Et møte mellom arkitektur og kunst

Da Nils Aas Kunstverksted åpnet på Straumen, Inderøy i 1996, laget Aas skulpturen Bauta, spesielt tilpasset det hvite gallerirommet. Skulpturens konstruksjonsprinsipp er enkelt: Vedkubber er plassert i en ring rett på gulvet, og videre stables nye lag med kubber nesten opp til taket. Lag på lag skapes en massiv vegg ut av individuelle kubber med forskjellige form og størrelse. Samtidig som den tunge skulpturen oppleves som holdbar, minner hver enkelt vedkubbe oss på at byggverket også kan plukkes fra hverandre. Der Aas sin bauta ruver midt i gallerirommet den dag i dag, skaper den en spennende kontekst for Mona Orstad Hansens temporære utstilling Ting som blir revet ned og bygget opp. Hva skjer i gallerirommet når Hansen river ned og bygger opp?  

Hansens utstilling, som står på kunstnerverkstedet frem til 21. desember, består av sju verk. Alle disse verkene følger et lignende format: Enkle linjer og fargefelt malt på lerret er rammet inn av helt eller delvis sammenhengende kryssfiner-konstruksjoner, og både lerret og rammer er plassert ut over den hvite galleriveggen i løse rutenett. De forskjellige verkene følger dette formatet på litt forskjellig vis. I Ingen hus eller grinder III (2025) følger rammen kanten på lerretet, men når ikke helt rundt. Noen deler av rammen mangler, og ekstra finer er plassert på toppen, noe som gir inntrykk av at rammen er i lett oppbrudd. I verket Ingen hus eller grinder I (2025) del 1 har ikke lerretet ramme i det hele tatt. Litt lenger bort, på neste vegg, finner vi derimot et korresponderende verk: Ingen hus eller grinder I (2025) del 2, som kun består av en ramme i kryssfiner. Denne rammen er ikke kvadratisk eller rektangulær, de rette linjene brytes opp og trekkes ut, bort og opp. Den passer ikke nødvendigvis rundt lerretet i del 1. Verket som på mest drastisk vis sprenger rammen er Ting som blir revet ned eller bygget opp III (2025), bestående av fire lerret, hvor rammenes kanter strekker seg langt ut og forbi maleriets fire rektangulære sider. Dette prinsippet fortsetter i de neste verkene. Kanskje Ingen hus eller grinder I, del 1 og del 2, hadde fungert enda bedre om de hadde vært plassert på samme vegg, stått nærmere og i tettere dialog. Til tross for dette fremstår både helhetsfølelsen og progresjonen i utstillingen god. 

Litt etter litt blir jeg introdusert til en tematikk. For meg er det først og fremst referansene til modernismen i arkitekturen som er tydelig. Hansens fargevalg minner meg om den tidlige modernismen og den internasjonale stilen som fikk fotfeste på 1930-tallet. I Le Corbusiers kjente Villa Savoye (1931) er det hvitmalte eksteriøret akkompagnert av et interiør i både blå og rosa sjatteringer, svært nær kombinasjonen vi finner hos Hansen. I denne perioden var det også vanlig at kunstnere og arkitekter beveget seg på kryss og tvers i kunst- og arkitekturfeltet. Flere av arkitektene, deriblant Le Corbusier, brukte maleriet for å utforske spørsmål rundt rom, form og farge. Kunstnere som Piet Mondrian skapte abstrakte malerier basert på enkle linjer og fargefelt som med sin strenge geometri delte opp flaten på lerretet. Hansens verk følger i fotsporene av denne tradisjonen, med lignende flater, linjer og farger på hvit bakgrunn. Og der verkene hennes strekker seg utover den hvite galleriveggen, minner de om arkitektoniske plantegninger på samme måte som Mondrians kunst. 

Hansen interesserer seg for rommet. I et intervju med kurator Heather Jones forklarer kunstneren at Ting som blir revet ned eller bygget opp III refererer til en av Aas’ permanente installasjoner på motsatt vegg. Her har Aas plassert en rekke gipsplater i et lignende, løst rutenett. Noen av platene er flate, mens andre er skulpturelle og viser prototyper på skulptørens praksis. Hansens rammer, flater og fargefelt gjør mye av det samme. Hennes rammer lar seg ikke begrense til lerretets rektangulære form, men strekker seg ut og forbi, stykkevis og delt. Maleriene plasseres heller ikke i et strengt eller rigid mønster, det er luft og rom imellom dem. Det samme grepet er gjort med pensel på lerret, hvor det også her er god plass rundt linjene og fargefeltene. I samme intervju forklarer Hansen at det er gjennom denne restriktive bruken av linjer og flater at hun utforsker nettopp rommet i maleriet. I utstillingen gjenspeiles dette i samtlige verk. 

