Susanne Kathlen Mader: I familie med modernismen

Tyskfødte Susanne Kathlen Mader har bodd og arbeidet som kunstner i Norge siden 1998. Eline Bjerkan har utvekslet noen ord med henne i forkant av hennes nyeste utstilling Supersaturations som åpnet 24. januar i Steinkjer Kunstforening.

Eline Bjerkan: Verkene dine er blitt beskrevet som å stå i forlengelse av modernismens avant-garde kunst og russisk suprematisme. Hvor kunsthistorisk bevisst er du når du arbeider?

Susanne Kathlen Mader: Kunsthistorien generelt og særlig modernismen er for meg et fundament å arbeide videre på. Modernismen står sterkt i Tyskland, den har alltid vært aktuell for meg på et eller annet vis. Men jeg deler ikke ideologien, heller ikke det strenge regelverket de hadde. I fjor så jeg den fantastisk monterte utstillingen Kandinsky, Malewitsch, Mondrian – Der weiße Abgrund Unendlichkeit i Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen i Düsseldorf som gjorde meg glad. Modernismen er en del av min storfamilie.

EB: Du jobber med skulptur, romlige installasjoner og maleri. Hvor viktig er det for deg å kunne benytte flere og ulike materialer når du arbeider?

SKM: Det er veldig viktig, uhyre spennende og lærerikt, og det åpner en helt ny verden for meg. Alle materialer og alle teknikker har spesielle muligheter og styrker (og svakheter). Jeg prøver å finne noe som forbinder dem, en essens de har til felles. Etablere en indre logikk.

Arbeidet med stedspesifikk installasjon utvider perspektivet; arkitekturen og stedets bruk og funksjon spiller inn, alt som skjer i rommet kommer til å influere verket. Det betyr at jeg er nødt til å redusere virkemidlene, slik at alle elementene får tilstrekkelig luft til å utfolde sin virkning. I denne sammenheng vil jeg også nevne kunst i offentlige bygg/utsmykking, som er en god arena å bryne seg på.

Jeg opplever at maleriene jeg lager i mitt atelier forholder seg diametralt motsatt til installasjonskunsten. I maleriene oppstår en fortettet indre verden, mens installasjon åpner opp. Vekselspillet mellom de to er fruktbart.

EB: Er det likevel noe du forsøker å holde fast ved uansett hvilken uttrykksform du bruker?

SKM: Uansett uttrykksform er mitt tema hovedsakelig «farge og rom». Hva skjer når farge, linje, form og rom møtes? Det er en fysisk opplevelse, hvor min kropp i høyeste grad er til stede og delaktig. Komposisjonene er en oppmåling av min verden. Jeg vil etablere en naturlig balanse mellom alle elementene, en musikalsk flyt. Jeg ønsker at verkene skal være intenst til stede uten å lage støy, at de utstråler en tilstedeværelse som samtidig er stillferdig og dynamisk.

EB: Når jeg iakttar dine verker, er det den presise geometrien som umiddelbart gjør mest inntrykk. Er du et ordensmenneske?

SKM: Nei. Jeg er nok strukturert og har en del selvdisiplin, men sprer ting rundt meg når jeg arbeider, og også ellers. Jeg er god til å skape kaos i løpet av kort tid (noe som da lever sitt liv ganske uforstyrret av mine ordnende inngrep).

EB: Til tross for den stramme geometrien er mange av verkene dine umiskjennelig lekne i stilen. De er fargerike, ekspressive, dynamiske og noen ganger kan maleriene minne om arkadespill og skulpturene om små lekeapparat. For eksempel minner installasjonen Velo fra 2011 meg om en barnesykkel. Hvor viktig er balansen mellom det strenge, geometriske og det lekne?

SKM: Jeg pålegger meg selv ingen regler, jeg er ingen tilhenger av ismer og tillater meg alt jeg måtte komme på. Det å leke, være fri og ta risiko er essensielt. Jeg vil være mest mulig åpen. Selvsagt fungerer ikke alt til en hver tid. Prøving, feiling og blindveier er nødvendig for utvikling. Det tilhører livet og kunsten. Det kan være frustrerende, når det å arbeide i tåke varer for lenge, men det pleier å gå over etter hvert.

