Kritisk balansekunst

”Det er et tiltakende problem at kritikken fastholder et nasjonalt perspektiv, mens kunsten beveger seg på tvers av landegrenser så vel som estetiske kategorier”, uttaler Susanne Christensen. I sitt foredrag ”Samtidsrapport: Ulne avantgarder og kritiske intervensjoner” presenterte hun sin praksis som kulturkritiker de siste ti årene, med et blikk mot fremtiden.

Torsdag 1. september gjestet Susanne Christensen NTNU Dragvoll. Foredragets omdreiningspunkt var performativ kritikk i Skandinavia og hennes essaysamling Den ulne avantgarden – kritiske tekster fra 00-tallet (Flamme forlag, Oslo 2011). Christensen understreket tidlig at foredraget ikke må anses som et svar på at hun nylig ble tildelt prisen Årets litteraturkritiker 2011, selv om dette nok var grunnen til at mange av de i overkant av tyve tilhørerne hadde møtt opp.

Christensen blir introdusert av litteraturviter Kristoffer Jul-Larsen som ”den kanskje tydeligste kritikeren i Skandinavia”, en uttalelse som nok høster både skepsis og konfirmerende nikk. Den ulne avantgarden består av en rekke av hennes kritikker og artikler som nå er samlet mellom to permer. Og lovordene overfor denne utgivelsen har vært mange. Betegnende for Christensens praksis som kritiker er innslag av selvbiografiske opplysninger, eller ”biofaktiske omstendigheter” som hun selv kaller det. Tåken som for mange synes å ligge tett i grenseområdene mellom litteratur, billedkunst, populærmusikk og den subjektive samfunnskritikk, blir i Den ulne avantgarden blåst bort. Det kan i så måte virke som om alt kan fungere som en referanse i Christensens tekstunivers, eller kanskje snarere: Det er ikke alltid det åpenbare som fenger hennes interesse. Tekstene bærer også preg av skriveprosessen, kritikken blir en hendelse i seg selv mer enn en distansert dom over et kunstnerisk uttrykk.

I åpningen går hun hardt ut mot den selvbiografiske tendensen vi har sett i både litteraturen, så vel som i kritikken de siste ti årene. Hun nevner hvordan hun selv har opplevd at intervjuer og tekstarbeid kollapser. Disse ”wrongdoings” fungerer som eksempel på hvordan den performative skrivingen er en balansekunst, et system uten system, som til enhver tid står i fare for å ende opp som irrelevant nettopp på grunn av fraværet av metode.

Men som svar på denne selvreferensielle skepsisen reises spørsmålet: Hvilken kritikk er ikke performativ? Hvilken kritiker hevder at han/hun faktisk skriver objektivt? Med dette retoriske grepet plasserer Christensen seg som talskvinne for en essensiell praksis. For ingen vil vel argumentere imot en påstand som at i all kulturkritikk kan det spores innslag av subjektivitet. Spørsmålet blir derfor heller: I hvor stor grad skal denne subjektiviteten få dominere teksten, til hvilket formål og i hvilket fora?

I forordet til Den ulne avantgarden, skrevet av litteraturredaktøren Jenny Högström, omtales den såkalt tradisjonelle kritikken som lenende på ”autoritet, bombesikkerhet og tung selvhevdelse”. Med dette utsagnet kan det umiddelbart virke som om Christensens performative prosjekt kanskje fremstilles som en smule for emansipatorisk og unyansert.

Det er derfor befriende å høre en kritiker som later til å være skeptisk også til sin egen praksis. Hun uttaler at hennes selvbiografiske skriving ikke har som mål å kjempe for en avvikling av det kunnskapsbaserte intellektuelle språket for på den måten å erstatte kritikken med følelser. På den andre siden mener hun at store deler av de siste årenes nye og ofte selvbiografiske litteratur og kunst, må pareres med en tilsvarende type kritikk. I så henseende viser hun en forståelse for hvorfor alternative røster, som Tommy Olssons ”larger than life”-personlighet, vant popularitet rundt tusenårsskiftet. Susanne Christensen hevdet da også midtveis ut i foredraget at spørsmålet ”Hva er jeg?” er et premiss for nær sagt all kunst og at det derfor er nærliggende at kritikken tar dette inn over seg.

