Om Trondheim Kunstmuseums innkjøpspolitikk

Johan Börjesson ble ansatt som direktør ved Trondheim Kunstmuseum (TKM) i 2014. De siste to årene har museets kunstsamling blant annet vokst med noen sentrale norske kunstverk, som Vanessa Bairds monumentale tegningsarbeid I don’t want to be anywhere, but here I am og Lotte Konow Lunds installasjon 66 minutter. Det aller første kunstverket i TKMs eie ble innkjøpt av Trondhjems Kunstforening i 1864 og i dag har museet landets tredje største offentlige kunstsamling. ArtScene Trondheim har snakket med Börjesson omkring hans og kunstmuseets innkjøpspolitikk, samlingens identitet og utfordringer i det å bygge en samling videre.

ArtScene Trondheim: Det har vært noen nokså medieomtalte «store» innkjøp de siste par årene. Vanessa Bairds vinnerverk fra Lorck Schive Kunstprisutstilling 2015 og Lotte Konow Lunds 66 minutter, som ble vist på Kunsthall Trondheim nå i sommer. Hvordan vil du beskrive museets innkjøpspolitikk under deg?

Johan Börjesson: Innkjøpspolitikken er forskjellig nå enn under de tidligere direktørene. Den er nok først og fremst karakterisert av et svært begrenset budsjett. Slik jeg tenker kan det være viktig å kjøpe noen større verk når sjansen byr seg, snarere enn å gå rundt og småshoppe. Man skal jo også føre en slags linje, det skal jo være en idé om hva man gjør.

Om man ser på Astrup Fearnley, for eksempel, så har de bestemt seg for større amerikansk samtidskunst. Denne er veldig dyr og noe vi absolutt ikke kan, eller vil legge oss mot. Trondheim Kunstmuseum skal ikke åpne opp store nye områder. Utgangspunktet for nyinnkjøp skal være museets samling. Om man kjøper noen eldre verk må det gjerne ha noe med hva vi har fra før av. Videre bør museets utstillingshistorie være førende, der ligger vår identitet.

AST: Har du eksempler på innkjøp under deg som setter disse retningslinjene ut i praksis?

J.B.: GRAS-gruppen hadde på slutten av 1970-tallet en nokså skandaløs utstilling her. Vi hadde deler av GRAS-gruppas grafiske mappe, men den har vi under meg komplettert. Vi kjøpte den av Victor Lind i forbindelse med utstillingen Kapitalistischer Realismus i 2015.

I 1914 hadde Kunstforeningen (red.adm.Kunstforeningens bygg og samling ble overført til det nyopprettede Trondheim Kunstmuseum på 1990-tallet) en utstilling med Der Blaue Reiter. Da kjøpte man dessverre ikke inn. Men på 1980-tallet gjorde man heldigvis det i forbindelse med Joseph Beuys’ utstilling her. Slike innkjøp bygger identitet, basert på utstillingshistorikk.

I våre vedtekter, altså det som er vårt oppdrag, står det at vi skal speile kunsten nasjonalt og internasjonalt. Trondheim må også speiles og sommerens innkjøp av Per Kristian Nygårds serie Repetisjon som en form for forandring er konseptuell grafikk, med lokal historisk betydning.

Men om man ser på de eldre arbeidene i samlingen, som Balke, Krohg, Heyerdahl og slike, så gjør de et sterkt inntrykk fordi de er sentrale og gode representanter for sin tid. Vi kan umulig representere samtiden vår med tilsvarende så sentrale verk, ikke innenfor disse budsjettrammene. Men vi prøver, med blant annet Baird og Konow Lund, som har produsert sentrale verk som speiler vår samtid.

AST: KODEs direktør, Petter Snare, kommenterte nylig en kritiker som stilte spørsmål ved hvem som bestemmer angående innkjøp. Snare påpekte at KODE har en kompetent innkjøpskomité. Har Trondheim Kunstmuseum en innkjøpskomité?

J.B.: Nei, det fantes en. Men vi la den ned.

AST: Når skjedde dette?

J.B.: Det skjedde i min tid. I forkant ringte jeg rundt til lignende museumsinstitusjoner i Norge og Sverige. Da kom jeg frem til at flertallet ikke opererer med en innkjøpskomité.

AST: Hvorfor ble den lagt ned? Man skulle jo tro at dette sikret innkjøpene på flere vis.

