En hyllest til trøndersk modernisme

På Kunstmuseet i Nord-Trøndelag kan man nå se kunstner Anders Sletvold Moes utstilling Trøndersk Abstraksjon, som står frem til 15. oktober. Hvis man ikke allerede har vært der, er utstillingen en god anledning til å stifte bekjentskap med Sletvold Moe, som også er kurator bak utstillingen Lars Tiller og Roar Wold (Håkon Bleken og Gruppe 5), med åpning på TKM Gråmølna søndag. ArtScene Trondheim fikk noen ord med kunstneren i forbindelse med åpningen av Trøndersk Abstraksjon.

AST: Siden 2013 har du arbeidet med en serie malerier titulert Black Letters. Serien består av malerier i A4-størrelse, hvor du reproduserer andre kunstneres motiv, men i ulike sorte nyanser. Dette fremstår da som en hyllest til andre kunstnere du beundrer. Utstillingen på Kunstmuseet er en videreutvikling av dette konseptet, hvor du også inkluderer originale verk av de trønderske kunstnerne Arve Hovig, Johs. Rian, Lars Tiller, Jakob Weidemann og Roar Wold. Hva tilfører en slik visuell intertekstualitet utstillingen?

ASM: I Trøndersk Abstraksjon inkluderer jeg originalverkene som maleriene i serien er basert på. Mye av tiden denne våren og sommeren har gått med på å finne interessante verk av de fem kunstnerne fra private samlinger og offentlige bygg.

Det å vise originalverkene sammen med min egen Black Letters-serie springer ut fra ønsket om å få frem min egen prosess og min interesse for disse kunstnerskapene. Det er egentlig et litt skummelt og blottleggende grep, ettersom betrakteren får mulighet til å sammenligne mine hommager med de originale maleriene bare ved å bevege seg noen få skritt rundt i lokalet. Det skal være en distanse der, som gjør at du som betrakter må studere og huske maleriske detaljer fra min variant før du kan gå bort og sammenligne med originalen. Min personlige maleriske tolkning handler om at jeg prøver å gå dypt inn i materien og sette meg nøye inn i måten de ulike kunstnerne malte på. Hvor tykt la de sine penselstrøk? Hvordan er teksturen i overflaten bygget opp? En rekke slike maleriske spørsmål stiller jeg meg, og analyserer på min måte. Hvordan disse kunstnerne hadde reagert på prosjektet hvis de fortsatt var i live er ikke godt å si, men jeg håper det kommer frem i utstillingen at det er en stor respekt og dedikasjon der fra min side.

Opprinnelig var det planlagt å låne inn en del sentrale verk fra Nasjonalmuseet i Oslo, og en formell søknad ble sendt i god tid før den siste utlånsfristen de satte til februar på grunn av flyttingen til Vestbanetomta i 2020. Man skulle tro at et museum på flyttefot ville være ekstra interessert i å låne ut verk som står i magasiner, til andre museum rundt omkring i landet. Veldig sent kom det derimot et avslag på søknaden, med en tynn begrunnelse basert på at de ikke kunne låne ut verk nå, grunnet flytteprosessen. Det at Nasjonalmuseet selv hadde satt en siste utlånsfrist på verk fra samlingen, var altså ikke noe de hadde tenkt å ta reelt hensyn til. Dette skapte store utfordringer og forsinkelser for prosjektet mitt. Heldigvis fikk jeg, gjennom gode kontakter blant annet ved Oslo Kunsthandel og Blomqvist, sporet opp private samlere med viktige verk de ville låne ut til utstillingen.

AST: Hvorfor har du valgt akkurat disse fem kunstnerne?

ASM: Det startet med at jeg ble invitert til å ha denne separatutstillingen ved Kunstmuseet Nord-Trøndelag. Jeg var da akkurat ferdig med Black Letters-maleriene som ble vist ved Astrup Fearnley Museets utstilling NN-A NN-A NN-A Ny Norsk Abstraksjon i 2015. I serien var det med en hommage til Johs. Rian. Dette førte til at jeg begynte å tenke på Rian og det at Kunstmuseet har en samling arbeider av ham. Så utviklet ideen seg til å inkludere de fire andre kunstnerne: Jakob Weidemann og Arve Hovig fra Steinkjer som jeg har hatt interesse for over lang tid samt Roar Wold og Lars Tiller fra Trondheim som også har vært viktige kunstnere for meg, og som jeg har sett mye på.