For til tross for sin status som litteraturkritiker, mener Christensen at det hun selv skriver er litteratur, like meget som kritikk av litteratur. Slik utfordres kritikkens form og kritikerens mandat: Kritikken blir i seg selv et tydeligere kulturuttrykk. Den ulne avantgarden bidrar til å problematisere teoremet om at leser og forfatter kan være nær, men at forfatter og kritiker ikke kan være det. Det stereotypiske bildet av den tradisjonelle og distanserte kritikeren blir her erstattet av en deltagende og relasjonssøkende kritikk. I dette lyset er det også gledelig å oppleve hvordan hun tilsynelatende naturlig brer om seg med referanser og diskuterer alt fra kunsthistorikeren Griselda Pollock via det københavnske helsevesen til shoegazerpionerene i My Bloody Valentine.

Men her er det lett å glippe med kløtsjen: Det vil ikke si at man bedriver god performativ kritikk om man bare refererer til seg selv og sitt eget pluralistiske kultursyn. Susanne Christensen er egentlig ikke så fryktelig interessert i skrive om seg selv. Hun har en (feministisk) agenda – som lar seg gjennomføre innenfor denne eksperimentelle formen for kritikk – og hun er bevisst dette retoriske grepet, et grep hun ikke er alene om å benytte seg av. Underveis i foredraget henviste hun både til Virginia Woolf og Gertrude Stein, og dermed også til noe i retning av en forskningstradisjon for denne typen skriving generelt, eller ihvertfall behovet for den. For tanken om denne typen eksperimenterende og performativ kritikk er ikke ny: I den såkalt impresjonistiske litteraturkritikken er begrepene om den subjektive leseropplevelse og vurderingsbegrunnelsen tett knyttet opp mot hverandre. Videre har en rekke kulturkritikere siden 1960-årene gjort det til et hovedpoeng i sine kritiske tekster å se sitt lands kultur som et hele, uten distinksjonen mellom en høy- og lavkultur. Skeiv-teoretikeren og filosofen Judith Butler har, som et eksempel, fusjonert feministisk teori og performativ kritikk og skriving. Og om man vil vite mer om grunnene til at Christensen perforerer de skandinaviske landegrensene i sine kritiske tekster, kan man taste inn ”Globalisering” i googlefeltet.

”There are said to be certain buddhists whose ascetic practices enable them to see a whole landscape in a bean. Precisely what the first analysts of narrative were attempting: To see all the world’s stories within a single structure” – Roland Barthes

På spørsmål om hva hun tror om fremtiden for denne typen kritisk skriving, svarer hun ganske kort: ”Nja… Kritisk skriving må vi jo uansett holde på med.” Dette understreker at Christensen anser sin praksis som et supplement til et flerfasettert kritikkfelt, og at hun representerer en kritikk som bryter med forestillingen om den ekfrase-elskende og skråsikre kulturkritikeren. På foredraget opplevde jeg ikke en kritiker som presenterte en endelig løsning. Snarere en kritiker som gjennomfører en agenda ved å kombinere tendenser og som tør eksponere egen usikkerhet.

På den ene siden hevder skeptikere at denne eksperimenterende performative litteraturkritikken ikke i tilstrekkelig grad setter verket i fokus. På den andre siden gir tilhengere uttrykk for at hun skriver virkelighetsnær kritikk som de føler seg fortrolige med. På sitt beste kan denne typen performative eksperimenter rekontekstualisere verket, å åpne seg mot det, ofte med et utgangspunkt i den subjektive leseropplevelsen. I kunstsammenheng er Susanne Christensens foredrag interessant da hun føyer seg inn i debatten om ”Fra kunstkritikk til kunstskriving”. Hennes samlede tekster kommenterer i hvilken form kunstkritikken kan realiseres. Alt er vel, så lenge dette ikke skjener over i en rekursiv debatt der ”akademisk tekst” blir et skjellsord og ”performativ kunstkritiker” er ensbetydende med å være ”imot all form for teori”.

Uten ønske om å være suffisant vil jeg påstå at forskjellen mellom god og dårlig kunstkritikk er forskjellen mellom godt og dårlig håndverk. Christensen postulerer at ”En lang og teoretisk tekst om abstrakt kunst kan oppleves som utilgjengelig for publikum” – en påstand jeg er helt enig i om den lange og teoretiske teksten om abstrakt kunst ble publisert som kritikk i en dagsavis. For kunstkritikk handler vel så mye om å beregne sitt publikum. Den performative kunstkritikken gjør seg – likeledes som den impresjonistiske litteraturkritikken – godt innenfor et tabloid format. Og det er i avisformatet Christensen har gjort seg bemerket, ikke fordi hun sprer om seg med ”biofaktiske omstendigheter”, men fordi de biofaktiske omstendighetene er brukt på en måte som øyner å se verket i en større eller en annen kontekst. Og om kritisk skriving lykkes i å kommunisere dette til et bredt publikum, har kanskje forfatteren gjort seg fortjent til en pris som det inneværende års litteraturkritiker?