Å bygge for å bo: En samtale med Arild Eriksen

Som arkitekt har Arild Eriksen markerat sig inom utveckling av alternativa boformer och social arkitektur. Blant annet har han, tillsammans med tidigare kollega Joakim Skajaa, varit projektledare för det byøkologiske Hauskvartalet i Oslo; ett planerat, icke-kommersiellt boligkompleks som ska innehålla både gemensamt kök och folkebad.

I dag driver Eriksen arkitektkontoret Fragment Oslo. Här har han nyligen färdigställt en mulighetsstudie för Kulturetaten i Oslo kommune, där han tillsammans med Unge Kunstneres Samfund föreslår hur man kan kan bygga relativt billiga kunstnerboliger och ateljéer i Hovinbyen, Oslos största byutviklingsområde.

MA: Hur ser intresset ut för att förverkliga förslaget med kunstnerboliger i Hovinbyen?

AE: Prosjektet har fått mye positiv respons, både fra politikere og andre. I Oslo erfarer vi at byrådet i stadig større grad innser behovet for en ny, sosial boligbygging. Kunstnere har i gjennomsnitt en årsinntekt på rundt 80 000 kroner, og det dekker jo langt ifra dagens levekostnader i Norge. Når brorparten av inntekten må skaffes gjennom andre yrker, betyr det i praksis at en kunstner bare jobber en brøkdel av tiden sin med det vedkommende er utdannet til å gjøre; kunst.

Ja, lägre bokostnader betyder att konstnärer kan ägna sig mer åt sitt yrke. Vilken typ av andra gevinster än rent ekonomiska menar du att ett sådant här boligprosjekt kan generera?

I forslaget tegnet vi 12 studioleiligheter og 32 kombinasjoner av familieleiligheter og mindre leiligheter. I tillegg ser vi for oss et åpent prosjektrom, verksteder og kantine. «Synergi» er et ord som blir slengt ut i hytt og vær, og ikke alltid med like positiv klang, men det er klart at de møtepunktene som denne boformen fasiliterer er en kvalitet i seg selv. I tillegg får kunstnerne muligheten til å delta i utviklingen av prosjektet, og kanskje også i selve byggingen. Som arkitektkontor undersøker vi behovet for å gjenoppfinne boligkooperativene, slik at man i praksis leier av et selskap man eier selv. Det har mange politiske sider ved seg, dette prosjektet.

En annan vinst är att projektet är bærekraftig. Kan du förklara hur?

Bygningen består av et robust rammeverk av trekonstruksjoner som kan settes opp og endres av fremtidige leieboere. Atelierbygget, for eksempel, er konstruert som et slags justerbart hyllesystem. Det at bygget kan forandres over tid er, sammen med byggematerialer og andre forhold knyttet til oppvarming og energi, de viktigste bærekrafttiltakene. 

Vilka tankar har du kring produktion och industri i förhållande till en alltmer kompakt byarkitektur?

Vi kan godt se dette i sammenheng med at industrien blir fortrengt fra byen. Mindre verksteder og industrier, drevet av for eksempel håndverkere og kunstnere, har etter hvert blitt flyttet stadig lenger vekk fra byen. Det er fordi bygningene hvor denne produksjonen tidligere fant sted nå blir kjøpt opp eller revet for å gi plass til boliger. I tillegg er kontraktene som kunstnerne får i hovedsak kortsiktige, noe som gir dem manglende stabilitet og trygghet i arbeidshverdagen, og som gjør at de stadig må flytte videre ut av byen. Dette gjør det spesielt vanskelig å skulle arbeide med kunstproduksjon og samtidig forsørge en familie. Den samme mekanismen gjelder jo for øvrig for boliger også, for ingen av de boligene som utvikles i dag er rimelige. Det betyr at hvis du har et lavinntektsyrke, eller i en periode av livet har lav inntekt, så vil du ha store problemer med å bo i nærheten av arbeidsplassen din, for eksempel.

Var kommer ditt engagemanget i de här sakerna från?

Jeg har alltid vært opptatt av de vanskeligstiltes kår i byen, og har en fortid som byaktivist i Bergen på slutten av 1980-tallet. Alt det vi gjør i dag gjennom disse prosjektene kommer fra punkbevegelsens gjør-det-selv-holdning og perspektiver på ulikheter og ikke-kommersialisme. Vi kan ikke sitte og vente på at folk skal gjøre ting for oss, vi må bare gjøre det selv! 

Da vi startet Fragment lagde vi en publikasjon som het Pollen, en slags fanzine. Her undersøkte vi husokkupanten sin rolle som bygningsverner og den kollektive samvittigheten som kommer til uttrykk gjennom okkupasjon. Så begynte vi å jobbe med Hauskvartalet. Man kan si at de siste ti årene har vært en lang dannelsesprosess hvor vi har gått fra å lage vakre bygninger til å skape gode prosesser – noe som gjerne resulterer i vakre bygg. Boligpolitikk er mer enn arkitektur. Vi har fått en kompetanse som er unik i Norge når det gjelder slike prosjekter. Det er prosjekter som handler like mye om politikk som arkitektur.

