Uberegnelige bevegelser – en samtale med Geert Lovink

Geert Lovink er medieteoretiker, nettkritiker og forfatter av Zero Comments (2007) og Networks Without a Cause (2012). Siden 2004 er han forsker ved School of Communication and Media Design ved Universitetet for anvendt vitenskap, Amsterdam. Der grunnla han Institute of Network Cultures, hvis formål er å utforske, dokumentere, og stimulere potensialet for en sosioøkonomisk endring innen nye medier gjennom arrangementer, publikasjoner og åpen dialog. Lovink har tilbakelagt en svært produktiv og interdisiplinær akademisk karriere, hvor hans hovedbidrag har vært til den teoretiske utviklingen av «nettet» og vårt forhold til det.

Lovink er nå på besøk i Trondheim for tredje gang for å forelese ved Kunstakademiet. Martin Palmer har pratet med ham.

– Hva er formålet til Institute of Network Cultures (INC)?

INC er en forskningsinstitusjon i et høyskolemiljø. Vi er ikke tilknyttet universitetet, og dette gir oss flere muligheter. Vi fokuserer på anvendt vitenskap, og konsentrerer oss om eksisterende digitale plattformer gjennom såkalte plattformstudier.

– Hvorfor plattformstudier?

Disse studiene er nødvendige, da vi veldig raskt blir introdusert til plattformene vi bruker i dag. Vi tilvenner oss bruken av de på kort tid og tar de fort for gitt, mens de tiltrekker seg digitale flokker på flere millioner, noen ganger milliarder, brukere.

Den sømløse integrasjonen som disse plattformene har hatt i hverdagslivene våre har også resultert i at vi ikke reflekterer over bruken av de. Svært mye av virksomhet deres skjules bak et grafisk brukergrensesnitt, og på den måten har anvendeligheten vokst enormt. Dette betyr også at det har oppstått det jeg liker å kalle en tekno-kollektiv underbevissthet i samfunnet. Vi bruker disse hjelpemidlene uten å være bevisst på hva vi gjør. Du kan særlig se dette i vårt forhold til søkemotorer – vi går dit, vi bruker de, og i løpet av sekunder har vi allerede forlatt de. Vi forstår ikke politikken bak valgene vi gjør. Dette er et godt eksempel på hva arbeidet vårt i INC dreier seg om.

– Hvordan jobber dere i nettverket?

Vi jobber først og fremst i en utdanningskontekst, og vi setter opp internasjonale forskningsnettverk hvor mennesker over hele verden jobber med temaene vi fokuserer på. Vårt arbeid kan ikke dekkes av individuelle forskere da feltet utvikler seg for raskt.

– Dere jobber også med kunstnere?

Ja, vi jobber alltid i multidisiplinære grupper, som vanligvis består av programmerere, designere, kunstnere og kritikere. Kunstnere har ofte en evne til å finne innfallsvinkler, perspektiver og problemstillinger som de mer fastlåste ingeniørene kanskje ikke ser like lett.

– I Portrait of The Virtual Intellectual, som du presenterte på documenta i Kassel tilbake i 1997, sier du at målet med en demokratisering av media bør være å eliminere alle former for mediert representasjon. Du var optimistisk, og trakk frem at vi nå hadde muligheten til å la folket selv ta ordet, til og med på steder med lite eller ingen båndbredde. Offentlig tilgang til en rekke kommunikasjonsverktøy, samt et verdensomspennende nett av uavhengige og taktiske medier skulle til slutt kunne gjøre den politiske intellektuelle overflødig. Hva sier du i dag?

Det ble ikke slik. Det vi ser er keiserens nye klær. Den gamle keiseren er den nye keiseren, og den nye keiseren er definitivt Google, kanskje Facebook, samt noen få andre aktører. Og keiseren har ingen klær.

På den tiden fokuserte jeg svært mye på spørsmålet om media. Det så ut som at informasjons- og kommunikasjonsteknologien skulle utvikle seg og strekke seg forbi kun media og representasjon. Vi har kommet dit nå. Hvis du anser Google som et mediekonsern tar du feil. Hvis du ser nærmere på Google-brillene, og ikke minst forsøket deres på å få monopol innen automatiserte biler, så forstår du at Google strekker seg forbi ren media.

