Forstyrrede linjer

Det oppstår litt forvirring på toppen av trappeavsatsen i museet. Lorck Schive kunstprisutstilling begynner rett innenfor døren inn til overlyssalen, der det er spent opp noen horisontale vaiere – noe som skaper en følelse av at jeg nå er i ferd med å entre i den gale enden. I den andre retningen, mot skulptursalen, står fremdeles et av rommene fra sommerens samlingsutstilling med Martin Tebus. Jeg velger å gå inn i denne amputasjonen, og i andreetasjens hjørnerom – der lyset er dempet og noen udefinerbare surklende lyder bygger seg opp bak en lettvegg – innser jeg at utstillingen er fordelt i L-form.

Jana Winderens lydarbeid er i første rom, fulgt av et monumentalt Vanessa Baird-rom, et hjørnerom med Snorre Ytterstads velkjente sentrumsfikserte rominstallasjon (nå med paraplyer som valgt lekeobjekt), overlyssalen med vaiere oppleves romslig fra denne andre vinkelen, der jeg nå har vaierne på god avstand, og innerst i det sørvestlige hjørnerommet ruller Ane Hjort Guttus dokumentarfilm. Umiddelbart, og uten at man trekker inn for mye av bakgrunnskunnskapen om de fire nominerte kunstnerne, fremstår utstillingen, lest på denne måten, som en slags bevegelse mot virkeligheten. Det abstrakte og gåtefulle uttrykket fra ”lydrommet” påminner om noe fjernt, noe underhånden, mens Bairds tegninger, ikke overraskende, påminner om fiksjon – en eventyrverden, Ytterstads materialfikserte installasjoner penser seg mer inn mot hverdagen med sin bruk av trivialobjekter, mens dokumentaren til Guttu viser ubehandlete og lettgjenkjennelige bilder fra nåtidens Bergen. Det hele skaper en umiddelbar opplevelse av gradvis – rom for rom – å forflytte seg fra det abstraherte og utydelige til det gjenkjennbare og klare.

Men denne umiddelbare lesningen blir, etter gjentatte runder, så forvrengt at den snarere kan sies å reverseres. I den ene enden spiller Jana Winderens lydinstallasjon ”The Wanderer” av krystallklare undervannsopptak fra alle verdenshjørner via et 16-kanalssystem – på sett og vis noe av det mest virkelighetsnære som tenkes kan – mens Ane Hjort Guttus dokumentar ”Tiden går” i den andre enden er en hundre prosent gjennomregissert affære: Det som tilsynelatende er møtet med en kunststudent som ønsker å kommentere nordmenns stillingtagen i debatten om tigging ved å etterape tiggingens røffe og langtekkelige monotonisme, er egentlig bare det: tilsynelatende. (De som fikk med seg Guttus videoverk ”Dette er alle steder” på fjorårets utstilling (self.) på Trøndelag Senter for Samtidskunst vil kanskje gjenkjenne skuespilleren/kunststudenten som er brukt i begge verkene.)

Og Bairds lettgjenkjennelige marerittpregede eventyrskildringer i pastell blir med ett noe helt annet enn et pek mot Alice i eventyrlands fiksjonsunivers idet man oppdager en hop av karikerte svarte barn flytende rundt i et bølgehav omgitt av livbøyer. Også Ytterstad, som jeg i starten opplevde som komisk utestengende med sine vaiere, tilføres en politisk ladet strenghet når man har sett verket fra begge sider: Fra den trange og mørke trappeavsatsen på utsiden av utstillingen er du nektet inngang, fra innsiden i den luftige overlyssalen kan du betrakte vaiergjerdet på avstand. På de to nederste vaierløpene er jekketaljene åpnet slik at man kan smyge seg under det. Verket penser seg inn mot terskelen som markerer skillet mannen i gata og den hvite kubes anstrengelser samtidig som det sirkler seg farlig nær flyktningestrømmens liv-og-død-kamp gjennom piggtrådgjerder. Hvilken vei man egentlig skal flykte, plukker jeg imidlertid ikke opp noen klare indikasjoner på.

