Sirkelhendelser

Skulptursalen i Trondheim Kunstmuseum er for tiden preget av prikker og streker, fremmedartede tegn og diagrammer. Anledningen er Annika Borgs separatutstilling Sirkelhendelser, en utstilling som oppfyller et ønske jeg har hatt lenge: å oppleve vanskelig, konseptuell samtidskunst på Trondheim Kunstmuseum.

Denne utstillingen har likevel et historisk aspekt. Den er resultatet av en hittil 18 år lang prosess hvor Borg daglig har kastet seks terninger etthundreogen ganger, sirlig notert ned tallene og deretter arkivert dem. Prosessen og det resulterende arkivet av tall, som Borg kaller hovedprosjektet, danner basis for flere delprosjekter. Tallrekkene kodes om til visuelle former gjennom en prosess hvor rammene er gitt av kunstneren på forhånd, men hvor utfallet er tilfeldig. Etter kunst og teknologibiennalen Meta.Morf kan det være fristende å trekke paralleller til den typen generativ kunst en finner her, men jeg mener at dette kun er et bittelite aspekt av det publikum har foran seg. Visstnok er det likheter i prosessen, hvor input omkodes slik at visuelt materiale løsrevet fra kunstnerens intensjonalitet kan oppstå. Men det er ikke teknologien som står i fokus, her er det i større grad symbolikken i selve den kunstneriske prosessen som er interessant. I tillegg har både Borg selv, og andre framhevet et språklig, semiotisk aspekt. Kunsthistoriker Solveig Lønmo diskutererer dette i dybden i teksten Meningsbærende tilfeldigheter, da med utgangspunkt i et arbeid som ikke er med på denne utstillingen. Hun skriver:

Tegnene i dette tilfeldighetens konsept settes ut av sin vante betydning, eller ligger i et ”ingenmannsland” som ikke er der vi er vant til å være […] Det å tørre å nærme seg det uklassifiserbare eller det mellom, er noe som krever at vi beveger oss bort fra det vante med et nysgjerrig og åpent blikk. At vi tør nærme oss kaos.

Ulrik Schmidt, påpeker i sin bok Minimalismens æstetik (2008) at teknologien og naturen representerer de to felt eller erfaringsrom, hvor man kan finne hendelser og handlinger som tilsynelatende er løsrevet fra menneskelig intensjonalitet. Naturen står over oss, mens teknologien (foreløpig) er underlagt menneskene, og for meg er det naturen med stor N Annika Borgs prosjekt handler om. Her utforskes den kosmiske natur, det store naturbegrepet hvor fysikkens lover regjerer, og språket er matematikk. Dette språket er grenseløst og kan beskrive kaos, uendelighet og det gigantiske – størrelser som selv ikke det mest spektakulære landskapsbilde kan formidle. (Eventuelt med unntak av Thomas Ruffs store fotografier fra Hubble-teleskopet, som har både ett og annet likhetstrekk med Borgs prikk-bilder). Videre har matematikken et estetisk potensial som Annika Borg utnytter i sitt prosjektet, der den benyttes – ikke til å konstruere teknologi eller å systematisere naturen – men til å formidle kaos. Vel å merke innenfor strenge rammer; som en frådende elv holdt nede i sitt leie av tyngdekraften, og som vi dermed kan betrakte med fascinasjon og gru på samme tid.

Ja, for vi snakker om sublim kunst. Uendeligheten og det gigantiske, den uforutsigbare naturen og det ytterst skremmende ved at det i bunn og grunn er tilfeldigheter som styrer vår verden og våre liv. Noen prikker på et hvitt ark, noen halvsirkler som danner merkelige kalligrafiske former, akkopagnert av lavmælte sinustoner fra en liten høyttaler på veggen. Det er tørt, saklig og nøkternt, men under buldrer det kaotiske og uforutsigbare. Det er nettopp denne sakligheten i Sirkelhendelser som skaper rom for forsøk på å forestille seg implikasjoner av de tilfeldighetene som terningkastene symboliserer. Og for meg mislykkes disse forsøkene gang på gang, simpelthen fordi jeg ikke er laget for å forstå slike størrelser. – Hvor langt er et lysår? Hvor lenge er uendelighet? Hva er tilfeldighet? Umulige spørsmål som river i hjernen. Og til slutt kollapser tanken.

Dermed er scenen ironisk nok satt for en estetisk opplevelse av utsøkt karakter. Dette saklige, konseptuelle, ja rent vitenskapelige prosjektet bukker under for sin egen vekt, og tankekollapsen i min hjerne gir rom for å se og oppleve formene og tegnene. De rett ut mystiske figurene bestående av halvsirkler i ulik størrelse koblet på hverandre, og de buktende bevegelsene som oppstår i animasjonen av den samme prosessen. De nærmest stjernebildeaktige formasjonene som er resultatet av at seks prikker i ulik størrelse fordeles over en kvadratisk, hvit bakgrunn. Den monotone, hypnotiske lyden fra høyttaleren. Signaler som verken tilfører gjenkjennelig informasjon eller forteller meg noe.

Slik setter Sirkelhendelser tankene ut av spill, sånn at formene bare kan eksistere, ufravikelig, likesom realiteten om at mitt eget liv også er en tilfeldighet og at min egen død vil være like tilfeldig. På denne måten tør jeg å nærme meg kaos.

Under artist talken på søndagen spurte jeg kunstneren om prosjektet hennes kan knyttes opp mot zen-buddhismen. Jeg tenkte da både på det rituelle og meditative aspektet ved å kaste terningene, men også de konseptuelle paradoksene som oppstår når prosjektet tolkes som helhet, ikke ulikt Koan, paradoksale setninger ment for å stoppe tanken og ‘tømme’ hjernen slik at vi kan se verden som den er, uhildet av språkets og tolkningens støy. For ikke å snakke om måten kunstneren gjennom en grundig gjennomtenkt metodikk møysommelig respekterer og ivaretar naturens tilfeldigheter og uforutsigbarhet hele veien fram til betrakteren. Det viste seg at et slikt åndelig-filosofisk aspekt er en tolkning Borg ikke er fremmed for.

Under utstillingen fortsetter terningkastene, og de danner nå grunnlaget for en skulptur i aluminium som vil vokse i løpet av utstillingsperioden. Den bærer bud om en ny, tredimensjonal retning i Borgs kunstnerskap. På åpningsdagen var det kun noen få rørstumper på et bord, men de tilhørende skissene antyder at en spektakulær opplevelse holder på å vokse fram på Trondheim Kunstmuseum.

Annika Borg,
Sirkelhendelser, 10. November 2012 – 13. Januar 2013, Trondheim Kunstmuseum