J.B.: På 1970-tallet, i forbindelse med kunstnernes kamp for rettigheter ble dette med innkjøpskomiteer med kunstfaglig kompetanse og representanter fra kunstnerorganisasjonene svært viktig. Det hadde sammenheng med at man da var kritisk til hva som ble innkjøpt på museene og hvordan dette foregikk. Den siste innkjøpskomiteen her på museet bestod av meg og kunstnerne Elin Andreassen og Karianne Stensland. Den ble ikke nedlagt fordi det var noen form for problemer innad i denne gruppen, men innkjøp ble veldig byråkratisk med denne ordningen.

Jeg mener at vi har en god kunstfaglig kompetanse her på huset, så vi opererer med en intern innkjøpskomite. Den består i hovedsak av meg, kurator Randi Thommessen og malerikonservator Ivonne Geisler. Vi diskuterer videre med ledelsesgruppen, som består av avdelingsleder for kommunikasjon og vertskap Ida Grøttum og avdelingsleder for drift og forvaltning Jon-Arild Johansen. Randi er utdannet kurator og kunstner, jeg er kunsthistoriker, Ivonne er teknisk konservator og Ida er kunsthistoriker. Alle disse møtene, der innkjøp diskuteres, protokollføres. Dette handler alt i alt om å oppføre seg på et profesjonelt vis. Vi har dessuten god kontakt med Trøndelag Bildende Kunstnere (TBK).

AST: Finnes det kunstfaglig kompetanse i kunstmuseets styre per dags dato? Det har skjedd mange utskiftninger og det er ikke alltid så lett å vite hvem som sitter i det nåværende styret.

J.B.: TBK utnevner én kunstfaglig representant. Nåværende kunstnerrepresentant er Per Formo.

AST: Hvor lenge har innkjøpsbudsjettet ligget på 400.000 kroner? KODE, som riktignok er større, har eksempelvis én million kroner årlig til innkjøp, noe Petter Snare senest denne uken uttrykte at er altfor lite for å henge med og oppdatere samlingen med internasjonal samtidskunst.

J.B.: Denne summen har i hvert fall vært den samme så lenge jeg har vært her. Jeg startet med et stort underskudd, så i begynnelse av min periode brukte vi ikke engang hele innkjøpsbudsjettet. Deler av dette gikk med på å dekke underskuddet. Mange museer står overfor samme utfordring.

AST: Er det litt tilfeldig hvordan dere kommer over arbeider dere vil kjøpe?

J.B.: Litt tilfeldig vil det alltid være. Vi må vente på et enkelt verk, som vi kjenner at lever opp til høye krav.

AST: Har du en liste over verk eller kunstnerskap som har høy prioritet hva gjelder innkjøp i fremtiden?

J.B.: Forhenværende direktør Pontus Kyander kjøpte inn et fotografi av Elmgreen og Dragset. De er svært sentrale, både fordi de har en tilknytning til Trondheim og fordi de er et internasjonalt anerkjent navn. Av dem skulle vi jo gjerne hatt en installasjon. Men til slikt må vi nok ha hjelp fra privat hold.

AST: Denne praksisen der pengesterke privataktører kommer inn og bidrar til et innkjøp til samlingen vil jeg anta at er en sjeldenhet i Trondheim. Vet du når dette skjedde sist?

J.B.: Det har ikke skjedd i min tid og jeg tror ikke det skjedde under Kyander heller. Det er den samme situasjonen i Sverige, der man har en statlig kulturpolitikk som gjør det klart at man liksom ikke bør støtte seg på private mesener. Men heller ikke den norske staten bevilger nok til at museene kan følge med på det internasjonale samtidkunstmarkedet.

Hva angår de private pengesterke aktørene, så er det jo ingen tvil om at mange har blitt veldig rike de seneste årene, men det sosiale trykket om å gi tilbake til samfunnet i form av kunst og kultur uteblir. For et par år siden gikk et ektepar i Sverige sammen om å skjenke 53 millioner kroner til Moderna Museet. Slik merkes! Da kan man faktisk begynne å representere sin samtid, slik det står i vedtektene.

AST: Når det gjelder innkjøp er det mange, selv vi som følger med på institusjoner som Trondheim Kunstmuseum, som ikke har oversikt over innkjøpshistorikken de seneste årene. Stemmer det at det ikke finnes årsrapporter for flere år på 2000/2010-tallet?

