Modernistiske motiver

Utstillingen «Lars Tiller og Roar Wold» på TKM Gråmølna er nokså liten i omfang og gir et ryddig inntrykk. Seksten malerier, fire rom. To rom tilegnet hver kunstner. Foruten en liten monter-rekke med et utvalg grafiske verk, samt et åpent fotoalbum der oppslaget viser både Wold og Tiller avbildet sammen i Paris på 1940-tallet, gjør fordelingen av verk ingen umiddelbare forsøk på sidestilling av de to kunstnerne. Det er utstillingen som et hele som binder dem sammen – og selvfølgelig den biografiske koblingen mellom de to som medlemmer av Gruppe 5.

Anders Sletvold Moe er utstillingens kurator, en kunstner hvis arbeider fint lar seg assosiere med de abstrakte forløperne i den Trondheimssituerte kunstnergruppen. Han har over flere år gjort malerier og installasjoner innenfor den løselige merkelappen abstrakt kunst – noen ganger med en orientering mot det geometriske, andre ganger som romlige formkommentarer. Han var blant de 17 representerte kunstnerne på fjorårets utstilling NN-A NN-A NN-A – Ny norsk abstraksjon på Astrup Fearnely og han viser for tiden utstillingen Trøndersk Abstraksjon. En malerisk dialog med Arve Hovig, Johs. Rian, Lars Tiller, Jakob Weidemann og Roar Wold på Kunstmuseet i Nord-Trøndelag der han nettopp går i direkte dialog med disse forbildenes verk ved å kopiere motiver, eller gjøre dem til «sine egne», for så å stille disse opp mot de originale motivene.

Når det kommer til denne utstillingen er kombinasjonen av Wold og Tiller på papiret nokså opplagt. Særlig Tiller orienterer seg mot et geometrisk uttrykk, Wold slipper det figurative inn med sine landskap, men begge lar seg plassere innenfor konstruktivistisk maleri. Og begge er – med sitt spill med firkanter, horisontale og vertikale linjer – i så måte de som kanskje best forklarer Gruppe 5s rykte som såkalte «firkantmalere», slik de ble omtalt her til lands i begynnelsen av 1960-årene.

Denne dialogen tilbake til trønderske abstrakte mestere på den ene siden – Sletvold Moe er nevneverdig også selv en samler av norsk og svensk abstrakt kunst fra 1950- og 60-årene – og den stadige påpekningen av at vi nå står overfor en Ny abstraksjon, bygger en bro tilbake i tid. I forlengelsen av denne tanken pekes det mot en historisk linje som starter med kamp, så aksept, kanonisering, fallende aktualitet, reforhandling og nå en revival av de riktig gamle mestrene og en ny interesse for håndverket. Og oppslagene i fotoalbumene fra 1940- og 50-tallet, der Wold og Tiller ses som studenter under Fernand Léger som underviste dem i formale problemstillinger i Paris, stiller da også klokken tilbake til før de returnerte og Gruppe 5 forsøkte å vinne frem med et abstrakt formspråk i det midt-norske kunstfeltet.

For nettopp dette regionale publikummet står Wold og Tiller sentralt, de har representert «våre modernister» så lenge at de for mange har blitt ensbetydende med den gode smak – eller ihvertfall som kunstnere med et etablert og betydningsfullt formspråk. I møtet med disse bildene kan vi alltid se dem med en opplest kunsthistorikers blikk eller med en hengiven museumgjengers blikk, men vi kan aldri se dem med datidens blikk – som da de viste sin første utstilling sammen i 1961 i Kunstforeningens lokaler. Hengingen på TKM Gråmølna 55 år senere er både forståelses- og respektfullt gjort. Kun unntaksvis henger det to bilder på samme vegg. Her er tilsynelatende hvert bilde blitt tildelt hver sin vegg, alt etter format, tetthet og tone. Akkurat dette kjennetegnet nettopp Gruppe 5s første utstilling også: Stor avstand mellom de utstilte objektene brøt med en mer tettpakket monteringspraksis. Slik kan man si at utstillingen er i tråd med historien.

