Please! Don’t sit on the sign.

En grunnplan av et arkitektonisk rom befinner seg vanligvis i bøker og prospekter i svært forminsket skala. I et hendig format får man oversikt over en romlig størrelse som man uten denne tekniske tegningen ville ha hatt større problemer med å overskue. Det tar derfor noen minutter før jeg oppfatter at den hvite, lavt plasserte platen jeg ser på her innenfor dørene til RAKE faktisk er en grunnplan – noe i nærheten av skala 1:2 – av selve visningsrommet jeg står i. Og, den viser helt riktig at den ene skilleveggen befinner seg i den ene enden ved inngangen, at rommet utgjør en slags cella med tre vegger, og ikke minst synliggjøres den trange gangen mellom yttervegg og innervegg. Kunstneren bak er Örn Alexander Ámundason.

Praksisen med å benytte seg av enkle skrifttyper, klistret som anvisninger på gulvet, trukket opp uten spor av «kunstnerens hånd» og i det hele tatt fraværet av kunstnersubjektet til fordel for en henvisende, forholdsvis objektiv og tilsynelatende verdinøytral tone, kan sende tankene i retning Liam Gillicks og Lawrence Weiners omfattende «A Syntax of Dependency» fra 2011 på Museet for samtidskunst, Antwerpen. En presis henvisning, servert teknisk og saklig er alt man møtes med. Presentasjonsformen unndrar seg all affektiv tokning.

Det er ikke til å komme utenom at denne lille forminskningen av rommet i rommet på RAKE tøyer tankene litt: Grunnplanen viser et tomt rom som i virkeligheten domineres av nettopp grunnplanen. Det er bokstavelig talt en representasjon av rommet – ikke en kopi, ikke en eksakt forminsking, men en todimensjonal flate som representerer visse kvaliteter ved det tredimensjonale rommet.

Videre spiller «platen» en annen og bevisstgjørende rolle. Langs de svarte vegglinjene er forskjellige punkter markert: Ett sted på grunnplanens sørøstre hjørne står det i halvfet typesnitt «Pockets» og under står det i normal font «Jeans and Plaster». Og riktig nok henger det en enkelt (bukse)lomme – i jeansstoff – på veggen, med en klumpete form i et hvitt materiale oppi, et objekt som gjerne kan være gips. Slik stemmer kartet med terrenget.

Men oppdagelsen av denne analogien gjør meg oppmerksom på ting som jeg høyst sannsynlig ellers ikke hadde sett. I det nordvestlige hjørnet på grunnplanet står det «Smear», og under står det «leftovers from performance». Jeg går tett opp mot veggen det henvises til, og ser noen små klumpformer som henger størknet på veggen her. (Etter denne oppdagelsen tar jeg riktignok ett steg tilbake igjen ettersom den siste filmede performancen av Örn Alexander Ámundason jeg så, nettopp var kalt «Smear» og bestod av at kunstneren pillet seg i nesen og tørket busene av på et tomt lerret – fremført som performance for barn i regi av Ystad Konstmuseum.)

Planen synliggjør også at verksserien «Tear» befinner seg i yttergangen – fem arbeider, knapt synlige fra inngangen, som i benevnelsen kun skiller seg fra hverandre ved å ha forskjellige fargebenevnelser i parentes etter «Tear». På de angjeldende plassene i yttergangen henger det igjen fem (metall)stifter der knapt synlige, avrevne stoffbiter (i de samme fargebenevnelser som beskrevet), henger igjen.

Etterhvert som alle objekter er lokalisert, samles disse om en fellesnevner: Nesten alle de beskrevne verkene består av et material- eller stoff-møte: Plastpose møter glassrute, stoff møter stift, teip møter papirbit, plexiglass møter tyggis og … snørr smøres mot vegg.

Kun ett av verkene passer tilsynelatende ikke inn under denne materialforfølgelsen: Teksten «Men (sound loop)» står like sirlig og presist klistret på som resten av bokstavene alene på den ene kortsiden av bordet. Det refereres til en lydsample som avspilles bak den ene lettveggen. Her kommer den svært sparsommelige presentasjonsteksten hjelpende inn:

Last time I was in Trondheim I was with my friend Olof. We were installing an exhibition, but in our spare time we watched a lot of Two and a Half Men. I’d like to say that it was a coincidence and that we didn’t know how to change the channel on the tv, but that would be a lie. We watched it so much that the sound bite that plays before and after the commercial break became part of our being.

Den retrospektive tekstsnutten ser tilbake på kunstnerens forrige møte med denne byen sammen med en annen kunstner. Av dette møtet er det som sitter igjen (i hodet og hukommelsen), en TV-jingle. Og nettopp restene, det som sitter igjen, betegner også de øvrige verkene, bare i materialisert forstand: «Tear» ser ut som reminisensene etter lerreter som er blitt revet hastig av veggen. «Corner (paper and adhesive tape)», fliken av en lapp som har hengt der, men som nå har mistet sin kontekst, aktualitet og sitt publikum. «Smear» utgir seg nettopp for å være det som står igjen etter en performance – et typisk skue for en publikummer som har kommet for sent. (I dette lyset blir de formanende skiltene som opplyser om «Please! Don’t sit on the sign.», å regne som adapsjoner av «Don’t touch the art»-skilt og museenes ‘vær varsom’-sjargong generelt.)

Og det er nettopp hva denne utstillingen «utgir» seg for å være, som er så forlokkende bedragersk: Den henviser til noe som tilsynelatende har vært der – en utstilling som har vært – mens det i virkeligheten aldri har vært annet enn det som her blir presentert. Det er en post-utstilling.

Den lille utstillingen angir altså en rekke møter. Møtene mellom materialer, mellom en todimensjonal grunnplan og et tredimensjonalt rom, en representasjon som henviser og en virkelighet som oppleves, en løs påstand og en empirisk rest. Utstillingen er en slags oppvisning i formgitt relasjon. Den balanserer mellom å være en håndfast størrelse og et slags tenkt tilfelle.

Örn Alexander Ámundason
Regarding the Light
RAKE visningsrom
23. September – 9. October
Se dokumentasjon.