Mellom aspiken og geleen

Torsdag forrige uke åpnet Like Pinning Jelly to the Wall på Gråmølna, hvor RAKEs Charlotte Rostad og Trygve Ohren har invitert en rekke kunstnere til å bidra i et felles utstillingsprosjekt. Eline Bjerkan har snakket med tre av kunstnerne som er involvert: Lona Hansen og duoen Örn Alexander Ámundason og Olof Nimar.

EB: Lona, i likhet med arbeidene som nå vises på Gråmølna, er mange av dine verker svært romlige: De består gjerne av tråder som strekker seg ut fra galleriets vegger, gulv eller tak og gjør beslag på mye av luften i utstillingsrommet. Trådene strømmer ut i rommet, binder veggene sammen og visualiserer rommet på en ny måte.

LH: Jeg ser på det som en form for tegning. Trådene går som streker gjennom rommet og skaper som du sier nye skisser og forslag. Dette springer ut fra en interesse for det immaterielle og formløse, og derfor også form. Form som en måte å artikulere mellomrommene, vise potensialet i tomhet og de negative rommene. Det jeg ønsker er at rommet, både fysisk og mentalt, skal være åpent for forslag, scenarioer og tolkninger. Arbeidet skifter mellom å oppleves todimensjonalt og tredimensjonalt, og fra å være bortimot usynlig til å bli synlig avhengig av hvordan lyset treffer de hvite trådene mot den hvite bakgrunnen. Betrakteren kan oppleve alle delene av arbeidet ved å bevege seg rundt i rommet. Sansene skjerpes, persepsjonen styrkes og beskueren blir bevisst på sin egen fysiske tilstedeværelse i rommet.

EB: Samtidig virker installasjonene så skjøre. Det er, som du beskriver, nesten så man ikke ser de tynne trådene. Hva har spillet mellom det monumentale og det skjøre å si for deg når du arbeider?

LH: Jeg arbeider alltid med denne ambivalensen mellom konkret og immateriell form, volum uten masse, det subtile og det monumentale samt tilstedeværelse og fravær ‒ både mentalt og fysisk. Hvordan noe kan ta stor plass, samtidig som det er svært subtilt. Hvordan kan noe være tilstede og samtidig knapt eksistere? Jeg fascineres av det å tøye grensene for hvor fraværende og tilstedeværende noe kan være, samtidig. Arbeidene jeg skaper er kanskje et fryst øyeblikk i en overgang fra det ene til det andre, der man ikke vet i hvilken retning man trekkes? Motsetningene styrker hverandre.

EB: Hvor mye har utstillingsstedet å si for deg når du lager et verk i stil med de som vises på Gråmølna? I hvilken grad vil du si at dine verker er stedsspesifikke, for eksempel?

LH: Trådinstallasjonene lages med utgangspunkt i stedet de skal vises, ut fra hvordan jeg opplever rommet. De baseres på dimensjoner og arkitektoniske særtrekk som jeg vil fremheve. «Stedssensitive arbeider» er et uttrykk jeg liker godt. Arbeidene med tråd og spiker er fysisk avhengige av rommet de skapes i, og den fysiske formen forandres hvis de demonteres. Jeg liker denne «eksklusiviteten» ‒ at verkene kun eksisterer og oppleves midlertidig i et gitt rom og tidsrom. Det er en forhandling mellom tid og sted. Jeg kan i de fleste tilfeller gjenskape arbeidene i andre rom, men det er ikke så interessant. Installasjonene er ikke skulpturer jeg kan flytte fra rom til rom, de er en del av stedet.

EB: Olof og Örn Alexander, dere begynner med en performance hvor dere begge, samtidig instruerer en person ved navn David mens han tegner en tegning. Dere kan se ham, og han kan høre dere gjennom sitt headset, men dere kan ikke høre hva hverandre sier. Den ferdige tegningen blir så sendt til en annen person som lager en tredimensjonal skisse basert på tegningen. Skissen blir igjen sendt til en siste person som lager en skulptur av den. Hvilket potensial finner dere i disse oversettelsene?

O&ÖA: Her kan noe bli skapt uten føringer fra en designeraktør eller en annen person med et helhetlig overblikk. Ingen av de involverte vet hva som kommer til å skje eller hvor materialet de skal arbeide med kommer fra. Verket er, i essens, et monster. Det viktige for oss er ikke resultatet, men prosessen, hvem vi samarbeider med og deres erfaringer.

EB: Lona beskriver verkene sine som stedssensitive. Har deres prosjekt en tilknytning til stedet det formidles på?

O&ÖA: Verket er stedsspesifikt i den forstand at vi alltid benytter oss av lokale innbyggere i produksjonen av prosjektet. I tillegg får hvert steg i prosessen en ny dimensjon ved seg, bokstavelig talt. Først er det kun snakk om lyd, som man kan beskrive som et endimensjonalt fenomen. Lyden blir til en todimensjonal tegning, som jo blir denne tredimensjonale skissen som til slutt blir et monument i fire dimensjoner. Den fjerde dimensjonen er tid.

EB: Hvis dere selv skal spekulere, hva tror dere oppstår i møtet mellom deres og Charlotte og Trygves kunst?

O&ÖA: Det er et vanskelig spørsmål, med tanke på at vi ennå bare har en vag idé om hvordan prosjektet vårt vil utvikle seg. Hvis vi forstår Trygves og Charlottes arbeider riktig, reflekterer de i stor grad arkitekturen til Gråmølna og de andre verkene som vises i utstillingen. Arbeidene deres forandrer seg og tilpasser seg forskjellige situasjoner. Vårt prosjekt er også foranderlig og utvikler seg underveis i utstillingsperioden. Verkene har kanskje det til felles at de ikke kan unngå å interagere og kommunisere med hverandre på en eller annen måte.

LH: Jeg kan ikke prate på Charlotte og Trygves vegne, men jeg tror at også de håper at publikum blir bevisste på sin egen fysiske tilstedeværelse. Våre verker har det til felles at de fremtrer som minimale, subtile og poetiske. De innehar både spenning og ro, noe som gjør at arbeidene kan oppleves uhåndgripelige. Da jeg leste presentasjonsteksten til utstillingen ble jeg veldig glad og tenkte: «Yes, her passer mitt arbeid inn!». Altså, bare det at prosjektet kan «oppleves som å løfte blikket opp og til venstre i et forsøk på å huske hva man egentlig hadde tenkt å spørre om».

EB: Utstillingens tittel lyder «Like Pinning Jelly to the Wall». Hva er det med deres verk som kan sammenlignes med eller alludere til den tilsynelatende fåfengte oppgaven å skulle få gelé til å henge på veggen?

O&ÖA: Tittelen svarer godt til vårt prosjekts konsept. Det å skulle samarbeide på lik linje, fullt og helt, er umulig.

RAKEs Like Pinning Jelly to the Wall åpner og endrer sammensetning flere ganger. Først den 12. februar med påfølgende åpninger 19. mars og 16. april – 3. april 2015. Med Serina Erfjord, Kristine Halmrast, Lona Hansen, Mercedes Mühleisen, Örn Alexander Ámundason & Olof Nimar og Sergio Prego.

Bilder fra utstillingen.