Jakob Weidemann var den første kunstneren jeg hadde kjennskap til, lenge før jeg tenkte på å bli kunstner selv. Jeg har etter hvert blitt veldig opptatt av hans kunstnerskap, og da særlig den tidlige perioden fra midten av 1940-tallet opp til begynnelsen av 60-tallet som ender opp i de fantastiske, abstrakte og lyriske skogbunnbildene. Det som er litt merkelig er at veldig mange, både i og utenfor det kunstneriske fagmiljøet, forbinder Jakob Weidemann med hans senere arbeider; de pastellfargede, lyse blomsterengbildene var med på å gjøre den abstrakte kunsten stueren for et bredere publikum i Norge. Kunstnerisk mener jeg at Weidemann hadde sin storhetstid i den perioden jeg er mest opptatt av, og som er fint representert med noen interessante verk i denne utstillingen.

Den kunstneren jeg har mest til felles med i mitt eget kunstnerskap er vel kanskje Arve Hovig. Hovig utdannet seg i England og ble tidlig inspirert av internasjonale strømninger. Han jobbet med hard edge geometrisk maleri − altså maleri med skarpt avgrensede geometriske felter − på begynnelsen av 1990-tallet, noe som var ganske uvanlig i Norge på den tiden. Det kan også være litt av grunnen til at han ikke er mer anerkjent i dag. Han var en interessant kunstner som dessverre gikk bort for tidlig, en kunstner jeg gjerne vil være med å løfte frem.

AST: Utstillingens tittel, de fem trønderske kunstnerne du går i dialog med, Namsos som sted og det at du selv opprinnelig kommer fra Steinkjer, er med på å gi utstillingen en svært solid lokal forankring. Er det noe overordnet du finner spesielt interessant med trøndersk modernisme?

ASM: Jeg er vel godt over gjennomsnittet interessert i både norsk og internasjonal kunsthistorie fra rundt 1950-tallet og fremover, og Trøndelag har fostret mange gode kunstnere fra denne perioden. Med miljøet rundt Gruppe 5 og arkitektlinjen ved NTH (nå NTNU red.anm) som Tiller og Wold var en viktig del av, kan man kanskje si at de to har bidratt mer til det lokale kunstmiljøet i Trøndelag og utviklingen av den trønderske modernismen enn Weidemann og Rian, som flyttet ut og etablerte seg i Oslo.

Kunstmuseet Nord-Trøndelag var tidligere et fylkesgalleri, som ganske nylig har fått museumsstatus. Når jeg nå inkluderer disse lokalt forankrende kunstnerne i min egen utstilling, er det fordi jeg mener museet bør vise flere arbeider av disse og andre viktige, lokalt tilknyttede, kunstnere fra den trønderske modernismen også i framtiden.

AST: Du er selv en samler av norsk kunst. Hvilke kunsthistoriske perspektiv tar du med deg i ditt virke som kunstner?

ASM: Jeg arbeider i en tradisjon som formelt har sine røtter tilbake til 1950- og 60-tallet, og er opptatt av å se både bakover og fremover i kunsthistorien i forbindelse med min egen praksis. Jeg har begynt å samle på verk av kunstnere som opptar meg, først og fremst fra Sverige og Norge, med utgangspunkt i denne perioden. Samlingen blir en form for fordypning og kontekstualisering av mitt eget arbeid. Fire av de nitten innlånte maleriene i utstillingen er fra min egen samling.

Jeg driver også et lite galleri i leiligheten min, det heter Gjesterommet. Her vises andre kunstnere jeg er opptatt av. Hittil har det vært sju separatutstillinger med kunstnerne Vegard Vindenes, Eva Grøttum, Niklas Karlsson, Jesper Nyrén, Roar Wold, Kristoffer Nilson og Corsin Fontana. Ingen av kunstnerne som har stilt ut så langt har vært bosatt i Oslo, så jeg operer nok også ut fra en idé om å vise frem kunstnere jeg mener gjør interessante ting til et nytt publikum.

