Hedwig Saxenhuber om The School of Kyiv

Denne høsten har Kunsthall Trondheim holdt en rekke små åpninger og talks med flere kunstnere og medievitere, alle innenfor det samme rammeverket: The School of Kyiv. Den omfattende biennalen er arrangert i flere europeiske byer samtidig og er kuratert av Hedwig Saxenhuber og Georg Schöllhammer, co-organisert av Visual Culture Research Center, Kiev. Skolens avdeling i Trondheim har fått navnet “Meshes of The Afternoon – The School of Landscape”. I dag, 9. desember, besøker Hedwig Saxenhuber Trondheim for å holde en presentasjon. ArtScene Trondheim har pratet med henne om prosessen som ledet til Kievskolen:

ArtScene Trondheim: Jeg har hørt at bakgrunnen til at denne biennalemodellen ble valgt, med de ulike skolene som foregår flere steder i forskjellige byer, egentlig sprang ut av en avlysning tidligere i år? Og at dere måtte improvisere dette årets biennale, på en måte. Kan du utdype om hvordan dette endret de tidligere planene, og vil du kanskje si at det egentlig ble bedre?

Hedwig Saxenhuber: Vi mistet en institusjon og måtte improvisere hele den organisatoriske og finansielle ryggraden bare fem måneder før åpningen. Du kan tenke deg hvilken innsats som måtte til bare på grunn av dette. VCRC, Kultur og forskningssenteret, og våre assistenter overbeviste oss om å fortsette til tross for dette. Med mye frivillig innsats og en hel del entusiasme fra de involverte har det blitt en stor suksess. Det å jobbe med en statlig institusjon i et post-sovietisk land, da må man alltid ha i bakhodet muligheten for sensur. Man må presentere konseptet, og utvalget kunstnere til kulturdepartementet. Selv om vi i kontrakten hadde forhandlet oss fram til at vi kunne trekke oss tilbake hvis det skulle forekomme sensur, mistet vi tryggheten og kontakten med scener som er nær den tidligere institusjonen. Men vi har frihet, og har derfor blitt en rollemodell for den yngre generasjonen om at det umulige er mulig.

AST: Hvordan kom du i kontakt med Helena Holmberg og Kunsthall Trondheim?

H.S.: Vi kjenner Helena fra tidligere arbeidssituasjoner. Hun inviterte meg blant annet til Index i Stockholm for å holde et foredrag om Valie Export. Jeg har over flere år fulgt med på Holmbergs utstillingskonsepter og hun har ganske sammenfallende interesser med oss. Hun har innsikt i kunsten i Øst-Europa og er interessert i postkonseptuelle og politiske stategier i tillegg til at hun viser en forståelse for kjønnsperspektiver.

AST: I The School of Kyiv opererer dere med forskjellige typer ‘skoler’; the School of Abducted Europe, of Image and Evidence, of the Displaced, of the Lonesome, of Realism og sist, men ikke minst The School of Landscape. Hvorfor ble Trondheimsavdelingen innordnet landskapsskolen?

H.S.: Dette kunne du nok heller ha spurt Helena om. Men jeg tror det er ganske åpenbart at når man – sett fra utsiden – først skal tilnærme seg Norge, er det det karakteristiske landskapet man forestiller seg. Det store tomme landet med så mange naturressurser. Fra en romantisk idé om uberørt natur, via tidligere tiders oppdagelsesreisende til det nåværende menneskeskapte eller påvirkede landskapet i ett sveip. Med dette som fokus kan man nok både belyse de mer åpenbare økonomiske interessene tilknyttet utvinning av naturressursene og kanskje også de uutalte og skjulte økonomisk forbindelsene.

AST: Apropos denne modellen med ‘skoler’ og kunst-som-praksis, versus kunst-som-representasjon, har det ved alle biennalens avdelinger blitt arrangert ‘klasser’ åpne for alle. Hvordan gikk dette? Produserte disse klassene noen interessante resultater? Har du noen eksempler?

