«De gamle former ligger i ruiner»

Oskar Schlemmers bedrifter ved Bauhausskolen er for lengst kanonisert og inngår følgelig i kategorien ’legendarisk kunstundervisning’. Som et ledd i sitt kurs ”Mensch und Kunstfigur” benyttet han mot slutten av 1920-årene blant annet sceniske effekter og teatrale eksperimenter for å trekke lyd, bevegelse, rom og lys inn til ett uttrykk (demonstrert under Bauhausbonanzaen ved spydspissen Henie Onstad kunstsenter inneværende år). Ett av disse sceniske prosjektene bærer, i improvisert oversettelse, tittelen Spill med byggeklosser: Tre stramme, upersonlige menneskefigurer flytter et antall klosser i utkanten av scenen innover mot midten og til slutt opp i en tårnformasjon.

Det er imidlertid ikke bare de åpenbare formale likhetene ved Gaëtan Rusquets stykke Meanwhile – vist på Trondheim Kunstmuseum i forbindelse med Bastard Scenekunstfestival – som bringer Schlemmers godt og vel åtti år gamle undervisningspraksis opp i dagen. Det ligger mer til grunn for at denne pendanten synes gyldig. Performancen omfatter tre menneskeskikkelser som i et glidende, nonverbalt samarbeid flytter én-etter-én murstein innover mot midten, tilsynelatende etter et tiltagende sentripetalt formprinsipp. Tematisk drar det også veksler på en rekke av mellomkrigstidens modernistiske grunnforestillinger: Troen på «De Store Fortellingene», skepsis overfor massesamfunnet, glimtet av håp i en dystopisk fremtidsutsikt og den anonyme menneskestrømmen gjennom byen.

Mursteinsformene, som av flere praktiske og formålstjenlige grunner er skåret ut av et svampaktig, syntetisk og lett materiale, minner om hus, som i begynnelsen er utplasserte på flere trebord. Assosiasjoner i retning byen og et stadig voksende storsamfunn forsterkes. De tre aktørene arbeider jevnt med å fordele byggeklossene ut over bordflatene. Langs sidene veksler lyskastere etter tur med å belyse aktiviteten. Midtveis ut i byggeprosjektet øker en monoton dur i frekvens og forsterkes lagvis opp til den til slutt er så øredøvende at lydbølgene rister blokkene ut av de stramme kvartalsformasjonene de er plasserte i. Både under og etter skjelvet fortsetter de tre personene ufortrødent å legge brikkene tilbake på plass, men denne gang bygger man mye høyere, mye bredere.

Håpløsheten ved beskjeftigelsen med å holde alt på plass peker igjen tilbake på de store mytene (Sysifos) og nettopp valget med å bygge seg høyere bærer bud om hybris og et nært forestående fall (Babels tårn). For selvfølgelig kommer lydbølgen tilbake, og denne gang enda sterkere. To av aktørene står nå oppe på hvert sitt mursteinstårn og stivner i hver sin positur mens det er mer enn tydelig at det kun er snakk om tid før også disse konstruksjonene må gi etter for lydbølgene som river dem fra hverandre. Men også etter denne kollapsen gjenopptar aktørene arbeidet med å rydde og bygge opp igjen. Aktiviteten er altså likevel tuftet på et håp og en ustanselig tro på at det til slutt vil ende godt.

Det kan ikke understrekes ofte nok at det innenfor rammen av slike enkle, nærmest klassiske konsepter, må være konsistens og presisjon i bevegelser og blikk for at det skal kunne overbevise. Gallerier og museer viser mer enn ofte performance  av billedkunstnere utrustet med konseptuell iver, men manglende fysisk trening og kompetanse. Slikt ender – i overgangen fra teori til praksis – ofte i frustrerende løs og ubesluttsom gjennomføring. Her er det heldigvis utøvere fra scenekunstfeltet. Ikke overraskende er resultatet stramt og overbevisende: Ikke én gang viker blikkene, ikke én gang brytes bevegelsene av nøling, ikke én gang skjærer ansiktene grimaser, ikke én gang endres fysisk krevende positurer til fordel for komfort, ikke én gang brister den seiglivete kroppsholdningen. Faktorer som dette kunne fort ha bidratt til å punktere konseptets nesten maskinelle ufortrødenhet. Det er kort og godt tilfredsstillende å kunne ta del i et så ladet øyeblikksverk uten at illusjonen brytes.

Meanwhile, Gaëtan Rusquet
12. – 13. september
Trondheim Kunstmuseum
Bastardfestivalen 2014