Maler Mount Fuji i Hvittingfoss

På Trøndelag Senter for Samtidskunst kan man nå se utstillingen Don Quixote, Sancho Panza -& Co., av kunstnerduoen & Co., og som består av arbeider laget og lagret i Hvittingfoss, på tunet til paret Terje og Berit, som billedkunstnerne møtte under en kaffepause på Best, bensinstasjonen i Hvittingfoss. Er du noe forvirret, så les videre for å bli klok − kanskje. ArtScene Trondheim fikk nemlig tatt en prat med billedkunstnerne, som til vanlig går under navnene Patrik Entian og Aleksi Wildhagen.

AST: Som malere reiser dere mye, både mentalt og fysisk, står det i programteksten til utstillinga. Den kinesiske mur, frihetsstatuen i New York og pyramidene i Giza nevnes. Dere minner litt om romantiske kunstnerne som reiste land og strand med sine transportable stilleben for å fange eksotiske kulturer på lerretet.

& Co.: Vi har begge alltid hatt en sterk forkjærlighet for det romantiske maleriet, som det å være i verden, oppleve den, observere den, være en del av den. Samtidig er vi opptatt av å bruke kunsten som en metode for oppdagelsesreiser i det hverdagslige og det trivielle når vi arbeider.

Da vi i 2014 startet opp vårt samarbeid, & Co., ville vi reise rundt til kjente turistmål, som for eksempel den kinesiske mur, male under kjoletøyet på frihetsstatuen, lage geometriske malerier ved pyramidene i Giza og male 37 vyer av Mount Fuji. Vårt mål med disse reisene var å se, observere og gjenoppdage verden gjennom landskapsmaleriets blikk, i stedet for turistens og kameralinsens blikk.

De store reisene ut i verden lot imidlertid vente på seg, imens spadde vi opp en grushaug i Hvittingfoss som lignet mistenkelig på Mount Fuji. Etter å ha malt omtrent 37 vyer av grushaugen, innså vi hvor stor verden er i det lille formatet. Da snakker vi ikke om å, bokstavelig talt, male Mount Fuji i modellformat, men snarere at alt egentlig kan males og fungere som noe universelt, uansett hvor det er utført. Denne oppdagelsen forsterket vår opplevelse av arbeidet vi gjorde i Hvittingfoss som noe som fremskrider både som fysiske og mentale reiser. Opplevd gjennom regn, kulde, varme og snø.

AST: I utstillingen Don Quixote, Sancho Panza -& Co. får betrakteren en grundig presentasjon av Hvittingfoss som sted. Hvorfor denne fascinasjonen for akkurat Hvittingfoss?

& Co.: Det at det ble akkurat Hvittingfoss, kommer av helt naturlige årsaker. Stedet ligger nøyaktig midt mellom der vi bor, så utgangspunktet var rett og slett av praktiske hensyn. Vi har familier, så det sier seg selv at å fly rundt på tre måneders residencys blir noe komplisert i vår hverdag. Vi laget vårt eget residency isteden, kan du si.

Fascinasjonen for Hvittingfoss oppstod med en gang vi begynte å male. Samtidig har det blitt tydelig for oss at fascinasjon for et sted oppstår på alvor først etter en tids arbeid med observasjon og konsentrasjon. På den ene siden kan man si at det ikke spiller noen rolle hvor man maler og fotograferer, en bakgård i Hvittingfoss er sånn sett likestilt med landskapsvyer fra Grand Canyon. På den andre siden er det akkurat dette som gjør Hvittingfoss så interessant å male i våre øyne. Det er et sted man ved første øyekast ikke legger merke til, samtidig som det er et sted som finnes absolutt overalt i verden.

AST: Hvordan gjenskaper, eller er det kanskje riktigere å si representerer, man et sted?

