En glideflukt mot jorden: Anne Breivik i retrospekt

3. desember åpnet utstillingen Anne Breivik ‒ retrospektiv på Trondheim Kunstmuseum, samtidig som boken Anne Breivik – Kunstner, gründer, kunstpolitiker ble lansert. Eline Bjerkan har møtt bokens redaktør Dag Solhjell for en prat ‒ og for en kikk i utstillingen.

Det er Solhjell som er frempå med det første spørsmålet: «Hvor godt kjenner du til Anne Breivik?». Jeg svarer som sant er, at det begrenser seg til researchen i forkant av dette intervjuet.

‒ Fra 1962-63 til rundt 1990 var hun et stjernenavn i norsk kunst. Hun sto sentralt både som kunstner, kunstpolitiker og som leder av grafikkverkstedet Atelier Nord som hun selv startet opp for 50 år siden. Jeg har i min doktorgradsavhandling om norsk kunstpolitikk fra 1814 til 2006 utpekt henne som en av de tre store nasjonale kunstpolitiske strategene i Norge etter 1814. Den første var maleren J. C. Dahl, den andre var kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson, som begge levde på 1800-tallet, og så er det Anne Breivik. Men, så går jo tiden, og innenfor kunsten er det til enhver tid kun det nyeste som gjelder.

‒ Vil du si at Breivik er noe underkjent, at hun er blitt glemt?

‒ Nesten alle kunstnere glemmes. Og alle kunstnere frykter å bli glemt, fordi de arbeider med noe som de ønsker skal overleve dem selv. Da er det først og fremst to måter å bli «udødelig» på: Det ene er at du får en bok skrevet omdeg selv, mens det andre er å bli innkjøpt til kunstmuseer. Når det gjelder sistnevnte, er den sikreste veien til evig liv å få et museum til å ta imot en stor gave, som blir viktig for dem. Og det er akkurat dét Trondheim Kunstmuseum har gjort. Nå får Anne både utstilling og bok ‒ attpåtil på samme dag. Hvis hun hadde levd nå, ville hun opplevd dette som bortimot fullbyrdelse av sine aspirasjoner som kunstner. Nå blir hun udødeliggjort.

De første av Breiviks bilder som Solhjell vil vise meg, er et par tidlige malerier fra 1960 (Uten tittel) som ligner mye av kunsten som ellers ble lagd i Norge på denne tiden. Bildene er preget av rette linjer og skarpe, klare farger. Denne stilen gikk hun imidlertid raskt bort fra.

‒ Senere vil du aldri kunne se en rett linje hos Anne igjen!

Som nevnt, slo Breivik gjennom som kunstner nettopp på 1960-tallet, da den nonfigurative kunsten hersket. Etterpå kom det bølge med politisk, propagandapreget kunst, i tillegg til de typiske norske motivene: gårder, fjord og fjell.

‒ De unge modernistene arbeidet abstrakt, men det de abstraherte var jo nettopp jordbunn og svaberg og slike ting. Anne gjorde ingen av delene. Hun tenkte seg ut i verdensrommet, som vi mennesker begynte å utforske på denne tiden. Hun utviklet en billedverden som kunne minne om scener med romfartøy.

Denne billedverdenen er godt representert i utstillingen på kunstmuseet; trykkene titulert In Orbit (1965), Old Missile (1963/64) og Stranger (med referanse til romfartøyet Ranger) fra 1963 vitner alle om en fascinasjon for banebrytende romfartsteknologi. Breivik var minst like fremadskuende i selve produksjonen av sitt kunstneriske arbeid:

‒ På slutten av 1980-tallet begynte Anne med en helt annen kunstgren, nemlig den digitale kunsten. Hun var blant de aller første i Norge som prøvde seg på å anvende PC og tastatur i kunstproduksjon. Hun forlot de krevende mediene som metall, grafikk og kobberstikk er, og gikk over til noe hun slett ikke behersket. Men så var det jo ingen andre som behersket det heller, på den tiden. Dette skiftet har vi lagt stor vekt på i boken.