I Bergen klarte vi aldri å skape en scene tilsvarende den som finnes i Trondheim, fremfor alt på Svartlamon. I Oslo har vi hatt Blitz, men det sosiale engasjementet som eksisterer i Trondheim har gitt mer innovative utslag. Man har organisert seg på en god måte, vært driftigere og laget tilbud som Ivar Matlaus Bokcafé og Café Ramp. I tillegg er Nøysom Arkitekters eksperimentboliger på Svartlamon, som i stor grad er bygget av gjenbruksmaterialer, interessant i denne sammenhengen fordi de viser at det går an å bygge billig og bærekraftig. Og ikke minst er trehuset til Brendeland og Kristoffersen, det som står i Strandveien, et godt forbilde. Det var jo i en årrekke Nord-Europas høyeste massive trehus, før det kommersielle markedet tok tak i å bygge i massivt tre.

Går det att sätta fingret på vad det är just konstnärer kan bidra med till en levande byutvikling?

Jeg mener at kunstnere kan se de organisatoriske, økologiske og de sosiale prosessene ved byutvikling på en måte som en arkitekt eller en sosialantropolog ikke kan. Kunstnere har mulighet å gå inn i et prosjekt med større nysgjerrighet og et bredere perspektiv enn oss andre, i tillegg til at de er mer fristilt med færre bindinger til andre aktører. De er i stor grad en ubenyttet ressurs i samfunnet, siden de må jobbe med så mye annet enn kunst for å kunne betale regningene sine.

Utifrån ditt perspektiv, hur tänker du att offentlig konst kan påverka oss?

Jeg liker for eksempel kunst som inkluderer naturen og synes det er interessant hvordan denne kunstformen kan manifestere seg i byrommet i form av åpninger, bekker, vegetasjon og så videre. De sterkeste kunstopplevelsene i offentlig rom opplever jeg likevel at er av sosial karakter. Det finnes mange kunstprosjekter som er med på å skape tilhørighet og merverdi i byer. Et  eksempel er prosjektet Homebaked, som fant sted i et slitt og neglisjert kvartal i Liverpool. Her ble et nedlagt, rivningstruet bakeri brukt som atelier av kunstneren Jeanne van Heeswijk. Da flere mennesker kom innom og spurte om bakeriet skulle åpne igjen, initierte hun like godt dets oppstart med spørsmålet «Hva betyr det å bo godt?». Van Heeswijk fikk lokalsamfunnet til å tenke over hvordan de kunne ta utviklingen i egne hender og skape det nabolaget de hadde lyst på. Gjennom sitt kunstprosjekt klarte hun å vekke en fellesskapsfølelse hos beboerne. Nå er bakeriet bygget opp som et kooperativ og hele kvartalet er levende igjen.

Apropå nabolag och gemenskap, vad tänker du att projekt som kunstnerboligene gör med en stad som helhet, och vad det gör med de människor i närheten som inte är konstnärer? 

Det er et godt spørsmål. Nå vil det jo være mange i en kunstners familie som ikke selv er kunstnere. Det kan være barn som bruker barnehagene og skolene i nabolaget eller partnere som kanskje skaper seg en arbeidsplass og handler i nærbutikken. Samtidig kan man like gjerne drøfte hva det vil si når folk med høy sosiokulturell status flytter inn i vanskeligstilte områder. Da tror jeg ikke man tenker på området som så vanskelig lenger. Når det gjelder kunstnerboligene i Hovinbyen, har vi tegnet et åpent kvartal som også inneholder lokaler hvor det er meningen at nabolaget skal få utvikle næring, i tillegg til en kantine og et nabolagsverksted. Det kommer nok til å endre seg litt under utviklingen, men vi har iallfall gode muligheter for å skape et åpent sted som også kan fungere som en møteplass for folk som bor i området. 

Årets Oslobiennale fokuserar på process, produktion och temporär konst, som man utifrån sett kanske inte ens uppfattar som konst. Man kan se biennalen i förhållande till de-growth rörelsen, eller «nedvekst» på norsk, som är en reaktion på tillväxtsamhället och som förespråkar anti-konsumtion och anti-kapitalistiska idéer. Kan du säga något om det perspektivet?

Jeg synes at Oslobiennalen svarer godt på disse ambisjonene i den forstand at bygget deres i Myntgata skal kunne tilpasses og endres over tid. Det er ikke et bygg som må rives etter tredve år. Men kunstproduksjon i seg selv handler jo også sjelden om vekst. Det er ofte lange prosesser som kan ende opp med en handling, en tegning, et gjerde eller et landskapsrom. Det er ikke det samme som å stå ved samlebåndet og lage plastleker. 

Är kunstnerboligene ditt drömprojekt?

Ja, på en måte. Unge Kunstneres Samfund er også en drømmekunde i den forstand at de er klare for å lage og organisere ting på en ny måte. Det å ha et eget boligbyggelag sikrer en langsiktighet i prosjektet, noe som er svært viktig. Hvis vi klarer å gjøre dette på en god måte når det kommer til organisering og det sosiale, så har vi laget et prosjekt som står seg i norsk arkitekturhistorie!

Hovedbilde: Prosjekttegning for kunstnerboliger i Hovinbyen. F: Fragment Oslo