& Co.: La oss tilføye: “…og er det viktig, og lar det seg egentlig gjøre?”. Egentlig handler bildet som gjenskaper stedet som er avbildet om å lage et nytt sted, eller en idé om det originale stedet. Det originale stedet kan aldri bli duplisert uten samtidig å bli et nytt sted. For å oppleve et sted, må du reise dit fysisk. Det interessante med å se representasjonen av et sted, er at denne blir et fullverdig, eget sted i møte med betrakter. Kunst er lik sted. Kunst handler om illusjoner og virkelighet. Er du en god illusjonist, får du med deg publikum inn i en parallellverden, som potensielt er virkeligere enn utgangspunktet. Vi må bare huske på at betrakteren også har et ansvar for å sette seg inn i hva hun eller han ser. Tørre å føle noe, eller klare det mesterstykket å kombinere følelser og fornuft, for så å lage nye meninger og verdener. Kunst er lik bevegelse.

AST: I utstillingen på TSSK viser dere ikke bare malerier fra tunet til vertene deres Berit og Terje, som er preget av forskjellige vogner, bobiler, trailertilhengere og amerikanske biler (dere beskriver det fint: «som en favela»). Det er også en lang presentasjonstekst − nærmest et verk i seg selv − i katalogteksten, og fotografier fra oppholdet deres (blant annet av det jeg antar er en trøtt kunstner på vei ut av campingvogna en grytidlig morgen). Til og med redskaper, en sjarmerende aluminiumstang med påteipet kullbit, er utstilt ved siden av et foto som viser stangen i bruk. Fra en skjult lydspiller hører jeg også den svulstige, svenske og norske kristencountryen som dere skriver at Terje og Berit spiller. Det gir en helhetlig opplevelse. Hvordan forholder dere dere til ideen om gesamtkunstwerk?

& Co.: Ja, vi har jo blitt en del av stedet vi også. Rollene som kunstner og modell har smeltet sammen. Utgangspunktet var jo egentlig å male og tegne bra bilder, men så falt det naturlig å presentere fotografi, objekt, lyd og tekst i utstillingen også. Det ble mer generøst, tenkte vi. Kameraet har alltid fulgt oss, men før tenkte vi på det som et rent dokumentasjonsverktøy. I utstillingen synes vi fotografiet spiller en rolle utover det rent dokumentariske, det tillegger muligens et narrativ. At alle bestanddelene til sammen danner en større helhet er bare naturlig og har aldri vært bestemt fra før vi begynte å tenke på utstillingen, det bare ble sånn. Vi er egentlig ikke så glad i intendert smart kunst, eller, vi er ikke smarte nok til å tenke lurt. Vi er begge avhengige av å ta i materien og se hva som skjer, svaret kan aldri forutses. Vi igangsetter noe og ser hvor det tar oss.

AST: Dere dedikerer gjerne et lerret på omtrent to ganger to og en halv meter til en halvdel av en campingvogn, delvis dekket under en presenning i et skogholt, med noe avfall tilfeldigvis liggende ved siden av seg. Styrer dere bevisst unna det såkalte vakre, eksplisitte eller monumentale når dere arbeider? Ser dere et hierarki i malerkunsten? Vi har vel fått en del druer og fjærkre dandert på fat oppigjennom historien.

& Co.: Ha ha ha, jo, og mange fine druer da. Vi maler stort sett det vi ser fremfor oss, og i den prosessen vil vi heller påstå at vi aldri prøver å styre unna det vakre. Snarere har vi som mål å male så vakre malerier som mulig. Vi prøver å fremheve det monumentale, eksplisitte i det bortgjemte, det vanlige, det man ikke ser, og i ikke-stedet. Her er vi kanskje påvirket av hvordan fotografiet gjennom lengre tid i stor grad har utforsket disse områdene. Som malere har vi sannsynligvis også, både bevisst og ubevisst, fotografens og fotografiets blikk når vi maler. Det vesentlige for oss er at maleriet, fotografiet og tegningen har denne evnen til å skape nye rom og nye blikk på omgivelsene, og det er dette vi prøver å utforske i denne utstillingen. Det deilige i vår lille flokk er at vi på underlig vis foreløpig slipper unna hierarkiene i kunstverdenen. Vi er bare oss og stoler på at det er bra.

& Co., Don Quixote, Sancho Panza -& Co
26. mai – 19. juni 2016, TSSK
Dokumentasjon fra utstillingen.