All the Dead Pilots

Tommy Olsson har platedebutert. Under navnet Tútob Mingyúr i gruppen All the Dead Pilots. Foruten Mingyúr består den av Veronica Rebecca (keyboards, samples, tape-loops, arrangements, and electronics), Ismael (voice, electronics, samples) og Bent Sæther (fuzz-bass). Utgivelsen kalles «Tonight, as all cancelled flights reach their destinations», den teller fem vinylplater og ble sluppet i forbindelse med kunstmønstringen MOToffentlighet i Oslo i begynnelsen av juli i år. Kunstnerisk leder for mønstringen, Gry Ulfeng, skriver at prosjektet «(…)presenterer kunstnere som på forskjellige måter jobber med hva transformasjon kan være, enten på et personlig, historisk eller hellig plan – i teori og praksis. (…) Begrepet [Gegenöffentlichkeit] er etablert av Oskar Negt og Alexander Kluge og betyr et kontra-publikum, en alternativ politisk offentlighet unndratt eller hevet over dominerende økonomiske krefter.»

For dem som gjenkjenner Motorpsycho-frontfigur Sæther på medlemslisten, må det opplyses at dette i overveldende grad fremstår som Olssons prosjekt. Han har selv samlet og satt sammen en rekke lydopptak og har skrevet den ekstensive teksten «Cadavre Exquis», som utgjør utgivelsens informasjonshefte. De ti platesidene, merket A til J, kan beskrives som et sampleuttrykk der instrumentloops, støy og vokalopptak av varierende lengde, hovedsakelig på engelsk, tysk og svensk, danner en i underkant av fem timer lang lydcollage med forskjellig atmosfære og tetthet.

«Så blir billedkunsten ikke-visuell»

Det blir tidlig klart at det er vanskelig å vite hva som er bakgrunn og hva som er forgrunn i de skiftende lydlandskapene – i grunnen klassiske billedkunstneriske problemstillinger, overført fra det visuelle til det auditive. Er det praten der i bakgrunnen eller de rytmiske dunkene som tiltar i forgrunnen, som fortjener oppmerksomhet? Forskjellen mellom det spatiale og det temporale, det å måtte forholde seg til blikkets manglende evne til å se på mange objekter samtidig, versus hørselens evne til å ta inn over seg mange lyder som en samtidig helhet, later til å være en plausibel tanke inn i kaoset.

«Det gir ikke lenger mening å diskutere tiden før internett, vi må heller forberede oss på tiden etter.»

Om det ikke etterlater lytteren i full forvirring, sitter man i hvert fall igjen med en god porsjon rådvillhet idet stiften når slutten på side J. Det å prøve å skille ut enkeltstemmer, narrativ, rytmiske gjentagelser og å forsøke å identifisere hvorvidt stemmene stammer fra en film, et nyhetsopptak eller nyinnspillinger, er ikke mulig. Basert på lytterens egen ballast av referanser til dette og hint klarer man å gjenkjenne titler og bruddstykker her og der. Man kan sette det på spissen og si at den eneste som sannsynligvis evner å høre dette som en organisert helhet og som kan skille samtlige komponenter fra hverandre, er Tommy Olsson selv.

Mengden av kilder er utmattende stor, og ettersom timene går, er det nettopp internetts grenseløse informasjonsmengde som melder seg. Det å kunne google alt, og ha et titalls faner oppe samtidig, som viser aktuelt nyhetsstoff, fiktive personer og historiske hendelser på en lang rekke, er forvirrende. En slags faktanihilisme melder seg i utbrudd som «For eksempel, hvem var Jack the Ripper? Og spiller det noen rolle lenger? Det er tross alt 127 år siden.» Slik sett later prosjektet til å peke mot en hyperreell situasjon: At man ikke lenger evner å se forskjell på virkelighet og mediert virkelighet. At de to er smeltet sammen i vår bevissthet. Slik sett stemmer det overens med mønstringens teoretiske overbygg, med Negt og Kluges angrep på den modernistisk orienterte Habermas og hans utlegg i Borgerlig Offentlighet.

Jamfør Ulfengs formuleringer angående transformasjon som kjernebegrep ved både mønstringen som en helhet og dette konkrete plateslippet i særdeleshet, er det tydelig at den for mange velkjente diskusjonen om hvorvidt Olssons bedrifter – nå også på plate – kun er et en litterær konstruksjon, eller om det snarere er snakk om en bitende ærlig selvutlevering, helt uten filter atter er aktuell.

Det blir fristende å tro på alt ettersom en historie om farens død beskrives i en ganske så troverdig tone.

«I fremtiden kommer alle til å få være i fred i 15 minutter.»

