Et utvidet fag i et utvidet felt

I en kommentar med tittelen «Et fag i konstant oppløsning», på kunstkritikk.no (23.10.17), reflekterer sjefsredaktør Jonas Ekeberg over kunsthistoriefagets stilling, med utgangspunkt i seminaret «Hva slags kunsthistorikere trenger museene?» arrangert av Kunsthistorisk Forening og Fagutvalget for Kunsthistorie ved Universitet i Oslo i slutten av september. I sin kritiske refleksjon løfter Ekeberg her frem noe essensielt og svært viktig for diskusjonen om faget.

For hans situasjonsbeskrivelser om avstanden mellom selve faget det undervises i og feltet man skal jobbe innenfor er typiske for mange av de samtaler jeg, som utdannet kunsthistoriker og aktiv skribent, har hatt med (ny)utdannede kunsthistorikere som ser seg om i kunstverden etter endt utdanning.

De fleste har jobbet seg opp fra antikken, til «kunsthistoriens far» Giorgio Vasari, videre forbi Hegel og Winckelmann og kampene mellom formalister som Fry og kontekstorienterte navn som Panofsky (som i stor grad behandler renessansekunst) – for så å komme opp til navn som Danto, Greenberg og Krauss. Og der stopper det! For å sette det på spissen så er kunsten fra studentenes egen levetid ikke inkludert – det er, som kjent, vanskelig å skrive sin egen samtidskunst som historie. Ergo er det ikke kunsthistorie. Slik har nok i hvert fall mange opplevd det tidligere.

På mitt institutt ved NTNU – der jeg som midlertidig ansatt jobber som universitetslektor – kalles fagene medie- og filmvitenskap og kunsthistorie. (Selv om det i instituttnavnet Institutt for kunst- og medievitenskap antydes at også kunst-seksjonen har vitenskap-endelsen.) Og med tanke på den da 23-årige Ekebergs møte med sin professor Magne Malmangers «gjenstandsfokus» kan det nevnes at faget «Gjenstandsfortellinger» ble introdusert ved samme institutt så sent som i fjor høst – et fag der kunsthistoriestudenter tar for seg hvert sitt objekt fra NTNU Vitenskapsmuseets samling av middelalderkunst. Umiddelbart kan dette høres ut som en bekreftelse på den ovennevnte konservatismen, men det positive med denne øvelsen og gevinsten er at kunsthistoriestudenter blir introdusert for og får ta del i en kunstinstitusjon i praksis, en erfaring jeg selv gjerne skulle ha fått med meg som student. Denne mer hands-on kunsthistoriske tilnærmingen er, etter min mening, noe av forklaringen på at studentene også liker faget. Så får det heller være at det også denne gang handler om middelalder, og ikke om kunsten etter 1990 – et år som Ekeberg (og flere andre norske kunsthistorikere, som Øystein Ustvedt og Gunnar Danbolt) identifiserer som et veiskille for den dematerialiserte kunstens tid. Og pendelen har vel allerede rukket å snu, nå er det i like stor grad den materialbaserte kunsten med utspring fra kunsthåndverket, som kan sies å dominere stadig større deler av det mangslunge samtidskunstfeltet.

Så det er ikke et enten/eller her. Litteraturhistorie byttet betegnelse til litteraturvitenskap, uten at den historiske orienteringen falt bort. Alt er imidlertid ikke historisk orientert heller, som Ekeberg selv mer enn antyder. Man åpnet bare opp litt – og dét er vesensforskjellig fra det å være «et fag i oppløsning». I vår del av Europa var det vel svenskene som var først ute da de gikk over på ‘konstvetenskap’. For det bør være et både/og-fag. Institusjonen må tilby begge deler – og gjør nok også det, i økende grad. Slik samtidskunsten etter 1990 har befunnet seg i kataloger, artikler og etterhvert også nett-tekster, byr den også på «gjenstander fra kunstfeltet». Dette er riktignok ikke i form av konkrete kunstverk, men likefullt interessante analyseobjekter i teksts- og katalogsform. Jeg husker hvor inspirerende og annerledes det var at vi én gang i løpet av min studietid kunne høre en kunstkritiker (Kjetil Røed) fortelle om det å skrive om kunst i dag.

Ekeberg skriver om «fagets konservative profil», jamfør at man i Oslo «fortsatt» legger stor vekt på å undervise i «den kunsthistoriske kanon fra antikken til modernismen». Og en oppdatering av og en frisk diskusjon omkring det kunsthistoriske «klassikerpensum» trengs nok. Må man – slik jeg opplevde det – ha mengder av artikler om søreuropeisk renessanse i faget «Kunsthistoriens historie» og ingen om kunsten etter 1980 på pensum, for eksempel?

Det at Trondheim i nesten 20 år har hatt ett kunsthistorisk fagmiljø og ett annet fagmiljø på Kunstakademiet, som altså nærmest ikke har hatt kontakt – i hvert fall ikke på studentnivå – før i de senere årene, er betegnende. De to miljøene, som befinner seg under den samme gigantiske universitetsparaplyen, og som virkelig kan ha en synergisk effekt på hverandre tatt i betraktning at de egentlig, og ideelt sett, tilhører det samme fagmiljøet, har knapt visst om hverandres eksistens. Inntil nå nylig. Studenter på kunsthistorie har startet Punktet Visningsrom og har gjennom en faglig relevant og reell arbeidssituasjon knyttet kontakt, studenter ved instituttene seg imellom, i prosjekter som når ut i offentligheten. Slik får de også hands-on befatning med publikum og fagfeltet, samt opparbeidet seg kunnskap om produksjon og montering av utstillinger, samarbeid med kunstnere og annet arbeid som kunsthistorieemnet ikke har vært i nærheten av å kunne oppfylle tidligere.