Dette gjør de ved å fornekte sin egen tilstedeværelse. Den nye makten ligger ikke lenger i å gå gjennom flere nivåer av representasjon, men snarere ved å bare være her. Dette er en svært annerledes form for tilstedeværelse enn den vi tidligere har sett, og som ikke lenger kan forstås eller dekonstrueres ved hjelp av mediekritisk metodikk, eller gjennom kritikk av symbolsk representasjon.

– Du var med å popularisere begrepet «taktisk media» på midten av 90-tallet, da dere blant annet pratet om å bruke midlertidige intervensjoner i den eksisterende mediasfæren som kritisk metode. Hvordan ser du på denne metoden i dag?

Hvis du hadde spurt meg før 2011, før Edward Snowden, den arabiske våren og Occupy-bevegelsens oppblomstring isteden, så hadde svaret kanskje vært annerledes. Taktisk media har sine fordeler og ulemper, men det er et vanskelig felt – den sosiale bevegelsen har blitt for uberegnelig.

Selv her i Norge kan man forvente en massiv sosial bevegelse i morgen. Alle ingrediensene vi trenger er kanskje allerede her? Problemet til de sosiale bevegelsene i dag er at de kan ha en rask oppsving med stor styrke, men de forsvinner i samme fart. Historisk sett har de mer tilfelles med mobben og urolighet, enn med aktivisme. De tenker ofte kortsiktig, og gjør opprør uten å skape vedvarende effekt. Dette er et problem for aktivistene der ute. Det er i prinsippet ikke vanskelig å skape et globalt opprør, men det er vanskeligere å gjøre noe med sublimasjonen av all energien som oppstår, og å tenke i form av organisatoriske og institusjonelle konsekvenser.

Se bare på den arabiske våren. Denne bølgen endte i et enormt tilbakeslag. Dette er karakteristisk for dagens opprør. De bringer ofte med seg en massiv implosjon. Ingen vil stå til ansvar for noe slikt.

– Er dette et resultat av demokratiseringen av media?

Ja. Det er uunngåelig, og vi trenger denne diskusjonen. Vi har en uløst og kompleks problemstilling når det kommer til organisering. Man kan si at organisasjon er det samme som lederskap og profilering – se på Julian Assange. Men det ligger mer bak dette. Man kan si at vi er stolte over at vår bevegelse ikke har ledere, og at vi ikke faller i fellen til «de gamle mediene», som alltid krever en talsperson. Men det ligger mer bak denne problemstillingen, og nøkkelspørsmålet handler om langtidsforpliktelse. Det er vanskelig i dag.

– Hva må til for å endre denne tendensen, og for å skape et nytt nettverk?

Jeg tror at større fragmentering, eller såkalt balkanisering, må til. Vi må skape mindre nisjer, nye laboratorier, og steder hvor folk kan møtes for å jobbe. Å komme sammen i et sosialt rom, slik du og jeg gjør her, er essensielt. Vi må sette opp lokale nettverk.

Global kommunikasjon er svært tiltalende, men når vi ser nærmere på det så er stort sett alle løsninger som skapes lokale. Den virkelige energien vil alltid være lokal. I et fragmentert nett så vil kanskje nodene som oppstår kommunisere sammen og assosieres med hverandre, men uten et vedvarende engasjement til en lokal struktur vil svært lite skje.

– Hvordan har nettet endret seg som en arena for kunstneriske uttrykk?

 Det er slutt. Nettkunst er dødt. Denne bevegelsen, i likhet med så mange andre, kjemper mot den dominerende malkulturen (template culture, red.anm.). Friheten som nettet i teorien tilbyr, opplevelsen av at det er et råmateriale som vi kan forme sammen fordi det er et nettverk, er over. Vi ser nå den effektive nedstengningen av nettet som et imaginært rom.

Jeg tror at den eneste praktiske anvendeligheten nettet har for de fleste kunstnere etter denne nedstengningen er propaganda, markedsføring og kommunikasjon. De, som alle andre, er også et økonomisk subjekt som må overleve, og bruker derfor nettet til å reklamere for arbeidet de gjør.Det de virkelige gode kunstnerne derimot er i stand til å gjøre, er å reflektere over tingenes tilstand og å overføre dette til den samme malkulturen. Sånn sett er det fremdeles mulig å gjøre noe interessant med sosiale medier, men det er begrenset. Perspektivet har forflyttet seg fra en åpen agenda til en mer tradisjonell form for kritikk. Det er nødvendig, men ikke nødvendigvis særlig interessant. Det er viktig å kritisere Facebook, men det finnes andre ting i verden.

Read English version