Majoriteten av utvalget malerier som Sletvold Moe har foretatt tilhører nettopp Gruppe 5-perioden. Det er lett å lese monteringen som en parvis sammenstilling, særlig i tilfellet Tiller, se bare på grønne «Konstruktiv form» (1958), forøvrig utstillingens tidligste verk, og røde «Rødt kvadrat» (1966). Neste rom inneholder fire malerier malt i blått. «Blått rom» (1965) og «Blått rom med rødt» (1968) er stilt rett overfor hverandre. Riktignok inviterer denne romlige plasseringen, eller kanskje bedre sammenstillingen, til en komparativ lesning, men separat sett er kanskje særlig «Blått rom» så konsentrert, stramt, og skarpt i komposisjon og strek at det nesten virker nytt.

Om man tenker seg denne utstillingen som en norsk kunsthistorisk utstilling skiller disse bildene seg fra for eksempel en utstilling med radikale 70-tallere. Et Kleiva-bilde kan fort reduseres til en presis, men dekorativ affære om man ikke gis den sosiopolitiske konteksten verket ble til i. Derimot trenger man ikke Wold-biografien for å kjenne på den trykkende tettheten i et bilde som Wolds «Komposisjon i grått» (1964).

I det mer lukkede hjørnerommet henger tre Wold-bilder av relativt stort format. Her finner vi bildet «Stort svaberg», oppgitt datert så sent som i 1996. Men det virker i grunnen mer sannsynlig at det er laget i 1966, all den tid Wold i midten av 60-årene nettopp malte svaberg (han var representert på Høstutstillingen i 1964 med bildet «Svaberg»). Bildets tunge koloritt og ditto knugnede flater oppleves som virkningsfulle, uansett om det skulle være malt i ’66 eller ’96. Og det understreker egentlig bare hvordan de historiske foreleggene betyr mindre, og ikke mer, slik tilfellet ofte er med henginger som lener seg tyngst på bildenes historiske verdi.

Det er likevel det lyse, teksturfylte og detaljrike «Hvitt tema» (1972-76), plassert i det innerste Wold-rommet som griper sterkest. Det minner på et vis om en lysere lerretsversjon av Wolds store steinmosaikk på Torvet. Bildet kan både leses som et sammenpresset jordlapplandskap, som sett ovenifra er drevet rundt det karakteristiske, skakke og aldri perfekt sentrerte «Wold-krysset», eller som et reisverk av filler, stein og glimt av rødt. Et glimrende verk viet nok rom og ro.

Kunstmuseets planlagte utstillingskombinasjoner av kunstnere fra Gruppe 5, er rimeligvis potensielt mange. Denne utstillingen i sær sorterer vel og merke inn under en overordnet utstillingsrekke som er gitt tittelen «Håkon Bleken og Gruppe 5», og skriver seg således til museets avdeling Gråmølna som visningssted for Kunstnergaven Håkon Bleken. Det er selvfølgelig gledelig at dette ikke vil si at Håkon Bleken må være representert i hver eneste av utstillingene, noe som lett kunne ha fremstått som konstruert og ut av balanse, kunsthistorisk sett. Tvert imot fremstår «Lars Tiller og Roar Wold» som en gjennomført utstilling tuftet på observasjon og forståelse. Slik har denne utstillingen noe som så veldig mange andre av de forhenværende hengingene på Gråmølna – som altså har tematisert Bleken/Gruppe 5 (og Inger Sitter) – har manglet: Nemlig en tydelig interesse for å formidle bilder som i seg selv til tider er fremragende.

Lars Tiller og Roald Wold (Håkon Bleken og Gruppe 5),
TKM Gråmølna. Utstillingen står til 22. januar 2017.
Se dokumentasjon.
Les også intervjuet En hyllest til trøndersk modernisme.