Om Tone Hansens «Kulltegninger» og Håkon Blekens kulltegninger

I forbindelse med lanseringen av boken Kulltegninger – Håkon Bleken, inviterte Trondheim Kunstmuseum publikum til å overvære en samtale mellom forfatter Tone Hansen og billedkunstner Håkon Bleken. Boken står i forlengelse av et eldre samarbeid. Hansens første utstilling som kurator på Henie Onstad (hvor hun nå er direktør) var av Håkon Blekens kulltegninger, som han selv betegner som en svært viktig del av sin kunstneriske produksjon, men som nok har levd litt i skyggen av hans malerier. Han karakteriserer tegningene som strengere enn maleriet ettersom man ikke kan søke tilflukt i fargene.

I samtalen på Gråmølna ble kulltegningene av Hansen beskrevet med blikket først og fremst festet på deres gjenstandsmessighet, noe som tydelig kom til uttykk gjennom de stadig tilbakevendende beskrivelsene av kullets beskaffenhet og skiftende fremtredelser (mykt eller hardt, stengt eller åpent), reaksjonene mellom papiret, kullet og fiksativet, og refleksjoner rundt tegningen som gjenstand. Blekens har tidvis en hensynsløs omgang med tegningene: Han tråkker på dem eller lar støv og kullbiter får lov til å avsette seg. Dette fører til at kulltegningene presenterer seg tydelig som ting før de lar noe annet tre frem for oss. Beskrivelsen av arbeidsmåten som nærmest skulpturell treffer tegningenes tinglighet.

Utforskningen av det objektmessige er sentralt på en annen måte i tegningen Svetteduken, som også ble et tema i samtalen. Dette er ikke bare en avbildning av relikviet, men papirarket med kull er behandlet på en røff måte som gir det en materiell gjenstridighet som kan minne om tekstil: Tegningen blir svetteduken.

Samtalen lot kulltegningene sette Blekens kunstnerskap og utviklingen i den norske kunstutdanningen i perspektiv. De historiske fakta fra Blekens karriere som ble belyst sto ikke uten en bredere relevans. Enten var de valgt ut med tanke på innvirkningen på kulltegningene som for eksempel tiden som tegneunderviser ved NTH og hvordan påvirkningen fra den arkitektoniske tegningen gjorde at Bleken aldri jobbet rent nonfigurativ, ettersom han tok i bruk tredimensjonale perspektiv. Eller så var de tjenelige til å kaste et lys over en generell utvikling innenfor kunstfeltet, som at aktmodellen nå er borte, og at kunstnere av i dag ser i hver sin retning.

Flere momenter ved utstillingen på Høvikodden i 2009 ble tatt opp under samtalen. Hansens inklusjon av Blekens debattekster i utstillingen fungerte som kuratorisk grep til å danne forbindelser mellom den kunstneriske praksisen og hans politiske engasjement. Bleken var tidlig ute som samfunnsdebattant og radikaliteten i dette ble fremstilt ved hjelp av en spissformulering som kontrasterte den norske kunstnerens språkløse intuisjon med for eksempel den franske intellektualiteten. Norge ble fremstilt som mistroisk til skrivende kunstnere. “Man skriver ikke ustraffet i Trondhjem”, bemerket Bleken ikke fritt for humør. Ut over deltakelse i debatter kan man merke Blekens tekstlige djervhet i noen av titlene. Deportasjonen (1970) som avbilder et moderne tog på perrongen har en tittel som forsterker bildets gru kraftig. Hansen, som selv tar i bruk museumsrommet til å gi flyktninger en stemme, nevnte i forbindelse med tegningen at Norge tvangsdeporterer mennesker til konfliktområder i strid med FNs råd. De av verkene som synes å bevege seg inn mot det politiske, gjør det på en måte som tillater dem ikke bare å stå som selvstendige estetiske verk, men også med en mulig politisk verdi i en annen kontekst enn de ble skapt i.

Et annet sakskompleks fra utstillingen som dukket opp i samtalen var en tegning hvor defigurerende kjemiske reaksjoner mellom fiksativet og papiret hadde pågått siden den ble lagt i skuffen etter en utstilling på Høvikodden i 1974. Når Hansen presenterte den liggende i et monter påpekte hun igjen det gjenstandsmessige ved tegningen, og minnet om hvordan den kan fremstå som et relikvie.

Arrangementet var tydelig en presentasjon av bokens innhold, noe som gjorde at de dynamiske mulighetene som finnes i dialogen ofte forble uutforsket. Flere av Blekens mer interessante uttalelser ble ikke fulgt opp med spørsmål. En annen betenkelighet er at nærlesninger av bilder sammen med kunstneren, kan føre til at betydningsmangfoldet begrenses av opphavspersonens forklaringer, for eksempel av motivet. Der Hansen i Fragmenter av en fortid ser en bløt ruin, kan Bleken informere om at det var en nedsnødd lysmast. Til tross for disse begrensningene kan samtalen (og boken), takket være Hansens oppmerksomhet på detaljer, danne et verdifullt utgangspunkt for selvstudier. For det er kulltegningene verdt.

Et lengre intervju med Tone Hansen, dir. Henie Onstad Kunstsenter, publiseres senere.