Subtil havaktivisme

Helene Førdes utstilling Underseas Perspective ved Trondhjems Kunstforening utfolder seg i hele bygget. Huset er fra 1850-tallet, og i de historiske rommene i andre etasje er det plassert tre nye installasjoner med veldig forskjellig karakter, men som alle er tematisk relatert til miljøutfordringer knyttet til havet. 

I Café Ni Musers lokaler i første etasje stiller Førde ut 17 fargefotografier og et silketrykk. Disse har sitt opphav i hennes deltagelse på et forskningsskip på oppdrag i Norskehavet og dokumenterer arbeidshverdagen på skipet. Førde har jobbet med marine temaer og materialer siden 2016, og både tematikken og hennes tverrfaglige tilnærming til den er høyst aktuell i dag. I forkant av utstillingen har hun hatt møter og samtaler med forskere ved SINTEF og NTNU, som nettopp har «havrom» som et av fire satsningsområder i perioden 2014-2023. 

Jeg har som oftest forestilt meg havet som en flate. Et utstrakt, horisontalt areal, litt som en gigantisk eng – men så er jeg også vokst opp ved skogkanten i et land som ikke grenser mot noe hav. Havrom er i så måte et bedre begrep enn havet, for det gjenspeiler det enorme, tredimensjonale rommet som skjuler seg under overflaten; et helt univers, der store deler ikke er utforsket ennå. Samtidig er allerede havets økosystemer truet av miljøproblemer som klimaendringer, plastforsøpling og overhøsting fører med seg. 

Havets sårbarhet, eksemplifisert ved korallkolonier, er omdreiningspunkt for Centre of Gravity, det største av Førdes tre installasjonsarbeid. Et stort, hvitt bomullsstoff brer seg utover gulvet i Kunstforeningens peisestue. På overflaten vises en klynge med koraller, tegnet i kull.

I midten av stoffet og på dets hjørner er det tråder som er festet til veggene og stukkaturrosetten i taket. En sveiv inviterer publikum til å heise tekstilet opp og la det falle ned igjen. Dette interaktive aspektet lar publikum leke med verkets form. Det reiser seg opp som et fjell for så å falle sammen til en bunt på gulvet, hvor det kan minne om en sjøstjerne. I løpet av prosessen vil det ufikserte kullet drysse ned på gulvet og tilsmusse tekstilet. Slik blir korallmotivet gradvis mer utydelig i løpet av utstillingsperioden. Det sterke grepet er en nådeløs iscenesettelse av den omfattende utryddelsen av korallrev som finner sted under havoverflaten. Enda mer dramatisk oppleves det når man tar innover seg at en fjerdedel av alle arter i havet er avhengig av koraller for å overleve.

En tilsvarende versjon av korallmotivet kan ses på et av rommets vegger. Det viser seg å være et 1:1 avtrykk av kulltegningene på bomullsstoffet og kan tolkes som et minne om, eller en dokumentasjon av, en fjern fortid hvor korallrevene fremdeles fantes. På en annen side kan tegningen også ses på som en slags sikkerhetskopi av korallene – et uttrykk for håp om at vi klarer å bevare de skjøre blomsterdyrene.

I det første utstillingsrommet blir publikum møtt av et digert kunstverk med tittelen Immersed (nedsunket). Objektet ligner et maritimt fangstredskap; en håv som munner ut i et rør med et slags transparent vindu. Håven holdes oppreist ved hjelp av et spesiallaget metallstativ. Etter å ha sett på fotografiene i første etasje, skjønner jeg at den brukes til å fange og studere plankton. Her dukker nemlig objektet opp på et av bildene, i bruk på forskningsskipet.

