Anna Ring og Rus Mesic: Forgjengelige rom

Anna Ring og Rus Mesic er mottagerne av årets Fosenstipend. Eline Bjerkan fikk tatt en prat med kunstnerduoen før de måtte videre for å montere utstillingen Ovo je moja kuća (Dette er mitt hus). Utstillingen åpner 9. september i Ørland kultursenter:

‒ Dere skal utføre kunstverkene direkte i utstillingslokalene i løpet av fire dager. Hvor tydelig ser dere for dere sluttresultatet?

Anna og Rus: ‒ Vi tar jo med oss erfaringer fra andre steder der vi har brukt den samme fremgangsmåten. Vi benytter mange av de samme materialene og mediene, og kan for eksempel tilpasse størrelsen på arbeidene fra galleri til galleri. Målet er å være åpne og eksperimentere så mye som mulig, men det er jo utfordrende på så kort tid. Da vi stilte ut i Kristiansand Kunsthall i fjor, hadde vi litt over 200 kvadratmeter å jobbe på. Vi kom dit med to små vesker med materialer, og Cecilie Nissen, leder ved kunsthallen, stilte seg undrende til hvordan vi skulle fylle plassen. Der løste vi det ved å dekke gulvet med tekst og montere en lang, horisontal kollasj i rommet. Vi må alltid ta hensyn til lokalene når vi stiller ut.

‒ Ja, dere har jo også nylig hatt en utstilling i Mostar, byen Rus kommer fra, der dere hadde sju dager på dere til å ferdigstille. Hva har denne fremgangsmåten å si for den kunstneriske produksjonen?

Anna: ‒ Jeg synes det er en forskjell mellom det vi gjør nå og det å jobbe i et atelier. Vi har ikke den samme muligheten til å ta oss god tid, for eksempel, eller prøve og feile like mye som man kan når man jobber fram arbeider i et atelier. Vi må være raskere, det er en utfordring som ikke alltid behøver å være fordelaktig.

‒ I koffertene har dere blant annet med daddelkjerner, appelsiner, sjokolade og kaktuser, som utgjør grunnlaget – det kunstneriske materialet. Hvorfor dette fokuset på det organiske?

Anna: ‒ For meg handler det om tidsperspektivet ved det forgjengelige. Når jeg jobber med organiske materialer, får kunsten et preg av å eksistere her og nå, den er ikke vedvarende, men vaskes bort når utstillingen er ferdig.

Rus: ‒ Jeg og Anna har forskjellig bagasje, også billedlig. Jeg kom til Norge fra Bosnia-Hercegovina for 21 år siden. Jeg har brukt appelsiner før i forskjellige installasjoner, og bruker det som grunnlag for å stille spørsmål ved tilhørighet, forflytning og identitet. Det fins jo ikke appelsiner i Norge.

‒ Ja, nettopp, verkene dine speiler din bakgrunn som flyktning. De inneholder ofte deler som er skilt fra en større helhet, og er beskrevet som en visualisering av tap, separasjon og fravær. Anna jobber med utradisjonelle materialer som alger, sjokolade, pigment og gurkemeie, og verkene er gjerne titulert med best før-datoen til det de er laget av. Hvilken rolle spiller det politiske i kunsten deres?

Rus: ‒ Mitt arbeid er ikke en form for aktivisme, men er heller politisk på en poetisk måte. Det at Anna bruker utradisjonelle materialer er i seg selv politisk. Med én gang man er politisk, beviser man også at man ikke er salgbar.

‒ Det kan se ut som dere har klare motivasjoner og ideer, hver for dere. Hva skjer med kunsten når dere stikker hodene deres sammen?

Rus: ‒ Det går bra! Det viktigste for oss er at alle verkene danner en helhet, det er ikke så nøye om én av oss viser fem verk og den andre ett.

Anna: ‒ På mange måter er det fint å være to, så kan man snakke sammen underveis i arbeidet og få tips av hverandre… ja, og bære hverandres vesker! Hehe, men jeg mener også at kunsten vi lager går godt sammen.

Rus: ‒ Vi vokser med hverandre.

‒ Dere har som sagt med dere forskjellig råstoff fra Oslo, disse skal brukes sammen med materialer dere finner på Ørlandet. Vet dere hva dere leter etter?

Anna: ‒ Nei. Vi har forsøkt å google etter butikker, for å finne ut hvor vi kan få tak i ting, men vi er ikke blitt så mye klokere av det. Det er litt morsommere å gjøre det på denne måten, til forskjell fra om vi skulle hatt kunstverkene ferdigstilte allerede. Selve monteringen blir også en kreativ prosess. Det at verkene ikke er ferdig på forhånd gjør monteringsprosessen mer handlingsmettet.

‒ Verkene deres beskrives som å være «tilfeldige» i pressemeldingen som er sendt ut i forkant av utstillingen. Hva legges i det?

Anna: ‒ Jeg husker ikke hva som stod… Men «tilfeldig» står det nå ikke? Da er det feil, i så fall. Det virker rart å skulle bruke det ordet, for vi er veldig bevisste når vi velger materialer.

Rus: ‒ Hvis noe er tilfeldig, så er det vel det at vi på forhånd ikke har full oversikt over hvilke materialer som til slutt vil inngå i utstillingen.

‒ Hva med «temporær»?

Rus: ‒ Ja, ja, men det er riktig! Her kommer jo eksempelvis identitet inn i bildet, igjen. Da jeg bodde i Mostar, trodde jeg at jeg aldri kom til å flytte. Nå, når jeg drar tilbake til hjembyen min, føler jeg meg som en turist.

‒ Hva kan vi forvente på åpningen tirsdag?

Rus: ‒ Jeg har tatt med meg ti kaktuser.

Anna: ‒ Og jeg har ti kilo sjokolade.