H.S.: Jeg kan ta et eksempel ved en av skolene som ble svært interessant, The School of Image and Evidence – dedikert til filmskaperen Harun Farocki som gikk bort kun noen dager etter at vi hadde pratet med ham om sin deltagelse i prosjektet. Denne skolen hadde som mål å undersøke hvordan ideologier virker inn i blant annet det ukrainske og russiske samfunnet. På begge sider av en krigssones linje blir man konfrontert med ideologiske stategier. Filmmateriale fra industriområdet Donetsbekkenet i Øst-Ukraina ble analysert. En mindre gruppe ble etablert for å lage en film basert på funnene. De forskjellige forelesningene og workshoppene som ble stelt i stand av involverte filmskapere som Hito Steyerl, Wendelien van Oldenburgh, Artur Zmijewski med flere, var åpne for alle og ble besøkt av en stor gruppe mennesker.

AST: Det later til at en av hovedmålene med biennalen er å få folk til å møtes. Folk fra forskjellige steder, land og praksiser som møter i prosjektsituasjoner, omkring politisk kunst, relasjonell kunst osv. Hvordan ble de involverte kunstnere valgt ut? Som kuratorerer er det vel viktig å få folk også utenfor en mindre kunstkjerne til å møte opp. Bredt oppmøte virker som en hovedfaktor for å få et prosjekt som dette til å fungere eller bli vellykket.

H.S.: Vi har jobbet med nettverket vårt som i høy grad består av internasjonalt anerkjente kunstnere fra hele verden som vi visste ville kunne arbeide innenfor og kommentere forskjellige og vanskelige forhold. Vi hadde dessuten nesten ingen penger da prosjektet mistet støtten fra den ene tunge institusjonen, så det hele hadde ikke vært mulig uten den generøsiteten og solidariteten som kunstnerne utviste.

Jeg har lyst til å sitere min medkurator Georg Schöllhammer angående det å nå ut. Tilstanden i post-soviet-områdene, uenigheten mellom diverse historiske konstellasjoner, folkets kamp for selvbestemmelsesrett og urolighetene og de væpnede konfliktene ved grensene er materialet som dette prosjektet forsøker å formliggjøre. Vi forsøker, godt hjulpet av en kjønnsperspektivering, å rekontekstualisere manifester, tanker og former som over lang tid har prentet seg dypt inn i de østeuropeiske samfunnene. Å utfordre virkelighetens og nåtidens territoriale ustabilitet, å trosse hegemoniske maktkrav og å vise til det kulturelle mangfoldet som én nasjon har å by på er hva dette prosjektet ønsker å gjøre.

AST: Vasyl Cherepanyn fra nevnte VCRC hevder i prosjektets manifest at inntil nylig har Ukraina alltid blitt oversett. Du på din side har skrevet at du tror Kiev har potensial til å bli en «anker-by» i arbeidet med å tenke Europa på nytt. Kunne du ha utdypet litt?

H.S.: Ukraina og Kiev er to svært forskjellige størrelser. Vasyl innehar, som aktivistisk kunstner, et kritisk blikk fra innsiden. Vi, kuratorene, kommer fra utsiden, men for alle parter var en refleksjon omkring Ukraina og Kiev åpenbar.

Det var i det hele tatt svært vikitg for oss å etablere en plattform der folk kunne fremme sine opplevelser og på samme tid skape steder og visningsrom for samtidskunst. Ser man tilbake i tid har Kiev vist seg å være et svært spennende og allsidig sted og nå kan man forholde seg til alle disse lagene av kunst og historie. Den såkalte krisen i Ukraina, som den internasjonale pressen omtaler det, er en krig innenfor ett lands grenser som har geopolitiske ringvirkninger. Mens folk her uttrykker et ønske om en endring i denne situasjonen, bød det seg en mulighet til å diskutere – innenfor kunstfeltet – hva som fungerer og hva som ikke fungerer innenfor EU og Europa forøvrig, noe som i sin tur kan peke på fellene man kan gå i på vei mot en ny og forandret situasjon.

Meshes of the afternoon, The School Of Landscape, Dep. Trondheim står til midten av desember 2015
Les også Landskap som redskap