Djevelen ligger i detaljene

At kunsthallprosjektet i Trondheim fikk luft under vingene etter Helena Holmbergs inntreden i april i fjor, er det vel ingen som betviler. Etter flere bedrøvelige år, med langtekkelig planlegging uten nevneverdige resultater, stablet Holmberg i løpet av få måneder på bena et midlertidig kontor/utstillings-lokale under navnet Kunsthall Trondheim, og i november, etter et drøyt halvår, forelå planen om etablering av endelig kunsthall i lokalene til brannstasjonen i Søndre gate. Slikt skjer selvfølgelig bare om man legger seg i selen og klokker inn et anselig antall driftige planleggingstimer.

Det er nå gått ett år siden åpningen av de temporære lokalene, og idet jeg ved inngangen til høstsesongen tropper opp, sitter Holmberg, som så mange ganger før, i en telefonsamtale av økonomisk/administrativ art. Man hilser høflig med stille geberder som antyder at man har sett hverandre, men telefonsamtalen må gå sin gang. Nedover gangen og innover i lokalet viser Silje Figenschou Thoresen utstillingen ”Present Stability”.

Ymse gjenstander, som i all hovedsak kan deles opp i kategoriene ‘bortkastet plankverk/verdiløst skrot’ og ‘industriavfall/syntetisk materiale’, er sammenføyd til tette eller stramme skulpturelle konstellasjoner. Noen henger ned fra taket, noen ligger, andre er montert opp mot vannrør som løper ned langs veggene. Skrotmodernismen forsterkes, rent visuelt sett, ved at det materielle variasjonsspillet er ispedd noen enkle primærfargelinjer – en rød hempe her, en blå festespenne der, et gult gummibånd der.

Ingen spor av lim, skruer, muttere etc. etc. er synlige, og det skal ikke mange rundene til før man fatter at dette holdes sammen av materialene selv. Det er egentlig skjørt – på grensen til vaklevorent. Det kan ramle sammen bare du trekker litt i den stroppen der eller justerer ørlite grann på den planken der. Så kommer tittelen (”Present Stability”) inn som en dobbeltbunnet påminner: Dette er for øyeblikket stabile sammensettinger, men de er også kun tilsynelatende stabile. Labil virkelighet i stabilitetens skinn, med andre ord. Når man så minner seg selv på de to ovennevnte materialgruppene, organisk versus syntetisk, skal det ikke mye til for å la tankene drivgodse henimot balansen mellom miljø og industri. Vi kaster fra oss fullt ut brukbare materialer – forbrukerkynisme. Er vi nær grensen for kollaps i vårt tilsynelatende stabile industrielle samspill med naturen etc. etc.

Jeg liker slikt. Enkle, stødige konsepter, utført konsekvent og stramt uten forsøk på å poetisere uttrykket opp i en høyere enhet. Men samtidig må det skrives at uttrykk som dette krever plettfrie omgivelser, utstillingsrom uten elementer som distraherer en bort fra materialmeditasjonen. Djevelen ligger i detaljene. Petimetermentalitet er derfor legitimt i tilfeller som dette.

Det løper en sort gulvlist inne i Kunsthall Trondheims lokaler – og den stopper uavsluttet midtveis langs den ene veggen, og slik har den stått i ett år nå. Det står et strømskap i den mørkere kroken mot bakværelset, som er akkurat en anelse mørkere enn veggen det henger på og stikkontaktene er fremdeles umotivert sortmalte. Dette er et langt lokale som bærer lyden bakover som et bølgende ekko – et ekko av samtaler fra forrommet som ofte omhandler administrative oppgaver og praktisk-økonomiske spørsmål.

Med slike rusk på linsen og i slike auditive omgivelser der man uunngåelig overhører administrativ detaljplanlegging er det rett og slett vanskelig å ta inn over seg Figenschou Thoresens bestrebelser. ”Present Stability” gjør seg bedre i form av gode fotografiske dokumentasjoner der man har manøvrert utsnittet vekk fra de forstyrrende elementene i bakgrunnen, enn som opplevelser i rommet der man ikke helt klarer å manøvrere sideblikket bort fra forstyrrelsene når man først har bitt seg merke i dem. Denne gang fremstår kravet om at den temporære kunsthallen, med sin ene ansatte, både skal fungere som administrativt kontor og aktivt visningsrom for kunst rett og slett som litt mer enn hva som lar seg kombinere, uten at det går på bekostning av kanskje spesielt den siste funksjonens opprettholdelse.

Silje Figenschou Thoresen, Present Stability
28. aug – 5. okt 2014, Kunsthall Trondheim
Se flere bilder fra utstillingen.