Samspillet med arkitekturen er kanskje tydeligst i Å tenke på vindu som motiv II (2025). Det arkitektoniske vinduet er nemlig et kjært motiv for kunstnere. Den fysiske rammen, utsnittet og blikket vinduet gir, fascinerer oss: Fra arkitekten og kunstteoretikeren Leon Battista Albertis beskrivelse av renessansemaleriet som et vindu inn til en annen verden, til kunstnere som leker seg med de digitale vindu-grensesnittene i vår egen samtid. Det er snedig at Hansens verk plasseres på gallerirommets yttervegg, et sted i bygningen hvor et arkitektonisk vindu ville gitt utsikt mot trehusbebyggelsen og vannet utenfor. Men i stedet for et vindu ut mot gaten, står vi foran enda en skulpturell ramme i kryssfiner og rekker med horisontale og vertikale felt og striper på et lerret. Det får meg til å tenke på Marcel Duchamps Fresh Window (1920), hvor motivet, et lukket vindu, understreker at maleriet nettopp ikke er en åpning inn i et fysisk rom, men faktisk forholder seg til flaten. Hansens vindu gir et lignende, flatt inntrykk. Rommet i Hansens verk kan ikke åpnes opp, like lite som man kan bevege seg gjennom det. På tross av reliffvirkningen som finerrammene gir på veggen, er rommet i Hansens malerier todimensjonalt. I en lang tradisjon av kunstnerne med interesse for vinduet, er ikke Hansens vindu radikalt. Det fungerer likevel godt i denne utstillingssammenhengen. 

Det er verdt å understreke hva slags arkitektur kunstneren virker å interessere seg for, og hva som faller på utsiden. Hansen er ikke interessert i arkitekturen som sosialt rom eller hvordan mennesker, lys og luft beveger seg mellom veggene. Det er helt greit. Samtidig handler ikke Hansens verk kun om de flate aspektene ved rom. Kanskje er kunstnerens egen referanse til Aas’ gipsvegg noe begrensende. Selv synes jeg det er andre aspekter av Aas’ kunstnerskap og permanente utstilling som speiler enda mer interessante elementer i Hansens verk. Ved siden av gipsveggen henger for eksempel Aas’ massive treskulptur Ringen (1991), omtalt av kritikere som en tredimensjonal lærebok i tømrerfaget. Her briljerer Aas med komplekse teknikker for sammenføyninger av treverk, elegant utført av en kunstner med god kjennskap til materialer og håndverkstradisjon. I begge av Aas sine permanente verker, Bauta og Ringen, er konstruksjonen essensiell. Kan vi også si at den er avgjørende i Hansens utstilling? 

Hansens komposisjoner både undersøker og utfordrer maleriets egen konstruksjon. Selv om alle Hansens verk kan sies å utforske rommet, er det spesielt i Ting som blir revet ned eller bygget opp III (2025) at mulighetsrommet mellom arkitektur og maleri blir spennende. I dette verket er det god plass både mellom linjer og felt innad i maleriet, og ut over veggen, mellom lerret og rammer. Det gir inntrykk av mer frihet og er et mer drastisk brudd med konstruksjonen. En konstruksjon er jo mer enn bare rom. Konstruksjon handler om hvordan materialene møtes, føyes sammen og holder i hop. Hansen er kanskje ikke like opptatt av håndverket, treets organiske kvaliteter og sammenføyninger, som Aas. I Hansens verk er sammenføyningene lettere og løsere. Samtidig beveger Hansens rammer og linjer seg utover det som er forventet. Her ligger spenningen i bruddet. 

Ved å stå side om side med Aas’ kunst får Hansens verk en fascinerende dybde, som ikke bare handler om linjer og flater, men også sammenføyninger og spenn. Samtidig kan Hansens mindre prangende verk muligens forsvinne litt bak Aas’ monumentale bauta og tunge treskulpturer. Den permanente utstillingen på Nils Aas Kunstverksted inneholder mange objekter, og det kan medføre kuratoriske utfordringer når en samtidskunstner skal inn i dette rommet. En enklere og mer spartansk sammensetning av Hansens sju verk og de mest sentrale verkene til Aas hadde nok gjort utstillingen strammere. Hansens tilnærming til rom, flate og konstruksjon fortjener full oppmerksomhet. 

Mona Orstad Hansen
Ting som blir revet ned og bygget opp
Nils Aas Kunstverksted
04. oktober – 21. desember 2025