Guttu rammer også godt, med det dobbeltbunnete filmspråket der man som tilskuer kontinuerlig må være skeptisk til det som blir presentert – til overflaten. I en tvetydig dialog presenteres en hel rekke problematikker vedrørende kunstens mulighet til å påvirke og forandre reelle og store sosialpolitiske utfordringer – det å stille seg de gode spørsmålene blir også her noe av det nærmeste vi kommer et svar. Eller kanskje snarere: At kunsten nører opp om at publikummeren stiller seg de gode spørsmålene.

Winderen står seg som den eneste som ikke har en like eksplisitt formulert agenda, men etter hvert som den drøyt førti minutter lange lydcollagen bygger seg opp, oppstår det en interessant ambivalens mellom tekstpresentasjonen og opplevelsen av lyden i rommet. Man kan på den ene siden lese om hvor mange forskjellige marine miljøer verden over Jana Winderen har stukket sine hydrofoner ned i og at det såkalte phytoplanktonet, som produserer halvparten av jordens oksygen, er truet.

Det er derfor interessant å registrere hvor likt, eller snarere hvor assimilerte lydene oppfattes over tid. En gjengs tilhører har ingen sjangs til med sikkerhet å kunne gjenkjenne lyden av Golfstrømmens begynnelse i Karibien eller reker på flukt utenfor Islandskysten. Det blir nesten et poeng at alle disse lydene fra alle stedene rundtomkring blandes og praktisk talt kan komme fra hvor som helst nettopp fordi det er ett og samme system. En politisk økologi får her en virkningsfull slags form om man tar seg tid.

Men visse småting er ikke til å komme utenom. For en utenbys besøkende kan det kanskje virke forlokkende og interessant komparativt at Bairds groteske marerittsmyriader henger som et slurvete, overlappende og massivt tapet rundt Gustav Vigelands ”Helvete”-relieff. ”Baird wants her drawn room installation to respond to and communicate with Vigeland’s depiction of hell.”, står det i teksten. Men for en som trør over terskelen på kunstmuseet mange ganger årlig, og har overvært en hel del I samlingen-utstillinger, er det ikke uten en litt stivnet mine man registrerer at nok en gang skal noen gå i dialog med relieffet som på grunn av sin skrøpelige forfatning ikke kan flyttes fra rommet det er plassert i. Alt i alt blir grepet for undertegnede en museal påminner om at vi om to år igjen kan se en av landets fremste kunstnere gå i dialog med ”Helvete”. Relieffet trengs kort sagt ikke for å gi det i seg selv imponerende tour-de-force-arbeidet talekraft.

Selv om den andre utgaven av Lorck Schive kunstprisutstilling i prinsippet er blitt tildelt en bedre etasje og bedre rom enn det 2013-utgavens nominerte hadde til disposisjon, er ikke nødvendigvis inntrykket at denne utstillingen romlig sett fungerer bedre. Knut Åsdam klarte å skape industrimagi i førsteetasjen for to år siden – ovenikjøpet i den absolutt dårligste passasjen i huset: i en trang gang. At to rom fra Martin Tebus-utstillingen fremdeles står, forsterker det rotete helhetsinntrykket. Men det må kanskje fires litt på kravene til hvor helhetlig en prisutstilling overhodet kan være. Og enkeltvis viser de fire nominerte tilstrekkelig til å fastslå at denne tapningen av Lorck Schive kunstprisutstilling står seg som en god nummer to, både bokstavelig og metaforisk.

Lorck Schive kunstpris 2015
Jana Winderen, Vanessa Baird, Snorre Ytterstad og Ane Hjort Guttu
Utstillingen står til 28 februar 2016. Vinneren kåres 11. november 2015.
Se dokumentasjon fra ustillingen.