Breivik var ganske så enestående som person også, forklarer Solhjell. Sett i lys av dagens debatt om kunstnerrollen, avslører allerede tittelen på boken hans Breivik som en progressiv og udogmatisk kunstner.

‒ Det at jeg har kalt Anne for gründer, beror først og fremst på at hun etablerte Atelier Nord, som på svært kort tid ble internasjonalt orientert og fikk offentlig støtte. I tillegg fikk hun gjennomslag for mye da hun var formann i foreningen Norske Grafikere. Anne var en typisk igangsetter.

‒ Har du et konkret eksempel?

‒ Det mest kjente eksempelet er at hun bidro sterkt til innføring av garantiinntekt for kunstnere. Denne ordningen bærer tydelig preg av Annes solidariske tenkning: Hvis du tjente lite, skulle du få en stor andel av garantiinntekten. Tjente du mye, ble det avkortet på en slik måte at det du selv ikke tok ut, kom andre kunstnere til gode.

‒ Du beskriver altså Breivik som både kunstner, kunstpolitiker og gründer. Hvordan sjonglerte hun disse rollene?

‒ Jeg ser nærmere på hvordan disse ulike rollene passet sammen med hverandre i det siste kapittelet i boken. De ulike hattene gjorde at Anne overskred noen grenser, som igjen kunne gjøre at hun kom i uoverensstemmelse med kollegaer, for eksempel. Noe av det hun arbeidet for, var at kunstnere skulle bli flinkere til å selge kunsten sin. Det var ikke populært, kunstnerne ville ikke ha et salgspress på seg. Alle var ikke enige i bildet av Anne som en sterk, initiativrik og suksessrik kunstner ‒ hun fikk også motstand. Boken vår er heller ikke formet som en hyllest av henne. De fleste kunstnerbiografier er egentlig ikke biografier, men hyggelige vennebøker. Vi har skrevet en forskningsbasert, kritisk biografi.

‒ Noe som er beskrevet som avgjørende for Breiviks kunstneriske utvikling, er «Hayters kunstsyn». Hva gikk det ut på?

– I likhet med Inger Sitter, arbeidet Anne i en periode ved Atelier 17, et grafisk verksted i Paris som ble drevet av den amerikanske grafikeren Stanley William Hayter. Man kan si at det var to ting som kjennetegnet Hayters verksted: Det ene var hans pedagogiske arbeidsmetode, mens det andre var teknikken som ble brukt. Den pedagogiske metoden går ut på at man skal starte med blanke ark, uten noen forutbestemt oppfatning av hvordan det endelige motivet skal fremstå. Denne ideen står som en variant av surrealismen, det underbevisste skulle spille en rolle. Alle Hayters elever måtte benytte seg av denne metoden.

Anne kom til verkstedet i 1960, og var med på å utvikle den spesielle teknikken som Hayter ble kjent for. Når du lager et grafisk blad og skal benytte flere farger, så er det vanlig at du lager én plate for hver farge. På Atelier 17 utviklet de en metode hvor man kunne trykke flere farger samtidig på samme plate. Anne var blant dem som behersket denne teknikken best. Etter et par år i Paris, kom hun så tilbake til Norge hvor hun opprettet Atelier Nord etter samme modell som hos Hayter.

I løpet av vår vandring i utstillingen, har vi rukket å forlate 60-tallets teknologioptimisme, og er kommet frem til et 70-tall som bærer preg av å ha føttene godt plantet på jorden, i alle fall for Breiviks del; Herfra ble de organiske motivene viktigere for henne. Verker som kobberstikkene Liljer i sivet (1973) og Ekeløv (1977) og oljemaleriet Ville vekster (1978) understreker dette.

‒ Kunstnerskapet hennes kan beskrives som en glideflukt fra verdensrommet og ned til jorden. Hun ble «snillere» mot slutten.

Anne Breivik – retrospektiv, Trondheim Kunstmuseum står ut mars 2016. Boken Anne Breivik – Kunstner, gründer, kunstpolitiker (red. Solhjell), selges i museumsbutikken.