angjeldende institusjonene, står overfor «enorme utfordringer». Ansettelsen av Karen Espelund som direktør for MiST, bare to måneder før, er dessuten et strategisk skritt i retning sammenslåing og nybygg.  

«Om vi får færre museer og sterkere institusjoner, så vil begge fagmiljø styrkes», sa Tveit Klingenberg. «Å se sammenslåing som en mulighet for NKIM og TKM var en politisk bestilling», presiserte hun, før følgende fem tomtealternativer ble presentert: bruk av lokalene Dora II, den gamle Ladejarlen Videregående skole, den ubebodde tomta på Leüthenhaven, den ubebodde tomta på Linjegodsterminalen og det såkalte null-alternativet. Dette siste alternativet innebærer at begge institusjoner blir værende i sine nåværende lokaler, men at disse utbedres og eventuelt får nødvendige påbygg – uansett om de to institusjonene organisatorisk slås sammen eller ei. Null-alternativet betyr kort sagt gjenbruk av de to eksisterende museumsbyggene.

Flere ganger gjennom seminaret ble null-alternativet tatt opp som begrep og mulig løsning, særlig av arkitekt Håvard Skarstein fra Oslo Works. Han var ansvarlig for byggingen av en annen MiST-institusjon, nemlig Rockheim, der gammel bygningsmasse møter ny arkitektur. Skarstein gjør et viktig poeng i den forbindelse, som korresponderer med Lundebrekkes advarsler om en mer eller mindre bevisst utskifting av ord og begreper: «Null-alternativet er interessant som begrep. På samme måte som det skjer noe om en bytter ut kunsthåndverk med ordet design, så skjer det noe når en presenterer visjonen om nybygg på nye tomter som kontrast til et såkalt null-alternativ. Ved å snakke om null, høres det bare ut som om en skal gjennomgå en lett renovering og utbytte av strømanlegg. Men sannheten er at vi kan løse veldig mye innenfor rammen av det eksisterende.», understreket Skarstein, med belegg i en rekke illustrerende eksempler fra inn- og utland, deriblant Neues Museum i Berlin.

For Bergen har det aldri vært noe alternativ med nye lokaler eller flytting, understrekte kunstindustriekspert Anne-Britt Ylvisåker ved KODE. Der var gjenbruk av lokaler innenfor en større, sammenslått institusjonsorganisering, det eneste alternativet, da fire museumsbygg ble underlagt samme organisasjon i 2007. (Senest i september i år gikk Petter Snare, direktør i KODE, ut i Bergens Tidene for å fortelle om en mulig rehabilitering av KODEbygningen Lysverket, til en sum av 300 millioner kr).

At sammenslåing kan slå dårlig ut for kunsthåndverket, ble understreket av Nasjonalmuseets Astrup Bull: «Kunsthåndverket har en mindre prominent posisjon etter sammenslåingen i Oslo. Billedkunsten får mest oppmerksomhet i media og av publikum, og når kunsthåndverk presenteres av Nasjonalmuseets egen kommunikasjonsavdeling, er det ofte som noe banalt og enkelt», skriver han. Kort sagt foreligger det en begrenset innsikt i og forståelse for kunsthåndverk som fagdisiplin. Ham bekjent er det aldri blitt ansatt noen med bakgrunn i kunsthåndverket ved tidligere sammenslåinger og når ny leder skal ansettes.

Etter at MiST-styreleder Tveit Klingenberg forlot seminaret etter eget bidrag fikk diskusjonene et konsensuspreg. De to arkitektene Håvard Skarstein og Steffen Wellingers bidrag inspirerte åpenbart, og NK-leder Stang Lund fant en interessant asymmetri i rapportene om nybygg versus bevaring av eksisterende bygningsmasse: «Kostnad til vedlikehold av eksisterende bygg trekkes frem som noe negativt i presentasjonen av det såkalte null-alternativet, mens pris ikke diskuteres eller konkretiseres i det hele tatt når det er snakk om nybygg, noe jeg vil anta blir det absolutt dyreste alternativet.»

Skarstein uttaler at han ikke har et entydig svar på dette, og at dette vil bli en kostbar prosess uansett, men at et nybygg – som kommer med et ofte underkommunisert poeng om tomtekostnad, i tillegg til byggekostnad – nok vil ende opp som det dyreste alternativet.

Åshild Adsen, direktør NKIM imøtegikk dette utsagnet ved å understreke at det på sikt vil være svært dyrt å drifte gammel bygningsmasse og at ett museum uansett er billigere enn to. Det er hevet over enhver tvil at kunstindustrimuseet er i dårligst stand av de to museumsbyggene. Men hvor dårlig stilt NKIM er, hersket det litt usikkerhet om. Adsen på sin side presenterer nærmest bygningen i Munkegata som ureddelig, Skarstein understreker at veldig mye går an å få gjort med gammel, slitt bygningsmasse i en ellers solid struktur, mens en av Adsens egne ansatte i salen understreker at hun, etter å ha lest tilstandsrapporten, ble overrasket over at bygningsdiagnosen var bedre enn fryktet. Samtidig tok konservator ved NKIM, Morten Spjøtvold, til orde for at sammenslåingsplaner ligger langt frem i tid, men at NKIM og store deler av samlingen der trenger akutt hjelp for i det hele tatt å overleve.

Den bærekraftige bevaringstanken fikk fotfeste hos de fleste av deltakerne på seminaret og fant gjenklang i salen. Jan Bojer Vindheim, politiker fra Miljøpartiet De Grønne, pekte på Oslo og bemerket hvordan den ene kulturinstitusjonen etter den andre ble forlatt til fordel for nybygg uten at det forelå en plan for hva de eksisterende, fraflyttede lokalene skulle brukes til. Vindheim stiller seg positiv til det nye null-alternativet, som visstnok skal bli hetende null-pluss-alternativet, uten at det kom helt tydelig frem hva som ligger i denne tillagte pluss-benevnelsen.

De to MiST-direktørene var nokså vage i sin stillingstagen. Adsen sa rett ut at hun har bestemt seg for ikke å bestemme seg for hva som er det beste alternativet, fordi de er i starten av en prosess som har gått veldig tregt. Børjesson ble på sin side konfrontert direkte av Brit Dyrnes, profilert kunsthåndverker, om hva hans drømmescenario er. På dette svarte Børjesson: «Disse to institusjonene ble født for lenge siden, da kunsthistoriefaget var in spe. Det er ikke avgjørende at de befinner seg i samme bygning, og ingen blir mer glad enn jeg om vi kan fortsette med et nytt alternativ med vår nåværende plassering. Men det er ikke utenkelig at vi flytter til videre bygninger om det trengs.»

Nettopp plasseringen av de to institusjonene løftes frem som så gode og unike av arkitekt Skarstein at det vanskelig skal kunne argumenteres for en flytting, fremfor en større rehabilitering av eksisterende bygningsmasse. Edith Lundebrekke responderer positivt på dette og fremhever et hovedanliggende i prosessen videre:

«Det aller viktigste er det faglige. Hvordan vi organiserer oss har veldig mye å si. Ledelse har mye å si. Som Knut Astrup Bull gjorde det klart, står kunsthåndverket i Norge i en svært sårbar posisjon. Jeg ønsker meg en struktur som trygger kunsthåndverket som egen, unik fagdisiplin.»

Bygge nytt eller bevare?

Perspektiver på museumssammenslåing sett fra kunsthåndverkets posisjon
1. oktober 2020, Rotvoll
Arrangør Norske Kunsthåndverkere Midt-Norge