I referansenes underskog

Over inngangsdøra til Trondhjems kunstforening, henger et maleri av Espen Kvålsvoll. Det er malt i sterke røde og oransje farger, med innslag av grått og blått, og danner lange former, som snor seg rundt hverandre. Det minner om røtter, tentakler, eller kanskje kabler. Eller ser vi et buskas? Helt fremst, som klistret på en flate, er omrisset av fire kattefjes, hvor hver katt har to par øyne. Katten rekker tunge. Maleriets lengde stemmer overens med lengden på dørkarmen. Det er plassert rett over døråpningen og danner en supraport dedikert til soloppgangen.

Gjennom åpningen, og inn i neste rom, dras oppmerksomheten til maleriet Kartoffelspiseri til Agnes Varda, som er plasser mellom de to vinduene på rommets langside. I den samme fargepalletten som i Supraport (Soloppgang), gjenkjenner jeg likedanne vekster som snor og vrir seg. Midt i maleriet er et stort blått hode, et ubestemmelig dyr, med enorm, svart, åpen munn som trekker og lokker. Eller er det inngangen til en fjellhule? En bygning? Her på trappeavsatsen i kunstforeningens lokaler inviteres jeg inn i Espen Kvålsvolls utstilling Kurtise.

Kvålsvoll er en fremadstormende kunstner, noe som på få år har inkludert bidrag til Statens Høstutstilling, Galleri Brandstrup, og soloutstillingen Scent Hound ved Van Etten Gallery i Oslo. I denne soloutstillingen i 2020 stilte Kvålsvoll ut tegning og maleri av landskap. Disse fargerike landskapene hadde post-apokalyptisk, og til tider uhyggelig karakter. Verkene vekket oppmerksomhet. Forventningene er derfor høye til utstillingen Kurtise, hvor Kvålsvoll fortsetter med å utforske landskapet. Denne gang går kunstneren systematisk til verks, fra soloppgang, gjennom dagen og inn i den mørke natten. Hvert rom tar for seg ulike steg, utforsket gjennom maleri, som i mellomstore format pryder vegger, mindre verk – supraporter – montert over dørkarmene, eller tegning rett på veggen. Rommene er store, og verkene er få, noe som gir et nokså spartansk inntrykk. Her får Kvålsvolls distinkte landskap – og de gjenkjennbare vridde, fargerike tentakler – mye rom å utfolde seg på.

Noe har skjedd siden sist: Kvålsvoll har latt seg lokke av ikonet Peder Balke. Men der Balkes nasjonalromantiske landskap er praktfulle og storslagne, er Kvålsvolls snarere nær på motivet. I utstillingsteksten beskriver Kvålsvoll at han opplever en sterk dragning i møte med Balkes kunst. Under et besøk han gjorde ved Peder Balke-senteret glemmer Kvålsvoll samtidens billedstrøm og mas, og lar seg inspirere, forteller han. Kvålsvoll kopierer ikke Balkes storslagne perspektiver på landskap og land. Kartoffelspiseri til Agnes Varda går i stedet nært, inn og ned i landskapet. Her er det mørkt, og fuktig. Kvålsvoll trekkes ned i underskogen. Visuelt skiller Kvålsvoll seg sterkt fra Balke. Jeg spør meg om ikke kunstneren her har latt seg forføre av muligheten til å plassere egne verk i en kunsthistorisk kontekst, uten at dette kommer tydelig frem. Eller er det noe umiddelbart ved Balke som Kvålsvoll klarer å fange opp, brekke om, og videreføre?  

I utstillingens neste rom, hagerommet, henger Kurtise. Til venstre i maleriet, finner jeg igjen de to store, åpne, steinhodene. Hodet lengst til venstre er malt på oransje bakgrunn, og gir inntrykk av at det finnes en åpning, en lysning, i den retningen. Til høyre er bakgrunnen prydet av et mønster, geometrisk og organisk i karakter, som også kan minne om kamuflasje. Et lignende mønster er å finne i hodenes åpninger, og mønsteret fortsetter frem i billedrommet og skaper en slags sti inn i det som ellers ligger skjult, eller kamuflert. Lenger mot høyre i bildet blir vegetasjonen mørkere og tettere. Her kan vi skimte figurer som kaster lange skygger.

Selv sier Kvålsvoll at han gjerne jobber ut ifra intuisjon og plukker fra visuell kultur, arkitektur og landskap. Paralleller kan trekkes til filmskaperen Agnès Varda, som i The Gleaners and I (2000) tok for seg nettopp hva det vil si å plukke opp etter andre: enten det er poteter på åkrene, eller elementer fra tidligere kunst og kunstnere. Et eksempel på hvordan Kvålsvoll selv plukker opp etter Varda, kan sees i Kurtise, hvor vi finner den velkjente eventyrkarakteren Rottefangeren fra Hameln som i Kvålsvolls gestaltning står avventende nedi buskaset. De store, åpne, steinhodene minner om motiver fra populære tegneserier som Fantomet og Tarzan, eller spillet Zelda. Hva gjør disse motivene? Først og fremst er både rottefanger og gapende åpninger, noe som lokker og drar inn i motivet. Dette videreføres i supraportene over dørene, som leder publikum inn fra ett rom til et annet. Maleriet blir da en del av døren: en ornamentikk som leder den besøkende inn i rom etter rom. Her trekkes jeg, som besøker, også gjennom utstillingens rom, helt inn til den mørke natten. Kvålsvoll plukker opp en idé fra Balke, bearbeider denne, både i form og motiv, og resultatet ser helt annerledes ut. Jeg opplever det som virkningsfullt at Kvålsvoll arbeider med idéer rundt dragning, og forankrer denne hos nasjonalromantikeren Balke. Men ikke all intuitiv inspirasjon fra kulturhistorien fremstår som like sterk og tydelig. I sin reise inn i referansenes underskog, må jeg spørre om Kvålsvoll har latt seg forføre, og i romansen hete, har maleriene hans her mistet retning og tydelighet?

Det er i samspillet mellom rom, maleri og spesielt ornamentikk som jeg opplever at utstillingen ikke helt oppfyller sitt potensial. I flere rom har Kvålsvoll også skriblet direkte på veggen. Plassert med jevne mellomrom over den hvite veggen, fungerer også disse motivene – katter eller flaggermus – som ornamentikk i interiøret. Hva gjør egentlig denne ornamentikken? Ønsker kunstneren å utfordre hvordan vi ser på og forstår ornamentikk, eller er han mest interessert i å la motiver bevege seg utenfor maleriets fire rammer? Det er ikke like tydelig.

Kvålsvolls verk er laget til lokalet, slik at supraportene passer eksakt overens med dørens dimensjon. Også de større maleriene virker planlagt til rommets proporsjoner. Likevel virker rommene nokså tomme, og kanskje også litt for sterkt opplyst.  Maleriene gir mye til rommet, men gir rommet like mye tilbake? Med en tematikk som tar de besøkende med fra soloppgang og gjennom dagen og inn i natten, skulle jeg gjerne sett at også belysningen understreket denne endringen.

Espen Kvålsvoll

Kurtise

19. januar– 12. mars 2023
Trondhjems kunstforening