Å være vitne

I utstillingen Vitne på Falstadsenteret går fotografier av Anne-Karin Furunes i dialog med verker av Damir Avdagic, Edvine Larssen, Kristina Norman, Corina Apostol og Siri Austeen. Her undersøker kunstnerne hva det vil si å være et vitne, og hvordan vi forholder oss til andres vitnesbyrd. Mens verkene er tankevekkende og sterke, spesielt i samspill med kommandantboligens grufulle historie, er spørsmålet om den ambisiøse utstillingen hadde vært tydeligere om den var mer forenklet.

Da Anne-Karin Furunes fikk adgang til Falstadsenterets arkiver fra andre verdenskrig, var det ett fotografi hun bet seg merke i. Den tidligere fangeleiren på Falstad, hvor både jøder, motstandsmenn og krigsfanger fra Jugoslavia og Sovjet satt fanget og mistet livet, er i dag et museum, minnested og senter for menneskerettigheter som besitter et stort arkiv som dokumenterer uretten. Under krigen hadde den jugoslaviske krigsfangen Ljuban Vukovic hatt som oppgave å grave ut graver til henrettede medfanger i Falstadskogen. Da krigen var over, ble han sentral i arbeidet med å identifisere og finne de døde. Han hadde selv vært til stede, og kunne derfor peke ut de døde og gravene de lå i. Under dette arbeidet ble han avfotografert, et fotografi som Furunes oppdaget i arkivet.

Dette fotografiet er hovedmotiv i utstillingen Vitne, men bearbeidet med Furunes’ velutviklede teknikk. Motivet skapes av en rekke hull som perforerer materialet, noe som gjør at lys siver igjennom. På avstand avleser øynene våre bildet tydelig, mens nærme blir motivet flyktig. Det fremstår som passende for tematikken: et øyeblikk som bevitnes kan være skjørt og sårbart, og i verste fall forsvinne for ettertiden. Jeg tenker at teknikken Furunes bruker, leker seg med fotografiets potensial til å fange og fryse fast, noe Roland Barthes diskuterte i Camera Lucida. Barthes beskrev den fotografiske prosessen som om at mennesker, objekter og hendelser i motivet blir «fastened down like butterflies», nålen stikkes inn i sommerfuglen, lager et hull og holder den fast for at en vitenskapelig kan undersøke insektet nærmere. Sommerfuglen kan ikke lenger bevege seg, men den fremstår tydelig for oss.

Furunes’ hull-teknikk fungerer likevel annerledes, for motivet varierer mellom å være flyktig og tydelig. Det hele blir spesielt virkningsfullt sammenlignet med de andre fotografiene i utstillingen. Mens arkivbilder av Vucovic og andre fanger er gjenskapt i stort format, perforert av hull, er andre fotografier plassert rundt omkring på hyller og småbord, på størrelse med innrammede familiefotografier. Og disse fotografiene viser den brutale skyggesiden av livet på Falstad under andre verdenskrig. Her i Kommandantboligen satt nazistene og hygget seg, smilende ler de mot kamera. Her trekkes byggets historiske kontekst inn: det var her nazistene bodde, mens gisler og fanger ble holdt innestengt og torturert i leiren. Mange døde eller ble henrettet i fangeleiren på norsk jord. Furunes’ behandling av fotografier fra arkiver fungerer godt i denne konteksten.

I inngangspartiet på Kommandantboligen møtes vi riktignok først av tre bilder av orkideer, som henger i trappen, og lyden av fuglekvitter og skoglandskap. Sistnevnte er Siri Austeens lydverk Ears of the field (2020). Det er også her jeg først begynner å assosiere til Barthes’ sommerfugler, samtidig er jeg ikke helt sikker på at det er kurator Anne-Gro Erikstads intensjon. Utstillingsteksten legger større vekt på Vukovic og det han bevitnet i skogen. Selv om naturens lyder, flora og fauna, i dag dominerer på landlige Falstad, blir jeg litt usikker når jeg ser orkideene. Hvorfor akkurat disse verkene er plassert helt ytterst i utstillingen er i første omgang ikke helt klart for meg.