EB: Jeg synes også det er noe maskinelt eller industrielt ved mange av dine verker. Installasjonen Grafo fra 2011 minner meg umiddelbart om symaskiner som står i klynge inne på en fabrikk. Er det industrielle noe du inspireres av?

SKM: Ja, blant annet. Jeg liker det industrielle med sitt nakne og funksjonelle uttrykk. Som jernkonstruksjoner fra 1900-tallet: bruer, kraner, maskiner, verktøy og landbruksmaskiner. Særlig de litt eldre, hvor mekanismen fortsatt kan sees og forstås. Jeg synes noen av dem minner litt om dyr. Sannsynligvis fordi naturen, evolusjonen, har skapt helt perfekte løsninger som vi mennesker inspireres av og prøver å etterligne med våre konstruksjoner.

EB: Jeg skulle til å påpeke at i den grad man kan si at verkene dine forestiller noe, ser det ut som du har valgt å holde deg innenfor rammene av det ikke-levende, ikke-organiske.

SKM: Jeg henter inspirasjon fra alt jeg opplever og liker, også fra naturen, som kanskje gir utslag i fargekombinasjoner. Det antydes også i titlene som for eksempel «Flags on sea» eller «Lofoten-Blues». Mine verk forestiller ikke noe spesifikt, men jeg nekter hverken for meg selv eller betrakteren at assosiasjoner oppstår. Det er nesten ikke til å unngå uansett, fordi menneskes hjerne er ustanselig opptatt med å sammenligne, innordne, skape en logikk. En gul sirkel blir sola, en grønn flate er en gressplen og så videre.

EB: Det virker som at du har funnet en særegen stil som du holder fast ved enten du maler eller lager skulpturer. Falt det seg naturlig slik fra begynnelsen, eller har du jobbet deg frem mot dette uttrykket?

SKM: Da jeg fra 1984 til -91 studerte maleri og grafikk på Hochschule für Bildende Künste i Braunschweig, var jeg påvirket av ekspresjonisme, også dét er en retning som står sterkt i Tyskland. Jeg arbeidet figurativt frem til midten av 1990-tallet, blant annet skisserte jeg ofte skuespillere under prøvene i teateret og brukte det som idégrunnlag i maleriene. Veien mot abstraksjonen gikk gradvis over mange år, da jeg ble bevisst på at min egentlige interesse gjaldt fargen. Nå er det fargen som er min hovedaktør. Det tredimensjonale oppdaget jeg først etter at jeg flyttet til Norge.

EB: Hva har det arkitektoniske å si for deg? Jeg synes å se en arkitektonisk inspirasjon i blant annet Duo- og Ensemble-serien (skulpturer) fra 2007.

SKM: Arkitektur er også en inspirasjonskilde. Den setter preg på vår omverden på godt og vondt. I byer som for eksempel Roma og Paris elsker jeg å vandre rundt, bare for å se og oppleve byrommene, fargene, lyset og folket.

EB: Hva kan publikum forvente å se når du nå stiller ut på Steinkjer kunstforening?

SKM: Jeg har laget en ny installasjon med kombinasjon av skulptur og veggmaleri spesielt til Steinkjer kunstforenings fineste rom. Jeg improviserte over en skisse; prosessen er altså en kombinasjon av grundig forberedelse og øyeblikkets påvirkning på stedet. Installasjonen tilhører en serie med tittel Shahrázáds fortellinger etter 1001 natt som jeg utvikler under vandreturneen. Videre viser jeg ett rektangulært, og ni runde malerier. Det er et samspill mellom installasjon, maleri og rom som jeg opplever som vellykket. Kom og se!

Susanne Kathlen Mader,
Supersaturations 24. jan – 8. feb 2015
Steinkjer kunstforening