Det foreligger ingen formildende omstendigheter i form av muligheter for på-farten-streaming eller skippe til neste CD-spor. Boksen, som i seg selv er svært forseggjort og solid, er foruten titlene på gruppen og albumet helt sort. Med unntak av et bilde av en kanin i sorthvitt er det ingen øvrige illustrasjoner eller fotodokumentasjon å la blikket hvile på mens lyttingen pågår. Her er utmattende konsentrasjon ad hørselen tilsynelatende eneste vei. Man skal bytte plate fem ganger og snu til neste side like mange ganger. I fem timer.

Etter å ha hørt gjennom utgivelsen fra start til slutt to ganger, merker jeg at jeg må stålsette meg før plate nummer to, side C og D, der det 40 minutter lange sporet Invocations #1 og #2, lar den samme høystemte piano- og kor-loopen gå på repeat bak en svensk mannsstemme som i tiltakende styrke påkaller noe jeg ikke helt får fatt på, ettersom en kvinnestemme går fra å klynke kokett til å skrike stadig mer hjerteskjærende i det ene høyttalerløpet. Det dirrer faktisk rent fysisk i området mellom bakhode og tinningene når side D er slutt.

Det er nesten med en slags forløsende letthet man når siste side og den nydelige lille tangentloopen i det 17 minutter lange avslutningssporet ”The Cecil Hotel Fire Escape” begynner. Jeg gleder meg smått ved andre gjennomlytting.

«Det er alt for tidlig og vi famler alt for mye i tåke.»

Men nettopp tittelen på avslutningssporet er en referanse som faktisk sier meg noe ettersom jeg for noen år siden så en dokumentar på Youtube omkring det svært så mystiske dødsfallet til Elisa Lam på nettopp Cecil Hotel i 2013. Og det er i det hele tatt mye tåke man må fekte seg gjennom. Det hintes mot Marilyn Monroes død, der omstendighetene fremdeles er uklare. Det henvises til den fremdeles uoppklarte flyvningen MH370 som forsvant mellom Kuala Lumpur og Beijing i mars 2014. Lange opptak av mediedekkingen etter drapet på Olof Palme avspilles.

Referansene mot faktiske hendelser vi likevel ikke vet mye om, avgir en voksende følelse av at den som faktisk ønsker å sette seg ned med Google og notatblokk, er på vidvanke.

«Du skjønner ikke, gjør du vel?»

Ettersom det blir stille og distansen setter inn sitter jeg igjen med en bestemt følelse av at dette prosjektet er blitt til i en sfære jeg ikke har full tilgang til. I ett øyeblikk lurer jeg helt ærlig på om man egentlig er holdt for narr. Om man sier at man har hørt hele «Tonight, as all cancelled flights reach their destinations» sier man faktisk at man har sittet pal foran høyttalerne og hørt på brøling og hyling, loops og støy, fragmenter av knitrende taleopptak og raptusdrevne rytmeinnslag i fem timer.

Men ettersom viljen til å tilnærme seg stoffet faktisk er der – jeg vil forstå – så finner man frem til så mange linker, et helhetlig bilde, en tydeligere og tydeligere konsistent bruk av referanser og repetisjonen som over tid får en til å ta seg selv i å bli litt imponert. Det ligger åpenbart mye arbeid bak dette.

Og her kommer nettopp tiden inn, insisteringen på det temporale formatet. Hadde dette vært én LP, om det kun var snakk om side A og B, ville jeg muligens avfeid det hele som surr. Og igjen melder helt essensielle begreper og problematikker fra billedkunsten seg som får meg til å tenke på det hele som et vanvittig stort forsøk på å oversette ett format over til et annet: Kombinasjon av uttrykk og størrelse. En Rothko ville ikke hatt en brøkdel av sin faktiske effekt om den ble redusert til peishyllestørrelse. En Masereel ville ikke ha den samme fortryllende virkningen om den ble blåst opp til veggstørrelse.

Jamfør Ulfengs utlegging omkring kunstnere som jobber med hva transformasjon kan være, enten på et personlig, historisk eller hellig plan – i teori og praksis – er dette Olsson-styrte prosjektet nærmest å regne som obligatorisk – på grensen til opplagt. At det skjedde med det som må være Norgeshistoriens første femdoble platedebut er mindre opplagt.

Det er uvisst hvor mange ganger denne utgivelsen vil komme ut av hyllen igjen etter at den finner sin plass på bokstaven A, nesten fremst i platesamlingen, midt mellom a-Ha og Altaar. Det aner meg at det ikke vil bli mange gangene. At prosjektet MOToffentlighet, der denne utgivelsen er en sentral del, faktisk er ment å henvende seg til barn og ungdom, gruppen Habermas glemte eller overså, er derimot uforståelig. Jeg sitter kanskje først og fremst igjen med en klar fornemmelse av tvil.

Tonight, as all cancelled flights reach their destionation ble lansert på Tronsmo, og som en 24 timers lydinstallasjon på Lynx og Noplace, Oslo 2. – 3. juli 2015.
Verket inngår også som en del av kulturløftets MOToffentlighet