For å imøtekomme tidens forventninger må kunsthistorikere ved museer være «tverrfaglige», «smidige», «nytenkende», ha «erfaring fra samtidskunstfeltet» og være «internasjonalt orientert», refererer Ekeberg fra paneldebatten.¹ Det som her presenteres som «tiltak», bør være en del av tilbudet. Slik det for eksempel vises til med eksempelet Punktet Visningsrom over. Erfaring fra samtidskunstfeltet bør ikke komme som en påminnelse om at en umiddelbart etter master i kunsthistorie trenger etterutdanning dersom man ville jobbe innenfor dagens kunstfelt (noe jeg har inntrykk av fra studenthold at svært mange vil). Men på den andre siden: Gi meg den kunsthistoriske utdannelsen – helt ned til middelalderforskning – som er monofaglig! Gi meg et eksempel på et humanistisk fag som ikke er tverrfaglig! Perspektiver fra en rekke andre fag melder seg innenfor alle disse fasettene av kunsthistoriefaget.

At «klassiske» (les: tradisjonelle) kunsthistorikere trengs til samlingsforvaltning, arkivstudier etc. er selvsagt – hvor mange får være en annen diskusjon – men at en litteraturviter, en kunstner, en idéhistoriker, en kurator eller en antropolog kan fungere minst like godt som aktiv og formende aktør, også som leder, innenfor dagens kunstmuseer, skulle være hevet over enhver tvil. Det er da også vellykkede eksempler på nettopp det. Vi har alle – for igjen å sette det på spissen – sett kunsthistorikere ødelegge utstillinger med en påtvunget «kunsthistorisk» vinkling i form av presentasjonstekster – nærmest som en obligatorisk øvelse fordi det ikke synes å finnes andre perspektiver eller innganger, verken i tanke eller vokabular.

Da Trondheim Kunstmuseum engasjerte svenske Martin Tebus som frilanskurator på samlingen for noen år siden, der han løftet frem det største utvalget av verker fra samlingen noensinne og organiserte det fritt etter optikk, tematikk, populærmusikktekster, positurer m.m., var dette etter mitt skjønn et friskt grep – som gikk rakt imot en historisk forordning. Jeg hadde førsteårsstudenter med på omvisning i denne samlingen, og fikk tilbakemeldinger om at det var tankevekkende og lærerikt.

Ekeberg skriver: «Her har kanskje kunsthistorikerne gjort det vanskelig for seg selv ved å hegne om sitt eget fag og ikke anerkjenne andre aktører i kunstfeltet. Ikke minst Nasjonalmuseet, som fortsatt er styrt av kunsthistorikere, har vært lite åpne for å anerkjenne blant annet kunstnernes og frilanskuratorenes bidrag til det kunsthistoriske og museumsfaglige arbeidet.» Den første setningen her er vel en sannhet med modifikasjoner, all den tid alle akademiske fag er under utvikling – kanskje nettopp på grunn av et merkbart påtrykk utenfra, eller et oppdateringsbehov som kommer fra fagmiljøene selv. Institusjonene drives eller besøkes ikke på den samme måten i dag som for 50 eller 100 år siden. Og kravene til hva et kunstmuseum skal være er heller ikke de samme. Tiden da den tunge institusjonens fremste tilbud var å invitere deg inn til litt dannelse foran en kronologisk henging av highlights, er så definitivt forbi. Og denne utviklingen har jeg også registrert ved mitt eget institutt med en orientering mot visuell kultur og medievitenskap (som Ekeberg formulerer seg noe resignert omkring, slik jeg tolker hans «Vi vet hva dette betyr: Større vekt på mediebilder og populærkultur, samt representasjonskritiske perspektiver.»), mot New Art History (som nettopp har som mål å reforhandle etablerte posisjoner og perspektiver innenfor ikke bare kunsthistoriefaget, men også kunstens institusjoner) og mot kjønnsperspektiver, som blant annet vil reforhandle kunsthistoriske hierarkier og bevisstgjøre oss, her i samtiden.

Det er i grunnen ikke sjeldent at jeg ser kollega førsteamanuensis Jørgen Lund stå foran en gruppe kunsthistoriestudenter inne i bittelille RAKE Visningsrom eller på Trøndelag Senter for Samtidskunst – på jakt etter analyseeksempler og samtaler omkring hengingsmåter, arkitektur i kontekst og sosiale eksperimenter. En forblåst morgen i fjor høst gjestet en glødende Oddvar I. N. Daren faget mitt der en håndfull studenter var samlet rundt dokumentasjonen av hans og Lars Paalgards pionerverk Humus Line fra 1984. Bør man ikke kanskje også ta med i beregningen at kunsthistorieutdanningen i hovedstaden på Malmangers tid rundt 1990 og dagens, skiller seg noe? Nasjonalmuseet skal jeg ikke uttale meg spesifikt om, men poenget med at kunsthistorikere «(…)må anerkjenne at faget nå eksisterer i et «utvidet felt», der også mange andre aktører er bidragsytere» er det bare å si seg 100% enig i. Den bør innlemmes i introduksjonsemner i kunsthistorie som en forberedende læresetning.

1Panelet bestod av Stein Olav Henrichsen, direktør ved Munchmuseet; Sabrina van der Ley, avdelingsdirektør for Samtidskunst ved Nasjonalmuseet; Øivind Storm Bjerke, professor i Kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og kunstkritiker i Klassekampen og Tone Hansen, styreleder i Norsk Kulturråd og direktør ved Henie Onstad Kunstsenter.