Den store planktonhåven står sentralt plassert i rommet. Generelt synes størrelsen på verkene her i andre etasje, i forhold til rommene, farger og lysinnslipp, å være omhyggelig utvalgt og tilpasset omgivelsene, noe som gir en helhetlig og god opplevelse. Jeg forestiller meg at lokalet i kraft av håvens tilstedeværelse forvandles til et havrom. Det er for så vidt interessant å møte et objekt hentet fra en kontekst man vanligvis ikke har tilgang til, og kunne studere det på nært hold i gallerirommet. Likevel forstår jeg denne readymade-skulpturen som lite annet, enn et bindeledd mellom korallene i Centre of Gravity (de fleste koraller ernærer seg av plankton) og fotografiene fra forskningstoktet, som nettopp hadde forskning på plankton som formål.

Den tredje installasjonen, Ocean Space er den mest mystiske av alle og unndrar seg en umiddelbar tolkning. Formen er minimalistisk. Åtte rektangulære glassbeholdere er plassert i forskjellige høyder i en slags halvsirkelformasjon i et mørklagt rom. De står på samme type metallstativ som planktonhåven i rommet ved siden av. Assosiasjoner til akvarier blir forsterket av at noen av beholderne delvis er fylt med vann. Ellers er de tomme. En enkel lyskilde på gulvet roterer sakte og lyser opp vegger og beholdere ved å projisere en sol-lignende sirkel på dem. Det oppstår et vakkert skyggespill på veggene og vannoverflatene settes i bevegelse. På et tidspunkt brytes lyset i glassene, og danner en liten regnbue på veggen. Lyset skaper bevegelse og liv i beholderne, samtidig som det også kan speile uro. Er dette et dystert fremtidsscenario, et øde landskap uten levende vesener, eller skal verket snarere hinte om alt det ukjente som finnes skjult i dypet?

De 17 fotografiene i kaféen stammer som nevnt fra kunstnerens deltagelse på et forskningstokt i 2018. En av oppgavene var å spore planktonets bevegelsesmønster ved å finne dens rødfarge som gir gjenskinn i vannet; derav tittelen Measuring the colour of the ocean. Bildene har et dokumentarisk preg og viser tekniske detaljer fra skipet, forskere i arbeid eller utsikten mot himmelen og havet. De er godt komponerte og pirrer nysgjerrigheten, men gir et litt tilfeldig inntrykk. Jeg skulle gjerne kommet tettere på livet på et forskningsskip, på menneskene og oppgavene de utfører. Til fotografienes forsvar må jeg innrømme at det ikke var så lett å studere dem på nært hold blant de tallrike kafegjestene.

Et avlangt silketrykk innrammet i en flott treramme skiller seg ut blant fotografiene. Det uttrykksfulle arbeidet viser et mørkt hav i brusende bevegelse; overflaten brytes i bølger, bølgeskum og havsprøyt. Tittelen er den samme som på fotografiene, med ordene Vast and continuous tilføyd; stort og kontinuerlig. Jeg blir fortalt at dette er et utsnitt av et større arbeid, som Førde tegnet etter å ha opplevd en heftig storm til havs.

Underseas Perspective er en utstilling som både appellerer estetisk og konseptuelt, den er poetisk og dokumentarisk, og inneholder alvorlige og lekne elementer. Det interaktive aspektet ved Centre of Gravity er et enkelt, men fint og virkningsfullt grep. Utstillingen lykkes svært godt med å synliggjøre og bevisstgjøre rundt aktuelle problemstillinger, på en måte som oppleves dypt reflektert heller enn påtrengende. Verkene hinter mer enn de forklarer, dermed gis publikum både rom og tid nok til å oppleve og forme egne erkjennelser. Underseas Perspective er en fremtidsrettet utstilling som underbygger ideen om at kunst kan ha en relevant rolle i dagens miljødebatt.

Artikkelfoto: Helene Førde, Ocean Space, TKF. F. Nanna Klith Hougaard

Helene Førde
Underseas Perspective
Trondhjems Kunstforening
01.02. – 26.04.2020 (1. etasje)
01.02. – 08.03.2020 (2. etasje)