Å gripe inn: et inngrep  

På veggen henger et hjerte, formet av en tynn, rød, plastslange, tilknyttet noe udefinerbart medisinsk utstyr. Kjærlighet, blodbank, hjertestarter: tanken om at noen er der og tar vare på oss når vi faller. Er det omsorg denne utstillingen handler om?

En hånd ligger utstrakt, en annen, dekket av blå latexhansker, er plassert over, og berører den første håndflaten. Den utstrakte hånden som møter en annen: menneskelig kontakt, relasjoner, medmennesker, skapelse, og Adam som får livet av gave av Gud som i Michelangelos freske.

Men hånden med den blå plasthansken borer seg nedover og inn i den åpne håndflaten, den trenger inni og forbi kroppens beskyttende hudoverflate. Det kan gjøre vondt når medisinsk personell, dekket i plast, griper inn i kroppen. Eller når sylskarpt metall trenger inn i blodåren, for deretter å trekkes ut. Det er noe uhyggelig ved det hele. Hverken A familiar violation (2023) eller Sweet Futility (2023), som er en del av Panteha Abareshis utstilling Invalid Pleasures ved Kunsthall Trondheim, gir meg inntrykk av den tryggheten, omsorgen og varmen som helsevesenet, medisin og velferdsstaten lover oss. I stedet fremstår de kalde, sterile og syntetiske materialene harde og kunstige i kontrast til kroppens mykhet. Relasjonene som kan oppstå mellom en kropp i behandling, og materialene og menneskene som utfører behandlingen, kjennes fremmede, brutale og inngripende.

Det er kanskje først i filmarbeidene til Abarashi at stikkordet fetisj blir tydeliggjort. I filmen An Exersice in Logic (if you put the bodies in the fire) (2023), ser vi kunstnernes egen funksjonsnedsatte kropp, filmet i forskjellige positurer. Naken ligger hun over et bord, eller støttet opp av krykker, skinner og støttebelter. Ustyret som skal støtte kroppen, blir brått satt i et nytt lys, hvor belter og bånd får erotiske undertoner. Gul tekst på blå bakgrunn leser: “If you put in the bodies in the fire then they will burn.” En enkel logikk presenteres her. Hvordan kan den overføres til hvordan vi ser Abarashi’s nakne, funksjonsnedsatte kropp?

Fetisj, brutalitet og inngrep (overgrep?): Hvordan ser vi egentlig på den funksjonsnedsatte kroppen i dag? Filmen tar oss bort fra stereotypien om den aseksuelle funksjonsnedsatte kroppen og kaster oss inn i et bilde av nettopp denne kroppen som erotisk fetisj. Utstillingens tittel tydeliggjør det hele: Invalid Pleasures kan oversettes til ugyldig nytelse, men spiller også på det nedsettende betegnelsen invalid og ideen om at en funksjonsnedsatt kropp er ugyldig.

Seksualitet og relasjon har lenge vært et viktig tema for kunstnere fra Disability Arts bevegelsen, hvor kanadieren Abarashi kan plasseres.Retningen hadde sitt utspring i Storbritannia på 1960-70-tallet, og aktivist-bevegelsen for mennesker som lever med nedsatt funksjonsevne. Her brukte kunstnere som Stephen Dwoskin sin egen opplevelse av funksjonsnedsettelse – i hans tilfelle ettervirkningene av polio fra barndommen – som utgangspunkt for sitt kunstnerskap. Dwoskin kunne anvende kroppen sin som en slags tripod for kameraet, hvor kamera-operatøreren bærer rundt på Dwoskin for å filme, eller han lot rullestolen fungere som en kameravogn som i verkene Behindert (1974)og Pain is…. (1998), og setter på agendaen den vanskelige spenningen mellom smerte og nytelse, funksjonsnedsettelse og seksualitet. Institusjoner som Disability Arts Online, Shape Arts fremmer kunst fra denne bevegelsen, og viser tematikk som mobilitet, immobilitet, møtet med helsevesenet og andre strukturer i samfunnet, eller opplevelsen av smerte, fatigue, eller annerledeshet.

I sin kritikk av utstillingen i Klassekampen 19. april 2023, skriver Tommy Olsson begeistret om hvordan Abarashis utstilling undersøker forskjellige maktforhold mellom helsepersonell og pasient, tar opp tematikk rundt fetisj, og ser kroppen som «grunnleggende uforutsigbar» noe som fører til at den «stangerer … mot sine egne begrensninger og videre mot et punkt hvor alt er mulig». Jeg deler Olssons entusiasme, og ser også det normbrytende potensialet som ligger i den funksjonsnedsatte kroppen. Men mens Olsson forlater lokalet «med noe så fjernt som genuint håp for menneskeheten», er ikke jeg like overbevist og optimistisk. I stedet er det mange ting som tyder på at vi har lang vei å gå.  I samarbeid NTNU, lanserte Kulturrådet nylig en rapport om hvilke barrierer som hindrer mennesker med nedsatt funksjonsevne å gå in i kunstfeltet. Konklusjonen var slående: ekskluderingen er systematisk. Selv er jeg fagansvarlig for landets første sommerskole i kunst og arkitektur for unge med nedsatt funksjonsevne ved ROM for kunst og arkitektur i Oslo. Målsetningen vår er å styrke rekruttering og mangfold i feltet.

Invalid Pleasures står som en viktig utstilling for norsk kunstscene, og ikke bare tematikken som sådan. Verkene som er utstilt fungerer godt i måten de balanserer mellom det uhyggelige/inngripende, og det sensuelle og frigjørende. Helsevesenets estetikk og materialer vris og vendes, slik at alle illusjoner om omsorg og varme skrelles vekk fra latexhansker og plastrør. I tillegg til å spille på det sanselige og sensuelle, kan verkene også bli overraskende tekniske. Som A Confused Diagram (in 3 parts) (2022) som viser en teknisk tegning av en skinne som støtter opp ankel, legg og fot. Over tre tekniske tegninger av utstyret, står det skrevet «LESS THAN MY PIECES; NEVER A WHOLE», noe som understreker vår tendens til å redusere den funksjonsnedsatte kroppen til et teknisk og juridisk problem. Nettopp dette er fokuset til arkitekten Jos Boys, som i boken Doing Disability Differently (2014) mener fokus bør skiftes fra universell design (og tilhørende universelle løsninger) til de kreative strategiene som den funksjonsnedsatte kroppen er nødt til å finne, og dette har kritisk potensiale. Hvilken samfunnskritikk kan komme hvis kunstner tar utgangspunkt i disse strategiene, og eget levd liv? 

Resultatet Invalid Pleasures på Kunsthall Trondheim er en utstilling som ser kroppen på nytt, og utfordrer hvordan vi ser andre, og som står trygt forankret i Disability Arts-bevegelsen og kunstnere som Dwoskin. Samtidig forlater jeg lokalet med en tung følelse av å ha stått ansikt til ansikt med en ubehagelig erkjennelse av hvor inngripende og u-empatiske menneskelige relasjoner kan være, enten disse relasjonene er av seksuell karakter eller klinisk/behandlende. Hvordan kan man finne frem til nytelse i et slikt landskap?

Panteha Abareshis Invalid Pleasures ved Kunsthall Trondheim står til 4. juni 2023.