AST: Som kunstner er du åpenbart opptatt av det formale; verkene dine er abstraherte og nøkterne, men ekstremt presise enten de består av harmoniske repetisjoner eller gjennomskjærende, knivskarpe linjer. Kunstneren Edith Lundebrekke fortalte i et tidligere intervju med AST at det enkle er eksponentielt − at enkle strukturer kan utvikles til enorme variasjoner. Hvilke tanker ligger til grunn for ditt valg av uttrykk?

ASM: I serien Black Letters, og også andre verk, er nok dette gjeldene for meg også − det at enkle strukturer kan utvikles til enorme variasjoner. Jeg liker ofte å sette opp noen regelverk for meg selv når jeg setter i gang med et prosjekt. Serien Black Letters har en del slike parametere: 1. Størrelsen skal være A4. 2. Materialet skal være svart plexiglass. 3. Det skal bare males med ulike svarte nyanser. Dette er tre enkle grunnparametere, men allerede her ligger det utrolig mange muligheter i begrensningene. Når jeg er ute og reiser, ser jeg bestandig etter nye merker og typer av svart maling som jeg kjøper med meg. Oppbygningen av dette biblioteket med svarte malingstuber blir en viktig del av arbeidet med serien, også når jeg ikke jobber fysisk med maleriene.

AST: Selv om du er maler, så går mange av verkene dine i en tydelig dialog med rommet de befinner seg i. Om det så er utfyllende eller kontrasterende, ser det ut som maleriene er skapt i samhandling med det arkitektoniske. Noen ganger glir verket og rommet såpass over i hverandre at det å stemple kunsten din som stedsspesifikk nærmest føles overflødig, eller mot sin hensikt. Hva har visningsrommet å si for deg i produksjonen av et verk?

ASM: Jeg vil nesten gå så langt som å si at visningsrommet alltid legger føringen for produksjonen av mine verk, enten jeg jobber med tradisjonelle malerier, som i denne utstillingen, eller arkitektoniske installasjoner. Startpunktet er bestandig en befaring i visningsrommet, før jeg bygger en modell av det i atelieret. Utstillingskonseptet utvikles så med hjelp av denne modellen. Jeg vil gjerne prøve å finne ideer eller startpunkt til et verk når jeg er på den første befaringen i lokalet. Dette fører til at jeg ofte bruker veldig mye tid på å gå rundt i rommene og gruble. Noen ganger er det bare frustrerende, men jeg tror på det å være så mye til stede i rommet at man får en følelse av rommets karakter og størrelse. Faktorer som ikke kommer frem fra plantegninger og fotografier, men som jeg på denne måten tar med meg i det videre arbeidet.

AST: I 2014 stilte du ut Passage for Reflection på Vigeland-museet: En tunnel utformet slik at den kunne ligne et glatt og smalt skrog eller kanskje den sylspisse toppen av et isberg. Mange av oss bruker nok mye tid på å vandre frem og tilbake i den mentale ekvivalenten av denne tunnelen. Gjennom ditt virke, hvilken erkjennelse vil du si har vært mest betydningsfull? Når har du kommet helskinnet ut av tunnelen og sett lyset, så å si?

ASM: Ettersom erkjennelsen og den kunstneriske kunnskapen vokser ved at man ser veldig mye kunst, får man ikke like ofte de store kickene som møtet med kunsten av og til evner å gi, men noen ganger blir man jo fortsatt slått i bakken fullstendig. I april fikk jeg endelig besøkt museet Dia Beacon utenfor New York. Opplevelsen av Robert Rymans hvite malerier i det naturlige dagslyset som fylte rommene, nærmet seg følelsen av å komme ut av en tunnel og inn i et hvitt, magisk lys.

Installasjonsfoto: Steinar Johansen

Trøndersk Abstraksjon som åpnet 27. august på Kunstmuseet Nord-Trøndelag i Namsos står til 15. oktober, mens Lars Tiller og Roar Wold (Håkon Bleken og Gruppe 5), kuratert av Anders Sletvold Moe på TKM Gråmølna i Trondheim åpner søndag 11. september og står til 22. januar 2017.