J.B.: Det vet jeg faktisk ikke. Det har jeg ikke sjekket. Over innkjøp finnes det selvfølgelig oversikt, men mye er ikke digitalisert enda. Vi holder på med å digitalisere disse oppføringene. Det finnes en bok der slikt står innført, med papirer som dokumenterer salg. Men jeg er usikker på om prisen står innført der. Men det finnes helt sikkert i MiSTs oversikt, som har ansvar for økonomien. Det er jo fortsatt et mysterium hvordan man under forrige direktør, på to år, kunne få et så stort underskudd som det ble. Det er nok mulig at man da også sprengte rammene for innkjøpsbudsjettet og at dette ikke er like lett å ettergå på grunn av manglende dokumentasjon.

AST: Hvor mange av oppføringene under din tid har vært gaver, hvor mye har vært innkjøp og hva har vært hybrider av donasjon og innkjøp?

Innkjøpene under meg har som sagt vært preget av et svært trangt budsjett, men vi har prøvd å balansere flere forhold som kjønn, kunstnerisk medium og lokalt/nasjonalt/internasjonalt. (Se infoboks.)

AST: Er det stor forespørsel om donasjoner?

J.B.: Nei, egentlig ikke. Noen hengte et kunstverk på døren til vår avdeling Gråmølna en gang, husker jeg. Vi tok det inn så det ikke skulle bli ødelagt av regnet, før det ble returnert til kunstneren. Men nei, jeg vil ikke si at pågangen er stor hva gjelder sentrale, profesjonelle kunstverk som noen vil donere til samlingen.

AST: Har dere måttet takke nei til verker utelukkende på grunn av oppbevaringsutfordringer? Altså manglende forhold i museets bygninger.

J.B.: Nei, men det blir ofte diskutert. Det var en stor diskusjon omkring Konow Lunds verk nå i år, for eksempel. Det er ikke lett å oppbevare, da det består av papir og stoff samt et bilbatteri. Slikt medfører store tekniske utfordringer. Men verket var for viktig til at vi ikke kunne kjøpe det.

AST: Argumentasjonen for innkjøp av Konow Lund lener seg på kunsthistorisk betydning og måten det speiler en samtid. Som et eksempel kan det fortone seg litt merkelig at utstillinger som Oddvar I N. Darens retrospektiv på Kunsthall Trondheim ikke engang ble møtt med en forespørsel fra dere. Hans kunstnerskap er jo både lokalt forankret, det representerte noe nokså nybråtts innenfor konseptuell kunst i Norge og ble i forbindelse med Stille Revolt –konseptutalismeutstillingen i Oslo for noen år siden beskrevet av Nasjonalmuseet som banebrytende og et oversett kunstnerskap. Man skulle tro dette var verker som interesserte museet i Trondheim?

J.B.: Faktisk er Daren en kunstner jeg har tipset mange om. Men vi har allerede et bilde og et videoverk av ham i samlingen. Listen over ting som ikke er kjøpt inn, kan jo gjøres så lang man vil.

AST: I trykt format er den siste katalogen som viser samlingshøydepunkter 31 år gammel, den er fra 1987. Martin Tebus laget riktignok en flott og forseggjort katalog med sine kopier av verkene han valgte ut til sin omfattende samlingsutstilling i 2015. Siden Digitalt Museum på langt nær er fullstendig eller særlig brukervennlig er det kanskje på tide å trykke opp en ny praktkatalog med et enda større omfang enn den svarthvite katalogen fra 1987?

J.B.: Digitaliseringen har blitt mye mer prioritert etter forrige direktør. Vi har begynt med Håkon Bleken-gaven. Prioriteringen hva angår digital dokumentasjon må ha våre greatest hits som rettesnor. Men det er helt klart at vi bør lage en ny katalog. Den omfattende og fascinerende Eik Nes-samlingen ble innlemmet i 1993 for eksempel, altså etter forrige katalog. (Denne har en egen katalog utgitt i 1993 Red.anm.) Vi har nylig hatt en student fra Universitetet i Gøteborg innom, som har forsket i Eik Nes-samingen. Nå i oktober skal hun presentere sine funn omkring denne og hvordan den kom i vår besittelse.

Vi har dessuten et langt fremskredent prosjekt med en «Høydepunkt-katalog», der vi har valgt ut i overkant av 50 verker. Vi har utvalget og tekstene til dette mer eller mindre klart.

AST: Men slikt er mer for hurtigruteturister, og ingen praktkatalog som lokale kunstinteresserte kan bla gjennom og bruke, slik som katalogen fra 1987 fremdeles brukes?

J.B.: Ja det er nok litt mer rettet mot et slikt publikum. Vi burde absolutt hatt en ny stor og oppdatert katalog. Men alt dette beror jo på budsjett, som sagt.