Mens jeg beveger meg gjennom de neste rommene, blir orkidé-motivet tydeligere. Filmtriologien Orchidelirium: An Appetite for Abundance (2022) av estiske Kristina Norman vises i tre rom i kommandantboligen. Verket er tidligere vist på Veneziabiennalen 2022, og undersøker forskjellige maktstrukturer, enten basert på kjønn, nasjonalitet eller overfor naturen. Den ene filmen fremstiller en uhyggelig og drømmeaktig sekvens, hvor en adelig kvinne maler blomstermotiv mens en annen kvinnefigur snor seg langs gulvet. En annen film viser en ansatt i en zoologisk hage bli innelåst i en innhegning og etter hvert innta en dyrisk form og bli en del av kulissene. Selv blir jeg mest berørt av filmen Thirst (2022), som følger produksjonen av orkideer i Nederland, virkningsfullt klippet sammen med bilder som viser ødeleggelse av jordkloden. En uttørket myr-kvinne klatrer opp av en brønn, og dukker skrikende opp i en blomsterhandlers lokale. Den volden som mennesker utøver mot jorden, dyrene eller hverandre, kjennes her på kroppen.

Det er en fornøyelse å dykke ned i disse gjennomførte verkene. Samtidig har jeg nærmest glemt utstillingens tematikk vitne. Vi er alle vitne til urettferdighet og vold, mot folkegrupper og mot jorden. Men slik jeg ser det kunne sammenhengen mellom botanikk og maktstrukturer mer generelt, blitt presentert litt senere i utstillingen. Det samme gjelder Normans filmverk. Jeg lurer også på om disse filmene, samt kurator Corina L. Apostols tre hefter som kontekstualiserer Norman’s verk, egentlig ikke er like relevant for tematikken Vitne? I mine øyne står vi snarere overfor en meditasjon rundt tema katalogisering: hvor det å sette i bås, lime fast, og skape skiller, er det som i fascistenes hender blir så skremmende og fatalt. Det er ikke at tematikken ikke henger på grep, for det gjør den. Linné har blitt knyttet til raseteori før. Samtidig føler jeg at det det finnes andre verk i utstillingen som sier nok i seg selv: jeg har ikke nødvendigvis behov for orkideén for å komme inn i Furunes’ verden på Falstad.

Da er det kanskje Damir Avdagic’ film Prolazi izmedju 1980-2021 [Passasjer mellom 1980-2021] som bringer oss tilbake ideen om vitnesbyrdet. Her møtes en rekke eks-jugoslaver som flyktet under 1990-årene, da som barn, og gruppen leser høyt fra foreldregenerasjonens vitnesbyrd av opplevelsene. Nye stemmer leser det som andre har sett, hørt og følt på kroppen. Krigen på Balkan er nærmere oss i tid enn andre verdenskrig. Samtidig er det slående at selv disse relativt nylige hendelsene får en ny betydning for neste generasjon. Samtalen beveger seg inn på hvordan det var å komme til Norge, og vokse opp mellom to kulturer. Hva man tar med seg, hva man får, hva man husker og hva man har blitt fortalt. Avdagic bidrar til å skape et mer nyansert bilde av hva det vil si å være et vitne, og hvordan vi forholder oss til andres vitnesbyrd. Siden Vucovic, krigsfangen portrettert av Furunes, selv kom fra tidligere Jugoslavia er det guffent å tenke på hvordan nasjonalismen utviklet seg i hjemlandet hans og ledet til krigen så sent som på 1990-tallet. Det er slående å tenke på at Avdagic’ verk nå er plassert i kjelleren på kommandantboligen, bygget av fanger fra blant annet tidligere Jugoslavia under andre verdenskrig.

Helt innerst i kjellerlokalet, er Edvine Larssens installasjon Final Stage Textbulbs # V (2022). Her inviteres publikum inn på et mykt gulvteppe hvor man kan bevege seg rundt lamper med eksponerte lyspærer. Her får man mulighet til å tenke og reflektere, og ta inn over seg det massive materialet, både som stedet og kunstverkene bringer frem. Det er kanskje også her som utstillingen møter sin største utfordring. Det er allerede så mye som foregår på Falstadsenteret og i kommandantboligen – hvordan kan en kunstner bevege seg inn i det landskapet? Furunes’ fotografier og Avdagic’ film fungere kanskje aller best under overskriften Vitne. De andre verkene, og da spesielt Normans og Apostols bidrag, står derimot ikke like tydelige for meg. Som enkeltstående verk er de både spennende og tankevekkende, men i denne fra før av ladede konteksten, og fra det myke gulvteppet i det dunkle kjellerrommet i kommandantboligen på Falstad, er jeg ikke sikker på om jeg hadde behøvd orkidé-fortellingen.

Vitne

2. juli – 10. september 2023

Kommandantboligen, Falstadsenteret

Medvirkende Anne-Karin Furunes i dialog med Damir Avdagic, Edvine Larssen, Kristina Norman, Corina Apostol og Siri Austeen. Kurator Anne-Gro Erikstad.